Gode gjerninger, i den kristne etikk en sammenfattende betegnelse på en livsførsel i overensstemmelse med Guds lov. Forholdet mellom tro og gode gjerninger var et av de viktigste stridstemaene under reformasjonen på 1500-tallet.

Protestantene med Luther i spissen hevdet at det var troen alene, ikke de gode gjerningene, som kunne frelse mennesket. Hensikten med denne distinksjonen var å utelukke enhver tanke på fortjeneste fra menneskets side og hevde at Guds nåde alene er frelsens grunn. De gode gjerningene ble sett på som troens frukter, ikke som forutsetninger for frelse: «Gode gjerninger kan ikke gjøre et menneske godt, men et godt menneske gjør gode gjerninger.» Det lutherske synet på dette spørsmålet er formulert i Luthers skrift Om de gode gjerninger (1520), og senere i artiklene 6, 20 og 27 i den augsburgske konfesjon (1530).

Før reformasjonen fantes det i Romerkirken ikke noe dogmatisk fastlagt og enhetlig syn på spørsmålet om de gode gjerninger. Noen teologiske retninger (f.eks. nominalismen) la stor vekt på de gode gjerningenes betydning for menneskets frelse. På kirkemøtet i Trient 1545–63 ble det formulert et offisielt katolsk standpunkt i saken. Også her fastholdt man de gode gjerningenes betydning for frelsen, men hovedvekten ble lagt på troen.

De katolsk-lutherske samtalene i vår egen tid har ført kirkene nærmere en felles formulering av et standpunkt i denne saken. Et betydelig bidrag i så måte er den såkalte Joint Declaration, en felles katolsk-luthersk erklæring om rettferdiggjørelseslæren (hvor spørsmålet om tro og gjerninger hører med) som var ute til høring i kirkene i 1995–96.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.