Guds rike, bibelsk forestilling om Guds kongeherredømme. Betegnelsen brukes særlig i de tre første evangeliene i Det nye testamente: Jesus proklamerer at Guds rike er kommet nær (Mark 1,15). Matteus omskriver etter jødisk skikk Gudsnavnet og bruker helst Himlenes rike. I noen tekster kalles det Faderens rike.

Forestillingen om Guds rike forutsetter den gammeltestamentlige tro på Gud som universets skaper. Gud hersker over hele skapelsen og er overordnet alle jordiske makter. Dette brukes til å underbygge utvelgelsestanken; Israel som Guds folk har Gud som sin særlige konge. Men først og fremst betyr det at verdslig makt i siste instans må stå til rette for Gud som herre over alle folkeslag. Etter hvert utvikler tanken om Guds rike sterke eskatologiske trekk; Gud skal opprette et rike for sitt folk og opprette en ny pakt med dem. Gudsfolkets utfrielse står sentralt, og tempeltradisjonen utvikles til en forestilling om Jerusalem som den nye verdens midtpunkt.

Til tross for nasjonalistiske tendenser utvides visjonen vanligvis til å gjelde alle folkeslag, og hele skapelsen skal ha del i et fremtidig fredsrike der Gud hersker etter å ha overvunnet den/det onde i en forferdelig siste kamp. Messias er en frelserskikkelse som på avgjørende vis skal bidra til realisering av Gudsriket. I tider med ufred og undertrykkelse under fremmede herrer ble ønsket om at Guds rike måtte komme i noen kretser politisert, og det ble en kilde til motstand mot okkupasjonsmakten.

Jesu forkynnelse om Guds rike har bakgrunn i jødisk eskatologi, men han representerer en visjon av Guds rike med sterke universelle trekk. Jesus selv står i en konstant kampsituasjon mot de onde makter som ennå prøver å underlegge seg verden, og Gudsrikets nærhet forsterker konflikten; adgangen til riket skjer gjennom trengsel (Apg 14,22). Med Jesu gjerning og liv er Guds makt og barmhjertighet til stede i verden. Som den som bringer Guds rike, tillegges Jesus messiansk betydning. Imidlertid mangler han de umiddelbart overbevisende messianske kjennetegn; i forhold til gammeltestamentlige messiasforventninger blir han en skuffelse.

For kristen teologi betydde dette at Guds rike kom ad forunderlige veier – selv om mange av de mer triumfalistiske forestillingene ble bevart innenfor kristen eskatologi.

Det har vært mye diskutert hvordan Guds rike er å forstå i forhold til tid og rom. Evangeliene opererer tilsynelatende med motsigelser når det gjelder tidsperspektivet: Guds rike er nær (Mark 1,15; Matt 10,7; Luk 19,11), det er kommet (Matt 12,28; Luk 11,20), og det skal komme (Mark 13,30; Luk 21,31 ff.). En av bønnene i Fadervår er at Gud må la sitt rike komme (Matt 6,10, Luk 11,2). En mulighet er å forstå det som en vekstprosess (Mark 4,26 ff.; Matt 13,31 ff.), eller å betrakte det fremtidige som foregrepet i Jesu virksomhet. Den avgjørelse Jesus oppfordrer til, er den alt og evig bestemmende. Kanskje er uklarheten et forsøk på å oppløse en lineær tidsberegning, og i stedet hevde at Gud hersker når og hvor Guds vilje skjer, Guds herredømme anerkjennes og Guds navn alene holdes hellig. Det samme vil gjelde for spørsmålet om Guds rike er tenkt å ha utstrekning i rom, dvs. være et rike som geografisk kan lokaliseres.

De eldste kirkefedrene bruker begrepet helst i bibelsitater. Delvis er bruken polemisk; de vil vise at de kristne er de sanne arvingene til Guds rike, og de avviser gnostisismens tolkning av Guds rike som en individuell og åndelig frigjøring gjennom kunnskap. De bruker også forestillingen apologetisk; keiserens imperium behøver ikke føle seg truet av Guds rike.

I oldkirken plasseres Guds rike primært hinsidig. Det forventes ikke å bli realisert i denne tid og denne verden – selv om keiserdømme etter Konstantin og etableringen av kristendommen som statsreligion noen ganger ble legitimert i Gudsrike-kategorier. En spesiell tolkning finnes hos Augustin. I De civitate Dei argumenterer han for at Guds rike er til stede i form av kirken, selv om den synlige kirke favner både rettferdige og urettferdige, og selv om Gud til slutt kan inkludere i sitt rike også de som står utenfor kirken.

I siste halvdel av 1800-tallet spilte forestillingen om Guds rike stor rolle. Det eskatologiske og hinsidige ble avstreifet til fordel for en spirituell og/eller etisk tolkning. Dette ble senere balansert bl.a. av A. Schweitzer gjennom en ny understrekning av det eskatologiske, apokalyptiske trekk ved Jesu forkynnelse av Guds rike. Samtidig ble den moderne teologis distanse til slike forestillinger markert.

Senere tolkning av Guds rike har beveget seg i spenningen mellom en sosial og etisk tolkning, og en mer eskatologisk, futuristisk. Disse tolkningene utelukker ikke nødvendigvis hverandre; bl.a. har frigjøringsteologien demonstrert det sosial-etiske potensialet i eskatologiske håps- og forandringsforestillinger. Nyere arbeid med apokalyptiske språk og billedbruk har også bidratt til å se samspillet mellom dem. En lignende og stadig gjentatt diskusjon er om menneskelig innsats kan fremme Guds rike i verden, eller om det bare kan skapes av Gud alene gjennom direkte guddommelig inngripen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.