Rwandas samtidshistorie

17. juli 1994 erklærte FPR at folkemordet var over i Rwanda, og opprettet en midlertidig koalisjonsregjering i Kigali der hutuen Pasteur Bizimungu ble innsatt som president. Tutsien Paul Kagame ble utnevnt til visepresident og forsvarsminister. Mange anså imidlertid Kagame, som høstet lovord for sin krigsinnsats og for å bidratt til å ha stoppet folkemordet, som landets reelle leder.

Etter anklager om blant annet korrupsjon trakk Bizimungu seg som president i 2000 og dro i eksil. I april samme år ble Kagame tatt i ed som den første tutsi-president i landet. 25. august 2003 vant han det første nasjonale valget siden folkemordet i 1994 med mer enn 90 prosent av stemmene. Den nye grunnloven som ble vedtatt i 2003 etablerte et presidentstyrt flerpartisystem etter maktfordelingsprinsippet. Ifølge den nye grunnloven kunne presidenten velges i allmenne valg for sju år og gjenvelges én gang.

Grunnloven ga også presidenten i Rwanda vide fullmakter. I tillegg til å være statsoverhode utnevner presidenten alle regjeringsmedlemmene og statsministeren. Presidenten er også leder for de væpnede styrkene. I 2015 ble grunnloven endret slik at president Paul Kagame kunne stille til valg for en tredje periode i 2017. Samtidig ble presidentperioden forkortet fra sju til fem år. Denne ordningen trer i kraft i 2024.

I kjølvannet av folkemordet flyktet rundt to millioner mennesker til Den demokratiske republikken Kongo (daværende Zaïre) og andre naboland. Flyktningestrømmen bidro til en konflikt mellom hutuer og tutsier i Kongo, og var en av de foranliggende årsakene til den første Kongo-krigen i 1996. I Kongo ble det opprettet rwandiske flyktningleirer som fungerte som baser for hutu-militser og fremstående medlemmer av det avsatte hutu-regimet. FPR-regjeringen i Rwanda fryktet at disse kreftene ville forsøke å invadere Rwanda for å gjenerobre makten. I 1997 deltok rwandiske styrker sammen med regjeringsstyrker fra nabolandet Uganda under opprøret i det østlige Kongo, noe som førte til at landets diktator Mobutu Sese Seko falt og Laurent-Désirée Kabila ble innsatt samme år.

Et uttalt mål for Rwandas regjering etter folkemordet var å bidra til å sikre fred, stabilitet og sikkerhet i Rwanda, nabolandene og globalt. Dette gjaldt også sikkerheten til tutsier bosatt i Kongo, og Rwanda engasjerte seg nok en gang militært da det i 1998 brøt ut et nytt opprør mot Kinshasa-regjeringen i Øst-Kongo. De rwandiske styresmaktene stolte ikke på at deres tidligere allierte, president Kabila, maktet å trygge sikkerheten til tutsiene i det østlige Kongo. I tillegg forviste Kabila alle rwandiske og ugandiske tjenestemenn fra Kongo. I 1999 oppsto det motsetninger mellom Rwanda og Uganda da landene støttet hver sin fraksjon i Kongo. Dette førte til flere direkte militære sammenstøt mellom rwandiske og ugandiske styrker i Kongo.

Kongo-krigene involverte etter hvert åtte afrikanske land og ble offisielt avsluttet i 2003. I 2004 ble det undertegnet en fredsavtale mellom Rwanda, Den demokratiske republikken Kongo og Uganda om å avvæpne opprørsgrupper som opererte på de respektive lands territorium. Det er anslått at rundt fem millioner mennesker mistet livet i krigen, deriblant anslagsvis 200 000 hutuer. I en FN-rapport i 2004 ble den rwandiske og ugandiske hær beskyldt for å ha utnyttet Kongos store naturrikdommer, men dette har blitt avvist av Rwandas regjering.

Rwanda var et av verdens fattigste land før folkemordet, og krigen førte til at Rwandas sosiale og økonomiske fundament og infrastruktur ble helt ødelagt. Mesteparten av det organiserte landbruket og så godt som all industriell virksomhet stanset opp. I tillegg hadde landet store utfordringer med de etniske konfliktene i landet etter folkemordet.

På begynnelsen av 2000-tallet iverksatte president Kagame og FPR en rekke økonomiske reformer. Blant annet ble det satset sterkt på gjenoppbygging av landets industri og infrastruktur. Regjeringen fjernet også en rekke handelsbarrierer og åpnet opp for utenrikshandel på alle nivåer.

Alle reformene førte til store økonomiske fremskritt i landet, og med en årlig vekst på rundt sju prosent ble Rwanda en av de raskest voksende økonomiene i Afrika på 2000-tallet. Andelen fattige i landet har sunket fra 77 prosent i 2001 til 55 prosent i 2017. Den gjennomsnittlige levealderen har også steget kraftig på 2000-tallet, og var 66,9 år for menn og 71,2 år for kvinner i 2020. Gjeldsslette gitt av Verdensbanken i 2006 og Det internasjonale pengefondet i 2007 bidro også til den positive økonomiske utviklingen i landet.

Den rwandiske regjeringen foretok en rekke sosiale reformer på 2000-tallet for å endre det politiske, sosiale og økonomiske landskapet i landet. Blant annet ble det innført en enkel syketrygd, minstelønn, arbeidet for nasjonal forsoning mellom hutuer og tutsier og prioritert satsing på IT, utdanning og reiseliv. I tillegg ble det arbeidet med kvinners rettigheter, blant annet fastsatte regjeringen en kvote på minst 30 prosent kvinner i folkevalgte posisjoner etter en grunnlovsendring i 2003. Regjeringen innførte også forsoningsprogrammet Umaganda etter folkemordet. Programmet var en del av gjenoppbyggingsarbeidet etter krigen, med mål om forsoning mellom hutuer og tutsier og oppmuntring til selvhjelp og samarbeid på lokalt nivå.

Kinesiske selskaper satset sterkt i Rwanda på 2000-tallet, og bidro med lån og bistand i prosessen med med gjenoppbyggingen av infrastrukturen og industrien i landet. USA har også blitt en viktig alliert for Rwanda etter folkemordet, og landene undertegnet i 2004 en avtale mellom den amerikanske og rwandiske hær, blant annet for å sikre og opprettholde fred og stabilitet i regionen. I 2021 ga USA 147 millioner dollar i bilateral bistand til Rwanda.

Etter folkemordet fikk FN og verdenssamfunnet massiv kritikk for sin unnfallenhet og for ikke å ha stanset krigen i Rwanda. Umiddelbart etter folkemordet mottok Rwanda mer enn 300 millioner dollar i humanitær nødhjelp. Hjelpearbeidet involverte mer enn 200 internasjonale organisasjoner i det som blir betegnet som en av de største humanitære operasjonene i historien. Flere norske bistandsorganisasjoner har også arbeidet i Rwanda etter folkemordet. Blant annet har Norsk Folkehjelp engasjert seg i helsesektoren og støttet lokale organisasjoner for å bidra til demokratisering.

Utover på 2000-tallet har imidlertid flere giverland stanset sin økonomiske støtte til Rwanda etter sterk kritikk fra organisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch for brudd på menneskerettighetene. Uavhengige observatører har blant annet rapportert om drap på politiske motstandere, vold mot journalister og valgfusk.

Rettsoppgjøret etter folkemordet ble svært krevende på grunn av det enorme omfanget av alvorlige forbrytelser og gjentatte brudd på menneskerettighetene. I 1994 opprettet FN en krigsforbryterdomstol, International Criminal Tribunal for Rwanda (ICTR), med base i Arusha i Tanzania. Denne domstolen ble opprettet for å rettsforfølge de ansvarlige for folkemordet. Det nasjonale rettsvesenet i Rwanda behandlet alvorlige krigsforbrytelser som ble begått under folkemordet. I tillegg til det nasjonale rettsvesenet i Rwanda ble det i 2001 opprettet Gacaca-domstoler over hele landet. Dette var tradisjonelle folkedomstoler bestående av dommere og lekfolk i lokalmiljøet. Bortsett fra i saker om planlegging av folkemord, kunne disse domstolene dømme i alle typer saker.

FN fikk i etterkant av folkemordet sterk kritikk for å forholde seg passive og for ikke å ha stanset krigen. Allerede i 1993 opprettet FN en fredsbevarende styrke i Rwanda, og i ettertid er det liten tvil om at verdenssamfunnet og FN satt på informasjon om at det foregikk massedrap i Rwanda i 1994. I 2000 tok FNs sikkerhetsråd på seg ansvaret for ikke å ha stanset massakrene, og først i 2014 anerkjente FNs medlemsland at hendelsene i Rwanda per definisjon var et folkemord.

Kofi Annan, som satt som leder for FNs fredsbevarende styrker under folkemordet, beklaget under en konferanse i 2004 at han selv og FN ikke gjorde nok for å forhindre folkemordet i 1994.

• Rwanda
• Rwandas historie
• Folkemordet i Rwanda
• Rwandas utenrikspolitikk
• Rwandas politiske system
• Økonomi og næringsliv i Rwanda

• FNs informasjonsprogram om folkemordet i Rwanda (engelske sider)