Rwandas befolkning

Rwanda har en ung befolkning hvor rundt 40 prosent er under 15 år og kun 2,6 prosent er 65 år eller eldre (2020). Både de direkte og indirekte virkningene av den politiske situasjonen og folkemordet i 1994 medførte at den gjennomsnittlige levealderen og befolkningstilveksten sank på 1990-tallet. I 1994 var den gjennomsnittlige forventete levealder på et bunnivå med 27,7 år, mens den har steget kraftig på 2000-tallet og var 66,5 år for menn og 70,7 år for kvinner i 2018. Rundt 60 prosent av landets innbyggere er født etter folkemordet.

Antall barnefødsler per kvinne har sunket fra 6,4 i 1994 til 3,7 i 2020. Dette skyldes blant annet at myndighetene har iverksatt en rekke tiltak for å redusere antall barnefødsler gjennom opplysning, utdannelse og informasjon via sosiale medier. Spedbarnsdødeligheten har sunket fra 120,2 per 1000 levendefødte barn i 1994 til 26,3 i 2019.

Befolkningen er sammensatt av de tre etniske gruppene tutsi, hutu og twa. Tradisjonelt har hutuene drevet jordbruk, mens tutsiene vært kvegeiere og twa har hatt jakt, sanking og pottemakeri som sitt tradisjonelle næringsgrunnlag.

Hutu utgjorde tidlig i 1990-årene rundt 85 prosent av befolkningen, tutsi 14 prosent og twa én prosent. Etter folkemordet er befolkningssammensetningen uviss. De fleste som ble drept var imidlertid tutsier, men også moderate hutuer og en stor andel av twabefolkningen mistet livet under folkemordet.

De første menneskene bosatte seg i det området som nå er Rwanda for rundt 10 000 år siden. Jeger- og samlerfolket twa anses for å ha bebodd landet i rundt 5000 år, og regnes for å være etterkommere av de første bosetterne. Rundt år 1000 ble området invadert av bantustammer, senere kjent som hutuer, som etablerte seg med bofast jordbruk. På 1400-tallet inntok kvegeiere som området og utviklet et føydalt styresett. Kvegfolket var tutsienes forfedre og etablerte et kongedømme hvor de avkrevde hutene skatter av tutsikongen. Den belgiske kolonimakten favoriserte tutsiene og forsterket på begynnelsen av 1900-tallet skillene mellom hutuer og tutsier.

Inntil hutuenes opprør i 1959 og 1963 utgjorde tutsiene en dominerende overklasse med politisk kontroll, en rangordning som i stor utstrekning var skapt eller forsterket av den belgiske administrasjonen. Forut for selvstendigheten i 1962 begrenset imidlertid koloniadministrasjonen tutsienes innflytelse til fordel for hutuene, og en stor del av tutsibefolkningen flyktet til nabolandene.

Dette var en medvirkende, bakenforliggende årsak til krigen og folkemordet i 1990-årene, da en opprørsbevegelse dominert av flyktninger fra tutsifolket gikk til krig mot det hutudominerte regimet som nektet tutsiene å vende tilbake. Krigen kulminerte i et av historiens mest brutale folkemord våren 1994, da opptil 1 million mennesker ble drept i løpet av rundt 100 dager.

Kristendommen er den dominerende religionen i Rwanda hvor protestantene utgjør rundt 49,5 prosent, mens 43,7 prosent bekjenner seg til den romersk-katolske kirke (2012). Muslimene er representert med rundt 2 prosent. I tillegg finnes det finnes minoriteter av hinduer, bahaier og buddhister. Mange rwandere praktiserer også kristendommen og sin tradisjonelle, lokale religion på samme tid.

Rwanda har fire offisielle språk. Kinyarwanda er det mest utbredte språket og snakkes av nesten hele befolkningen. Fransk var lenge det dominerende administrative språket da landet var under belgisk herredømme (til 1962), og er fremdeles mye brukt blant landets overklasse. De siste tiårene har engelsk blitt introdusert som hovedspråket i utdanningssystemet, og er i tillegg det dominerende språket i landets turistnæring. Swahili har tradisjonelt vært et mye brukt handelsspråk, men er også utbredt i rurale områder.

• Rwanda
• Rwandas geografi
• Rwandas historie
• folkemordet i Rwanda