Rikstelefon, tidligere brukt om oppsetting av samtaler utover det lokale telefonområdet.

I telefontjenestens begynnelse ble det med overkomelige midler opprettet lokale telefonselskaper av private og av kommunale instanser. For sammenkopling mellom slike lokale nettverk over lengre avstand var det kun Staten som kunne skaffe en løsning.

Den offentlige rikstelegraftjenesten hadde i mange år bygd telegraflinjer over hele landet, og dette nettverket kunne utvikles videre til å tjene som fjernlinjer for telefoni. Egne rikstelfonsentralbord ble opprettet der de lokale telefonnettene kunne tilknytte seg.

I Telegrafloven av 1899 hadde Staten sikret seg enerett til all kommunikasjon, utenom det som private skulle anvende for interne formål. Etter hvert ble det Statens politikk å overta de lokale telefonselskapene og knytte dem tettere sammen. 

Med innføringen av automatiske fjernsentraler i stedet for manuelle sentralbord for rikstelefoni oppstod det i blant vansker med å få lokale telefonnett som var bygd med litt ulike tekniske prinsipper til å passe sammen. Eksempelvis så måtte talebåndbredde, signalstyrker og utveksling av kontrollsignaler koordineres. I Bergen hadde man en fingerskive på telefonapparatet omvendt av de øvrige nettverk, slik at anropssifrene måtte konverteres i rikstrafikksamtaler.

Kapasiteten i fjernnettet, som gikk via stolpekurser med en rekke parallelle tråder, ble snart økt betraktelig ved å sette inn utstyr for multipleksing av talekanaler. Dette var utstyr basert på analogteknikk, der 12 talekanaler ble modulert med hver sin bærefrekvens, så de kunne overføres sammen på ett trådpar. 

Fjernnettet ble etter hveert forsterket med egne telefonkabler med mange trådpar og med bærefrekvenssystemer for 60 og 120 talekanaler. Ny teknologi med radiolinjekjeder over fjellene skapte hete fagdiskusjoner i 1950-årene vis-a-vis tradisjonell kabelteknologi. Men da fjernsynet skulle bygges ut over hele landet på kort tid fra slutten av 50-tallet, så var radiolinje eneste praktiske mulighet. Sammen med det omfattende spredenettet til TV-senderne fulgte høykapasitetsgrupper for telefonsamband, med 960 og senere 1800 telefonkanaler.

Overgangen til digital transmisjon innenfor lokale områder fra 1970-årene av spredte seg til kablene i fjernnettet, der systemer med opp til 1920 tale- og ISDN-kanaler etter hvert kom i bruk.

Kostnadsrelasjonene internt i telefonnettet endret seg slik at særskilte avgifter for fjernsamtaler kunne avvikles, og en enhetlig «Norgestakst» for hele landet ble innført.

I de siste årtier med utbyggingen av fiberoptiske kabelanlegg er kapasiteten økt nesten ubegrenset.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.