Rikstelefon, tidligere brukt om den delen av teletjenesten som formidlet oppsetting av samtaler utover eget lokalt telefonområde.

I telefontjenestens begynnelse ble det med overkomelige midler opprettet lokale telefonselskaper av private og av kommunale instanser. For sammenkopling mellom slike lokale nettverk over lengre avstand var det kun Staten som kunne skaffe løsning. Den offentlige rikstelegraftjenesten hadde i mange år bygd telegraflinjer over hele landet, og dette nettverket kunne utvikles videre til å tjene som fjernlinjer for telefoni. Egne rikstelfonsentralbord ble opprettet der de lokale telefonnettene kunne tilknytte seg.

I Telegrafloven av 1899 hadde Staten sikret seg enerett til all kommunikasjon, utenom det som private skulle anvende for interne formål. Etter hvert ble det Statens politikk å overta de lokale telefonselskapene og knytte dem tettere sammen. Det siste selskapet som ble overtatt i 1975 var i Andebu i Vestfold.

Med innføringen av automatiske fjernsentraler i stedet for manuelle sentralbord for rikstelefoni oppstod det i blant vansker med å få lokale telefonnett som var bygd med litt ulike tekniske prinsipper til å passe sammen. Eksempelvis så måtte talebåndbredde, signalstyrker og utveksling av kontrollsignaler koordineres. I Bergen hadde man en fingerskive på telefonapparatet omvendt av de øvrige nettverk, slik at anropssifrene måtte konverteres i rikstrafikksamtaler.

Kapasiteten i fjernnettet, som gikk via stolpekurser med en rekke parallelle tråder, ble snart økt betraktelig ved å sette inn utstyr for multipleksing av talekanaler. Dette var utstyr basert på analogteknikk,der 12 talekanaler ble modulert med hver sin bærefrekvens, så de kunne overføres sammen på ett trådpar. (En gammel historie forteller om bekymring for at Telegrafverket kunne tape store penger dersom slik voldsom kapasitet førte til at brukerne slapp å betale for ilsamtaler når de ønsket å slippe køen og få samtalen samme dag....).

Fjernnettet ble etter hveert forsterket med egne telefonkabler med mange trådpar og med bærefrekvenssystemer for 60 og 120 talekanaler. Ny teknologi med radiolinjekjeder over fjellene skapte hete fagdiskusjoner i 1950-årene vis-a-vis tradisjonell kabelteknologi. Men da fjernsynet skulle bygges ut over hele landet på kort tid fra slutten av 50-tallet, så var radiolinje eneste praktiske mulighet. Sammen med det omfattende spredenettet til TV-senderne fulgte høykapasitetsgrupper for telefonsamband, med 960 og senere 1800 telefonkanaler.

Overgangen til digital transmisjon med PCM innenfor lokale områder i fra 1970-årene spredte seg til kablene i fjernnettet, der systemer med opp til 1920 tale- og ISDN-kanaler etter hvert kom i bruk. Kostnadsrelasjonene internt i telefonnettet endret seg slik at særskilte avgifter for fjernsamtaler kunne avvikles, og en enhetlig "Norgestakst" for hele landet ble innført. I de siste årtier med utbyggingen av fiberoptiske kabelanlegg er kapasiteten økt nesten ubegrenset. Dette legger tilrette for et fremtidig allment billedtelefon/TV/datanett i fremtiden, noe som nå er kommet i gang innenfor mange byer og tettsteder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.