Stilistikk, læren om stil i tekster, disiplin innen litteraturvitenskapen. Da begrepet «stil» blir definert forskjellig, vil stilistikk i praksis behandle svært ulike sider ved teksten, fra valg av innholdsmomenter og komposisjonen til detaljer i ordbøyning og språklyder. Felles er bare det trekk at stilistikk behandler målrettet, funksjonell bruk av uttrykksmidlene, det som gir teksten et preg.

Man skjelner gjerne mellom normativ og deskriptiv stilistikk. Den normative vurderer og gir råd om god og dårlig bruk av uttrykksmidlene, og blir dermed en del av morsmålsopplæringen i skolen. Den deskriptive nøyer seg med å analysere, beskrive og tolke bruken. Denne tolkningen kan gå ut på å finne ut noe om forfatterens spesielle legning (individualstilen), skrivemåten i en viss epoke (tidsstilen), bruken av uttrykksmidlene i en enkelt tekst (verkstilen), eller uttrykksmuligheter og konvensjoner i bestemte sjangere (sjangerstilen).

Historisk er stilistikken utviklet av retorikken (Aristoteles, Cicero, Quintilian, Horats). På 1600- og 1700-tallet ble skjønnlitteraturen trukket sterkere inn som gjenstand for normgivning (Boileau, Pope, Adelung). I Norge ble den første stilistikk utgitt av rektor Jacob Rosted i 1810. Først omkring 1900 ble stilistikken en gjennomtenkt teori hos tilhengere av den såkalte idealistiske skole (B. Croce). Som motpol til den regnes vanligvis to strukturalistiske retninger med utgangspunkt i språkvitenskapen (Genève-skolen med C. Bally, og Prag-skolen med bl.a. Roman Jakobson).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.