kanon - teologi

Kanon er den avgrensede samlingen av skrifter som kirken anser som autoritative.

Faktaboks

Uttale
kˈanon
Etymologi
gresk ‘rettesnor, målestokk’

Athanasius av Alexandria (295–373) er den første vi sikkert vet brukte betegnelsen kanon. Han brukte den om sin liste over 27 nytestamentlige skrifter, de samme som nå utgjør Det nye testamentet. Prosessen som resulterte i en slik felles autoritativ avgrensning tok lang tid, og selv i dag er det forskjell kirkesamfunnene imellom når det gjelder hvilke skrifter som regnes med til Det gamle testamentet. Forskjellen skyldes at den gamle greske oversettelsen av den jødiske skriftsamlingen Septuaginta også omfattet tekster som ikke kom med i den hebraiske kanon som ble fastsatt innenfor rabbinsk jødedom senest ved overgangen til 100-tallet e.Kr (apokryfer og pseudepigrafer, evt. deutero-kanoniske skrifter). Mens de ortodokse kirkene og den katolske kirke fulgte Septuaginta, valgte de protestantiske kirkene å basere seg på den hebraiske skriftsamlingen og tok ikke apokryfene med annet enn som et tillegg utenfor kanon.

Kriteriene for å inkludere et skrift i kanon var sammensatte. For Det nye testamentes vedkommende måtte skriftet gå tilbake til apostolisk tid, allmenn betydning, være i tradisjonell bruk mange steder og ikke representere læremessige avvik. Etableringen av en kanonisk skriftsamling henger derfor nært sammen med læreutviklingen i tidlig kristendom, og viser at forholdet mellom Skrift og kirkelig autoritet og tradisjon alltid har vært sammensatt.

Imidlertid representerer kanon ikke en læremessig ensretting. Innenfor kanon utgjør de mange forskjellige skriftene et teologisk, sosialt og historisk mangfold, og allerede i tidlig kristendom ble forsøk på mer rendyrkede (Markion) eller harmoniserte (Tatianos' Diatessaron) versjoner avvist.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg