gode gjerninger

Gode gjerninger er i den kristne etikk det å leve livet sitt i overensstemmelse med Guds lov. Forholdet mellom tro og gode gjerninger var et av de viktigste stridstemaene under reformasjonen på 1500-tallet.

Protestantisk syn

Protestantene, med Martin Luther i spissen, hevdet at det var troen alene, ikke de gode gjerningene, som kunne frelse mennesket. Hensikten med denne distinksjonen var å utelukke enhver tanke på fortjeneste fra menneskets side og hevde at Guds nåde alene er frelsens grunn. De gode gjerningene ble sett på som troens frukter, ikke som forutsetninger for frelse: «Gode gjerninger kan ikke gjøre et menneske godt, men et godt menneske gjør gode gjerninger.» Det lutherske synet på dette spørsmålet er formulert i Luthers skrift Om de gode gjerninger (1520), og senere i artiklene 6, 20 og 27 i den augsburgske konfesjon (1530).

Romersk-katolsk standpunkt

Før reformasjonen fantes det i Romerkirken ikke noe dogmatisk fastlagt og enhetlig syn på spørsmålet om de gode gjerninger. Noen teologiske retninger (for eksempel nominalismen) la stor vekt på de gode gjerningenes betydning for menneskets frelse. På kirkemøtet i Trient i 1545 til 1563 ble det formulert et offisielt katolsk standpunkt i saken. Også her fastholdt man de gode gjerningenes betydning for frelsen, men hovedvekten ble lagt på troen.

De katolsk-lutherske samtalene i vår egen tid har ført kirkene nærmere en felles formulering av et standpunkt i denne saken. Et betydelig bidrag i så måte er den såkalte Joint Declaration on the Doctrine of Justification, en felles katolsk-luthersk erklæring om rettferdiggjørelseslæren (hvor spørsmålet om tro og gjerninger hører med) som ble undertegnet i 1999.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg