Theresa May

Faktaboks

Theresa May
født:
1. oktober 1956, Eastbourne, England
Theresa May ankommer Downing street 10, dagen etter at hun er utnevnt til statsminister.
/Sipausa/Scanpix.

Theresa May er en britisk politiker for Det konservative partiet. Hun var statsminister fra 13. juli 2016 til 24. juli 2019, da hun trakk seg etter flere mislykkede forsøk på å få en avtale med EU om Brexit.

Hun var partiets leder og statsminister i Storbritannia siden juli 2016. May overtok begge posisjonene etter David Cameron som trakk seg etter Folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU. 24. mai 2019 annonserte hun at hun går av som partileder 7. juni samme år, som følge av at hun ikke hadde klart å skape flertall i parlamentet for avtalen med EU om Brexit, Storbritannias utmeldelse av EU. Den 24. juli 2019 trakk hun seg som Storbritannias statsminister og ble etterfulgt av Boris Johnson.

Bakgrunn

Theresa May er utdannet i geografi ved Universitetet i Oxford. Hun ble satt først som folkevalgt i London-bydelen Merton i årene 1984–1994. Hun har vært medlem av det britiske parlamentet siden 1997 og satt i den konservative skyggeregjeringen på ulike poster mellom 1999 og 2010. Fra 2002 til 2003 var hun partisekretær for de konservative.

Fra 2010 til 2016 var Theresa May innenriksminister i regjeringen til David Cameron. I perioden 2010–2012 var hun også likestillingsminister.

Statsministerperioden og Brexit-forhandlingene

Theresa May lanserte sitt kandidatur som partileder og dermed statsminister etter at David Cameron varslet at han ville trekke seg etter folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU i 2016. Ytterligere fire parlamentsmedlemmer fra partiet meldte sitt kandidatur. Partigruppen i parlamentet reduserte gjennom avstemninger antallet kandidater til to, før partimedlemmene skulle velge mellom disse. May hadde klart størst støtte i parlamentsgruppen. Den andre kandidaten, energiminister Andrea Leadsom, trakk seg slik at det ikke ble noen valgkamp. May overtok som partileder 11. juli og fikk 13. juli i oppdrag av dronning Elizabeth å danne regjering.

May, som sto på remain-siden i EU-kampen, var blant dem som sto på barrikadene under valgkampen til folkeavstemningen i 2016. Da hun overtok som statsminister, hadde hun som ønske å levere Brexit slik folket hadde stemt i 2016.

Gjennom de tre årene May var leder og statsminister har hun tydelig erklært at det ikke blir noen omkamp om EU-medlemskap, avvist en ny folkeavstemning og erklært at det konservative partiet ikke har ønsket et nytt parlamentsvalg. Avgangen hennes i 2019 har imidlertid gjort alle disse punktene mer usikre.

Få statsministerperioder er blitt så preget av én sak som Mays – Brexit-spørsmålet har overskygget alt annet. Forhandlingene med EU og avstemningene om Brexit-avtalen i Underhuset, kostet til slutt May jobben som både partileder og statsminister.

Forhandlingene med EU ble vanskelige av mange grunner. Britene hadde ingen plan for Brexit, og EU dikterte progresjonen i forhandlingene. Britene ville så fort som mulig forhandle om økonomi, handel og finans, mens EU ville løse EU-borgeres rettigheter i Storbritannia etter Brexit, skilsmisseoppgjøret og finne løsninger for grenseovergangen mellom republikken Irland (EU-land) og britiske Nord-Irland.

EU-spørsmålet hadde vært politisk splittende i det konservative partiet lenge før Brexit-avstemningen. Avstemningen skjerpet motsetningene, og Mays statsministerperiode klarte heller ikke å forene partiet etter splittelsene. Da May forlot lederposten i partiet, var det i større krise enn det var da hun overtok.

May ble valgt (eller til slutt utpekt) som partileder og statsminister fordi partiet mente hun var den stødigste og mest erfarne av kandidatene. Omstendighetene hun arvet etter Cameron gjorde jobben vanskelig, men ikke umulig. Etter hvert som forhandlingene med EU skred frem, viste det seg at Brexit-avtalen regjeringen fremforhandlet med EU ikke gikk gjennom det britiske Underhuset, noe som førte til at May til slutt måtte gå av.

I tillegg til det vriene utgangspunktet gjorde hun flere feilvalg underveis. 29. mars 2017 utløste hun artikkel 50 i EUs Lisboa-traktat uten en klar forhandlingsplan. Bare noen uker senere utlyste hun nyvalg i Storbritannia, hovedsakelig på grunn av at hun ønsket seg sitt eget og et sterkere mandat i forhandlingene med EU.

May feilvurderte opinionen ved å utlyse nyvalget, som ble holdt 8. juni 2017. Hun mistet det lille flertallet Cameron hadde sikret de konservative ved valget i to år tidligere. Istedenfor å styrke sin posisjon, svekket hun sin egen, partiets og britenes stilling.

Mays mål var å få til en skilsmisseavtale med EU som reflekterte det britiske folks ønske fra folkeavstemningen. Men den endelige avtalen skapte mye uro i partiet, og en rekke profilerte statsråder og ministre trakk seg i protest mot statsministerens tilnærming.

Ifølge kritikerne var ikke avtalen i stand til å levere Brexit på den måten britene hadde gitt uttrykk for i 2016. Avtalen, som ble publisert tidlig høst 2018, var et kompromiss som ikke tilfredsstilte noen av partiene i Underhuset. Den la opp til en foreløpig tollunion med EU for å sikre en åpen grense på den irske øya og for at britisk næringsliv skulle kunne handle sømløst med EU etter Brexit. Men det var den mye omtalte irske «backstopen» som forårsaket størst motstand.

Den irske «backstopen» var en reserveløsning som skulle holde den irske grensen åpen i tilfellet britene gikk ut av EU uten en avtale. Det som blir omtalt som «hard» Brexit. Da skulle medlemskap i en tollunion sørge for fri grenseferdsel av varer og tjenester. Problemet for britene var at EU ikke kunne sette en sluttdato for hvor lenge tollunionen skulle vare. Det var EU som skulle bestemme lengden på medlemskapet. Det kunne ikke Storbritannia akseptere.

Avtalen ble vinteren og våren 2019 nedstemt av Underhuset hele tre ganger med god margin. Før May valgte å trekke seg, holdt hun samtaler med opposisjonspartiet Labour for å prøve å sikre et forlik rundt avtalen, slik at den kunne stemmes gjennom Underhuset på fjerde forsøk. Men ingen forlik med Labour ble realisert. Mange kritikere peker på at et tverrpolitisk forlik skulle vært prøvd på et tidligere tidspunkt. Da May rakk ut hånden til Labour, var det allerede for sent.

May forlot partiet enda er splittet enn da hun overtok det etter Cameron. Hun hadde jobbet utrettelig for å levere Brexit, men måtte til slutt gi tapt. May går over i historien som statsministeren som ikke maktet å levere Brexit, mye grunnet omstendighetene, men mest på grunn av hennes egne regjeringers politiske feilskjær. Den 24. juli 2019 ble hun etterfulgt av Boris Johnson som statsminister.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg