Nigers litteratur

I Niger blir den muntlige diktningen ikke bare oppfattet som et studiefelt for kulturformidlere og forskere. Folk flest, også folk som ikke kan lese og skrive, har et levende forhold til denne litterære arven. Niger er et land der alfabetiseringen har gått sakte. Derfor har den muntlige diktningen gitt innbyggerne viktig kunnskap om landets historie og om de verdiene og tradisjonene samfunnet bygger på.

Nigers muntlige diktning består dels av gåter, vitser, ordspråk og skrøner, dels av større former som sagn, eventyr, fortellinger og epos. Særlig har kortere fortellinger vært populære i Niger. Enkelte forskere har sammenliknet disse fortellingene med europeiske noveller.

De folkelige fortellingene i Niger har for eksempel, som europeiske noveller, en enhetlig og konsentrert intrige og et begrenset persongalleri. Men skikkelsene man møter i disse fortellingene minner mer om typer og mindre om individer enn de gjerne gjør i en europeisk novelle. Intrigene i de gamle fortellingene er også mer forutsigbare og bygger mer på faste og innarbeidete mønstre enn de gjør i novellene.

I Nigers folkediktning finnes det også store epos om kriger som folkestammene i landet har ført mot hverandre, og om helter som har kjempet mot fremmede stammer eller mot inntrengere og erobrere fra andre land og verdensdeler. Niger er et av landene i Afrika der det finnes mest av muntlig krigslitteratur, og der beretninger om fortidens bragder på slagmarken har levd videre i litteraturen like til i dag.

Niger fikk sin første skriftlig skjønnlitteratur på den tiden da landet fikk sin selvstendighet. Som den første skjønnlitterære forfatteren i Niger regnes Ibrahim Issa (1929–1986). Han arbeidet som journalist, blant annet i den nye statens kringkasting. På 1950-tallet publiserte han dikt i aviser og tidsskrifter. I 1959 utgav han Grandes Eaux noires ('Store svarte vann'). Denne skildringen av Nigerelven, og av mennesker som først bosatte seg langs den, regnes som den første skjønnlitterære boken utgitt av en forfatter fra Niger. Boken ble utgitt på nytt i 2010.

Grandes Eaux noires er en mellomting mellom en roman og en historisk krønike. Den tar utgangspunkt i en gammel nigersk legende: En hæravdeling fra Romerriket skal ha vært på oppdagerferd oppover elven som senere skulle få navnet Nigerelven. Der møtte de innfødte som kjempet innbitt mot de hvite inntrengerne. Det er knyttet stor usikkerhet til hvor mye av det Issa skriver om Nigers opphav som bygger på historiske fakta, og hvor mye som er oppdiktet. Men boken beretter en interessant og spennende historie som har vært til stor inspirasjon for mange senere forfattere i Niger.

Etter Grandes Eaux noires utgav Issa bare to små bøker. Den ene var en diktsamling, den andre en selvbiografi der han også la vekt på Nigers vei fra koloni til selvstendig stat.

Som «far» til den den skriftlige litteraturen i Niger regnes Boubou Hama (1906–1982). Også Hama fikk stor betydning for utviklingen av den unge staten. Hama var en viktig politiker og var blant annet president i nasjonalforsamlingen i Niger i flere år før han ble fengslet under militærkuppet i 1974.

Selv om Hama var vesentlig eldre enn Issa, utgav han de første bøkene sine etter ham. De kom ut på 1960-tallet, etter Nigers selvstendighet. Hama hadde et rikholdig og variert forfatterskap som omfatter essays, fortellinger, teaterstykker og en rekke barnebøker. Hans mest kjente bok har tittelen Kotia-Nima (1971). Den er dels en selvbiografi, dels en refleksjon omkring utviklingen i og mulighetene for den unge staten Niger.

Tittelen Kotia-Nima er den samme som navnet på hovedpersonen i boken og kan oversettes med «Han som følger med». Boken gir en en skildring av et land i vekst og omforming, sett fra perspektivet til en liten gutt som etter hvert blir voksen og reiser ut i verden. Boken ble tildelt Le grand prix littéraire de l'Afrique noire (Det svarte Afrikas store litterære pris) i 1970. Også samlingen av eventyr og legender fra Niger som Hama utgav året etter, regnes blant hans viktigste bøker.

Til samme generasjon som Hama hører også Léopold Kaziendé (1910–1999). Også han hadde vært embetsmann og politiker, og da han var blitt pensjonist, utgav han en rekke erindringsbøker og biografier om sentrale skikkelser i Nigers politiske historie. Hans mest kjente verk er Souvenirs d'un enfant de la colonisation ('Erindringer fra et barn av koloniseringen') som kom ut i 1998.

Flere av forfatterne fra Niger har innledet sin produksjon med å gi ut folkeeventyr eller andre samlinger av muntlig litteratur. Et godt eksempel er Kélétigui Abdourahmane Mariko (1921–1997). Samlingen hans Sur les Rives du fleuve Niger ('Ved breddene av Nigerelven'), som ble utgitt i 1984, har kommet i flere utgaver og er også blitt oversatt til engelsk.

En av Nigers første romanforfattere var Idé Oumarou (1937–2002). Også han var aktiv som politiker og administrator. Oumarous mest kjente litterære verk er romanen Gros plans (1977. Tittelen er et uttrykk fra filmfaget og kan oversettes med «nærbilder». Romanen skildrer utviklingen i Niger gjennom en rekke korte beretninger fra livet i hovedstaden Niamey. Også denne boken er blitt belønnet med Le Grand prix littéraire de l'Afrique noire. Oumarou har videre utgitt noveller og teaterstykker.

Til samme generasjon som Omarou hørte Abdoua Kanta (1946–2017) og Amadou Ousmane (1948–2018). Kanta er mest kjent som journalist og filmskaper. Han skrev også ungdomsromanen Halimatou (1986). Den forteller historien om en jente som vokser opp under krevende forhold blant nomadene i det sørlige Sahara. Hun er eldste datter i en stor familie og må ta ansvar både for småsøsknene sine og for dyrene i familien. Denne boken har blant annet kommet i en tysk oversettelse som vant en internasjonal pris for barne- og ungdomsbøker.

Amadou Ousmane var jurist, og de skjønnlitterære bøkene hans behandler ofte spørsmål med tilknytning til rettssystemene i dagens Afrika. Hans gjennombrudd som forfatter kom med romanen 15 ans, ça suffit (1977, 'Femten år, det er nok'). Den handler om en sultkatastrofe i et land i Afrika og om hvordan de som har makten i landet forsøker å finne en syndebukk som de kan gi ansvaret for tragedien. Flere av Ousmanes romaner og novellesamlinger er blitt utgitt i store opplag.

En av de mest kjente romanene skrevet av en forfatter fra Niger, er Sarraounia (1980) av Abdoulaye Mamani (1932–1993). Den er beretningen om en kvinnelig høvding som på slutten av 1800–tallet kjempet mot koloniherrene og særlig mot en fransk militær avdeling som var kjent for sin grusomhet. Boken forener virkelighetskildring og fiksjon, og stilen kan betraktes som en form for fantastisk realisme.

Mamani gav ikke ut flere bøker mens han levde, men posthhumt er blant annet romanen Les Divagations d'un nègre hippi (2017, 'En hippinegers fantaseringer') kommet ut. Mamani skrev også et teaterstykke og utgav flere diktsamlinger. Lyrikken hans ble i 1993 samlet i ett bind med tittelen Œuvre poétique ('Poetiske verker').

Mahamadou Halilou Sabbo (1937–2006) er mest kjent for kortromanen Aboki ou l'appel de la côte (1978, 'Aboki eller kallet fra kysten'), som skildrer fremmedarbeidere fra Niger som arbeider i Elfenbenskysten. Videre har han skrevet romanen Les Caprices du destin (1981, 'Skjebnenes luner') som beskriver hvordan skolesystemet i Niger bidrar til å skape sosiale skjevheter i landet.

Det kan virke som om den skriftlige litteraturen i Niger ikke har hatt noen sterk utvikling etter 2000. En hovedgrunn til dette er trolig at landet i denne tiden har gjennomgått mye politisk uro og mange sosiale konflikter. Som andre land i regionen har Niger opplevd mange ettervirkninger etter kolonitiden. I tillegg bærer dagens litteratur i Niger preg av motsetningene mellom folkegruppene som lever langs Nigerelven i sør, og tuaregene, nomadene i de sørlige delene av Sahara.

Mahmoudan Hawad (født 1950) regnes som den mest sentrale representanten for de nomadiske tuaregenes moderne litteratur. Han vil formidle nomadenes livsopplevelse både gjennom skrift og gjennom bildekunst, og han har skapt en språklig og billedlig form som han kaller «la furigraphie». Gjennom den vil han gi et kunstnerisk uttrykk til raseriet sitt (fransk: la fureur) over hvordan tuaregene er blitt behandlet av storsamfunnet i Niger. Samtidig er lyrikken hans en protest mot de kreftene som stenger menneskene inne både fysisk og mentalt, og som hindrer dem i å oppfatte skjønnheten og lidelsen i virkeligheten som omgir dem.

En annen viktig forfatter på samme alder er Idé Adamou (født 1951). Han debuterte på 1980-tallet både som lyriker med Cri inachevé (1984, 'Ufullført rop') og som romanforfatter med La Camisole de paille (1987, 'Stråjakken'). Adamou har særlig fått oppmerksomhet med de seneste romanene sine som Tous les blues ne donnent pas le cafard (2009, 'Ikke enhver blues gjør deg nedtrykt') og La parenthèse du fleuve (2015, 'Flodens krumning'). Adamou behandler problemene i det moderne Afrika i en stil preget av humor, ironi og språklig lek. Gjennom forfatterskapet sitt kjemper han for mer demokrati i Niger og for mindre maktmisbruk fra regjeringens side.

Boureima Kazibo (født 1969) har utgitt flere diktsamlinger, samt en roman som har fått stor oppmerksomhet: Les Génies sont fous (2011, 'Geniene er forrykte'). Denne romanen handler om en livsglad ung mann som plutselig blir rammet av en ukjent sykdom og som forsøker å finne en mirakelkur mot den. Kazibo forener realistiske virkelighetsbeskrivelser og skildringer av utrolige og uvirkelige hendelser, og han fører dermed videre den fantastiske realismen som preger mye av den nyeste afrikanske litteraturen.

Det har til nå ikke vært mange kvinnelige forfattere i Niger, men det finnes enkelte kvinner blant forfatterne som har hatt sitt gjennombrudd etter tusenårsskiftet. Den mest kjente blant dem er Hélène Kaziende (født 1967). Hun har virket som lærer og som journalist og bor nå i Togo. Kaziende ble premiert i en novellekonkurranse i 1990, men hun er mest kjent for to romaner. Aydia (2006) er en skildring av en liten pike som vokser opp på landet, og av hvilket slit det er for henne både å gå på skolen og være med på å fø familien. I Les Fers de l'absence (2011, 'Fraværets lenker') skildrer en politisk fange i sin dagbok livet i fengselet, og i særlig grad hvor sterkt han savner hustru og barn.

Oum Ramatou (født 1970) er utdannet lege og en av Nigers mest lovende unge forfattere. Hun har skrevet bøker i flere sjangere. I 1996 vant hun en lyrikk-konkurranse i hjemlandet. Senere har hun særlig utgitt noveller i en stil som forener en lyrisk uttrykksform med en presis og nesten vitenskapelig evne til iakttagelse av den ytre verden.

En av de yngste forfatterne fra Niger er Fatouma Adelle Barry Ibrahim (født 1991). Også hun er lege, og hun er opptatt av å bedre livet for afrikanske kvinner, både som lege og som dikter. Hun debuterte i 2015 med novellesamlingen En attendant minuit ('Mens vi venter på midnatt'). Samlingen behandler kontroversielle temaer som aids og omskjæring, samt forskjellige politiske konflikter i Sahel-området. Etter dette har hun utgitt to novellesamlinger, og hun har også grunnlagt et forlag for å utgi franskspråklig afrikansk kvinnelitteratur. Barrys noveller har fått stor oppmerksomhet både i og utenfor Niger.

Det folkelige teateret spiller en viktig rolle i Niger. Særlig i Niamey finnes det en rekke teatergrupper som setter opp populære teaterstykker. Disse er ikke minst beregnet på et publikum som ikke kan lese eller skrive. Teatergruppene fremfører noen ganger skuespill laget av europeiske forfattere, men som oftest er det lederen for gruppen som har laget stykket og som også er en av skuespillerne.

Man vet ikke så mye om mange av de folkelige skuespillene fra Niger, for ikke alle er utgitt i bokform etter oppførelsen. Men enkelte av skuespillforfatterne er blitt godt kjent. Den mest kjente forfatteren av folkelige skuespill er Yazi Dogo (født 1942). Dogo har laget stykkene sine på hausa, som er et av de mest brukte afrikanske språkene i Niger.

Det finnes også skuespillforfattere i Niger som lager stykkene sine på fransk. Den mest kjente av disse er Azonhon Faton, (1957–2008) (pseudonym for Faton Sémèdédon B. Marie). Faton var i omtrent 20 år leder for teaterselskapet Les Messagers du Sahel ('Sahels budbringere'), som på 1990-tallet og i de første årene etter tusenårsskiftet var den fremste private teatertruppen i Niger.

Både Dogo og Faton har laget skuespillene sine i en realistisk stil. De ønsker også å påvirke tilskuerne til å møte livet på en realistisk måte. Ikke minst er det typisk for Fatons stykker at de latterliggjør alle slags «drømmere», folk som på ulike vis mangler virkelighetskontakt i dagliglivet. Derfor finnes det viktige likheter mellom det folkelige teateret i Niger og fransk teater på 1600- og 1700-tallet, den gang skuespillforfatterne, for eksempel Molière, både var teaterdirektører og selv spilte med i stykkene de hadde laget.

På 2010- og 2020-tallet er det opprettet enkelte forlag i Niger. Disse har til hensikt å gi Nigers unge forfattere muligheter til å utgi bøker i sitt eget land. Tidligere har forfatterne fra Niger vært avhengige av å utgi bøkene sine i utlandet, særlig i Frankrike. Likevel foretrekker fremdeles mange av forfatterne i landet å bruke forlag i Frankrike eller Quebec. Gjennom dem får de kontakt med flere lesere, og de unnslipper den sensuren som finnes i Niger. Denne sensuren er ikke så streng som den er i enkelte andre afrikanske land, men også i Niger merker forfatterne et visst press til å skrive slik myndighetene ønsker.

Niger har også fått sin litterære pris, Prix Sarraounia, som er oppkalt etter dronningen som på 1800-tallet kjempet heltemodig mot franskmennene. Prisen deles ut til den franskspråklige afrikanske forfatteren som har skrevet årets beste bok for unge voksne.

• Nigers historie
• Fransk Vest-Afrika
• Massemedier i Niger
• Musikk i Niger
• Kunst i Niger
• Skole og utdanning i Niger

• Niger i The Modern Novel

• Marie-Clotilde Jaquey (redaktør.): Littérature nigérienne. Notre librairie Nr. 107, CLEF Paris 1991.
• Tanure Ojoide (redaktør): The Literature and the Arts of the Niger Delta, Routledge, London 2021, ISBN: 978-03-6768288-0.