Tehøsting i Rwanda.

Guenter Guni. Begrenset gjenbruk

Rwanda er et tradisjonelt landbrukssamfunn, med vel 90 % av befolkningen sysselsatt med jordbruk og kvegdrift. Landet har få mineralressurser, og jordbruksprodukter står for den overveiende del av landets eksport. Rwandas geografiske plassering langt fra havet, med påfølgende kostbar varetransport, har vært en negativ faktor i landets økonomiske utvikling. Videre førte krigen og folkemordet i 1990-årene til at Rwandas sosiale og økonomiske infrastruktur ble revet opp, og alt normalt økonomisk liv stanset for en lengre periode, herunder mesteparten av det organiserte landbruket og så godt som all industriell virksomhet. Samtidig gikk hele det administrative apparat i oppløsning og finansvesenet stanset opp, mens flyktende regjeringsstyrker ranet og ødela mye på sin vei til Kongo. En stor andel av landets utdannede elite ble enten drept eller flyktet. En stor del av kveget, som i hovedsak tilhørte tutsiene, ble tyvslaktet; samtidig vendte mange tutsiflytninger tilbake fra nabolandene med sitt kveg.

Etter krigen igangsatte den nye regjeringen, med utenlandsk bistand, et rehabiliterings- og forsoningsprogram. Den arvet en utenlandsgjeld på ca. 1 mrd. USD, bl.a. opparbeidet for å finansiere det avsatte regimets militære utgifter. Det internasjonale samfunn har gitt betydelige bidrag til gjenoppbyggingen av Rwanda, og den økonomiske utviklingen fra slutten av 1990-årene var positiv. Ved inngangen til 2000 la regjeringen frem en 20-årig utviklingsplan med målsettingen å øke BNI per capita fra 250 til 5000 dollar innen 2020

Rwandas økonomi domineres av landbrukssektoren, som sysselsetter vel 90 % av befolkningen og tradisjonelt gir den største del av bruttonasjonalproduktet: normalt ca. 50 %, men noe lavere etter krigen. Sektoren står også for inntil 60 % av eksportverdien. Av det totale landarealet er 40 % dyrket mark, 18 % er beite og 10 % er skog. Nesten hele produksjonen er til selvberging, med lite rom for produksjon av varer med høyere verdi, for eksport.

Rwanda er velegnet for jordbruk, men høy befolkningstetthet har ført til at det drives ekstensivt, med hardt press på tilgjengelig jord og liten bruk av mineralgjødsel og begrenset tilgang på vann – og med synkende utbytte per arealenhet som følge. Den viktigste matgrøden er kokebananer, dernest søtpoteter, maniok, poteter, durra, ris, mais og bønner. Inntil 2000 var kaffe viktigste jordbruksprodukt målt i verdi av BNP og eksportverdi (opptil 80 % av samlet eksportinntekt); deretter ble te viktigste eksportprodukt. Inntektene fra både kaffe og te har vært sterkt varierende, både pga. avlingens størrelse og prisene på verdensmarkedet. Langhornet kveg har tradisjonelt spilt en viktig rolle i rwandisk husdyrhold, men gjennomgikk en krise etter folkemordet, da også mye av kveget ble slaktet.

Skogbruk drives kun i mindre målestokk og nesten all hugst går direkte til brensel.

Fiske og fangst foregår i liten målestokk, enten i Kivusjøen eller i elvene, men fangsten har vært stigende, takket være økt satsing på fiskerier. Jakt er særlig viktig for twa-folket.

Rwanda har få mineralressurser, og gruvedrift har relativt liten betydning i landets økonomi. Det utvinnes og eksporteres kassiteritt (tinn) samt noe wolfram. Det er også mindre forekomster av beryll, colombo-tantalitt, gull og safirer. I andre halvdel av 1990-årene økte Rwandas mineraleksport, inkl. av diamanter, som ikke utvinnes i landet. I 2001 anbefalte et ekspertpanel nedsatt av FN en boikott av rwandiske mineraler, idet landet ble beskyldt for illegalt å utnytte mineralforekomstene i nabolandet Kongo, under dekke av sin militære tilstedeværelse der.

Energitilgangen er basert på hydroelektrisk kraft. Rwanda importerer om lag halvparten av sitt elektrisitetsforbruk, men har samtidig et betydelig potensial for utbygging – med produksjon også for eksport. Det er funnet forekomster av naturgass under Kivusjøen ved grensen til Kongo (tidl. Zaïre), anslått til ca. 60 000 mill. m3, hvorav halvparten tilhørende Rwanda. En begrenset utvinning fant sted i 1990-årene, men det lokale markedet er for lite for en større, kommersiell utnytting av ressursen. Planer for etablering av gasskraftverk, i samarbeid med Burundi og Kongo, ble presentert 2003.

Industrien er lite utviklet, og består i hovedsak av foredling av jordbruksprodukter samt annen næringsmiddelproduksjon. Industrien, inkl. to tekstilfabrikker, en sementfabrikk og andre småforetak, stanset praktisk talt helt opp som følge av krigen og manglende investeringer til påfølgende gjenoppbygging.

Rwanda har normalt underskudd på handelsbalansen med utlandet, en situasjon som ble ytterligere forverret med krigen. Prisen på landets viktigste eksportvarer, te og kaffe, samt på importerte petroleumsprodukter, påvirker sterkt handelsbalansen. Te og kaffe er de dominerende eksportvarene.

Veinettet på ca. 12 000 km er relativt tett og av god standard, med hovedveiforbindelse til Burundi, Kongo, Tanzania og Uganda – og derfra til Kenya. Ca. 80 % av Rwandas utenrikshandel går gjennom Uganda og Kenya, vesentlig til havnen i Mombasa. Rwanda har ikke jernbane, men en mulig utbygging, med tilknytning til Burundi, Tanzania og Uganda, har vært drøftet. En del skipsfart finner sted på Kivusjøen. Internasjonal lufthavn i Kigali.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.