egenverdi

Egenverdi er et begrep i etikk og verditeori som brukes om verdier til å beskrive noe som har «verdi i seg selv». Begrepet 'iboende verdi' brukes ofte også synonymt med 'egenverdi'. Begrepet har ikke det samme meningsinnholdet når det brukes i matematikk og økonomi (se egenverdi – matematikk).

Begrepet om egenverdi forstås best gjennom å lage en kontrast til det som kun har instrumentell verdi. Forskjellen er at det som har egenverdi er verdifullt i kraft av å være det det er, mens det som har instrumentell verdi er verdifullt bare i kraft av å være et middel eller årsak til å realisere noe med egenverdi. Et vanlig eksempel på noe med instrumentell verdi er penger. Penger regnes vanligvis kun som å ha verdi ved at penger er et middel til å oppnå andre goder.

Hva som har egenverdi

En grunnleggende debatt innen etikk og verditeori handler om hva som kan sies å ha egenverdi.

En del av denne debatten går på hvor mange ting med egenverdi som finnes. De som mener det kun finnes én ting som til syvende og sist har egenverdi kalles verdimonister. De som mener det finnes flere ting med egenverdi kalles verdipluralister og de som mener det ikke finnes noen ting med egenverdi vil vanligvis betegnes som verdinihilister.

Noe som ofte blir regnet for å ha egenverdi er nytelse. Nytelse skal i denne sammenhengen ikke forstås i snever forstand som kroppslig nytelse, men som enhver opplevd tilstand som føles god. Hedonismen er en teori som mener at nytelse til syvende og sist er det eneste med egenverdi. Ifølge hedonismen har andre ting kun instrumentell verdi i den grad de bidrar til nytelse. En typisk begrunnelse for å regne nytelse som noe med egenverdi er at selve opplevelsen av nytelse nødvendigvis oppleves som god i seg selv. Andre ting som noen ganger hevdes å ha egenverdi er blant annet kunnskap, sannhet, skjønnhet (eller andre typer estetiske verdier) og meningsfullhet. Testen for om disse har egenverdi er altså om de kan sies å ha verdi for sin egen del eller om disse tingene kun er verdifulle som middel for å oppnå noe annet (som for eksempel nytelse).

Aristoteles mente at alle handlinger gjøres for å oppnå det han kalte eudaimonia og at dette derfor er å regne som det høyeste gode. Eudaimonia er for Aristoteles det å realisere sitt potensiale som menneske og dermed virke godt som menneske.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Etikk og moralfilosofi

Mathea Slåttholm Sagdahl
Universitetet i Oslo