Napoleonskrigene i Finnmark

I Finnmark startet den britiske blokaden sommeren 1809, da briggene «Snake», «Fancy» og «Nightingale» begynte å operere langs vestkysten av Finnmark. «Snake» og «Fancy» hadde da ført britiske fartøyer i konvoi til Arkhangelsk og hadde i sekundæroppdrag å operere vest for Nordkapp «… for the Protection of homeward bound trade». Britene tok tallrike priser og skapte uro i befolkningen. Et av de norske mottiltakene var utrustingen av fembøringen «Trofast», som skulle advare skip som nådde Nordkapp østfra, om farene som befant seg i vest.

Hasvik på Sørøya ble hardt rammet av blokadeaktiviteten. I juli 1809 besøkte britene stedet to ganger. Første gang var fra 4. til 9. juli, da handelsmannen på stedet, Christian Peter Killengreen, ble plyndret for alt han hadde av verdier. Da «Snake» kom tilbake 17. juli sammen med «Fancy», hentet de vann og brensel. I forbindelse med landhoggene i Hasvik ble kirken plyndret av berusede marinemannskaper, noe som førte til at fem av britene fikk piskestraff da skjendingen ble oppdaget av offiserene.

Hammerfest var i 1809 ved siden av Vardøhus det eneste befestede stedet i Finnmarkens amt. To batterier av jord, stein og tømmer var blitt satt opp den foregående sommeren, ett på hver side av innseilingen til havnen. Batteriene var finansiert av lokale handelsmenn som ønsket å sikre sine lagre mot angrep. Den dansk-norske staten hadde lånt ut fire små 6-punds kanoner fra arsenalet i Trondheim, og disse var betjent og beskyttet av lokalt kystvern. Kystvernet besto for det meste av sjøsamer.

Britene seilte mot Hammerfest første gang 9. juli 1809, da «Snake» sto inn mot byen. Idet briggen ble observert fra land, samlet lederen for lokalforsvaret, handelsmann Wilhelm Henrich Klerck, omkring 40 mann til kystvern. Disse viste seg fram på en måte som gjorde at forsvaret av byen framsto som sterkere enn det i virkeligheten var, og ved hjelp av denne «Tordenskjolds soldater»-taktikken lyktes Klerck i å overbevise britene om at de ikke burde våge et angrep.

Faren for Hammerfest var derimot ikke over med denne første episoden. 22. juli ble skip på ny observert i innseilingen. Også denne gangen hadde «Snake» følge med «Fancy». En styrke på rundt 200 mann med 32 kanoner gikk til angrep på 50 mann fra kystvernet og fire kanoner i Hammerfest. Kystvernet var så og si utelukkende bevæpnet med såkalte «finnerifler» av svært dårlig kvalitet samt hjemmelagde spyd.

Da de britiske briggene kom innen skuddhold, ble det åpnet ild fra norsk side og raskt oppnådd treff i de fiendtlige skipene. I to timer raste kampen, til sist med «Fancy» inne på pistolskudds avstand til batteriet på bysiden. Flere kuler smalt inn i de britiske skipene, og verst gikk det utover «Fancy», som ble truffet gjentatte ganger i skrog, master og seil. Blant annet ble orlogsflagget skutt ned. På begge skip ble takkelasjen stygt skadd. På det korte holdet ble de norske kanonene til slutt ladd med antipersonelladninger, og skytingen fortsatte til batteriet på bysiden av havnen gikk tom for ammunisjon. Bysidebatteriet ble da forlatt og kanonene naglet igjen. Batteriet på Fuglenes, på motsatt side av havnen, fortsatte angrepet, men måtte til slutt rømmes da britene fikk buksert skipene så langt inn på havnen at de kunne ta batteriet under ild bakfra. Kystvernet som var stasjonert inne i byen, hadde på sin side trukket seg bort da de observerte at batteriet på bysiden ble forlatt. Kystvernsmannskapenes mangelfulle innsats førte til enkelte tiltaler og domfellelser i ettertid.

Etter at britene hadde erobret Hammerfest, plyndret og ødela de det de kom over i åtte dager. Også i Hammerfest ble det stjålet fra kirken, og da quartermaster Alex Johnston ble funnet skyldig i å ha tilranet seg og skjult kirkegods, ble han straffet av sine egne med fire dusin slag med en såkalt nihalet katt. Plyndringen og ødeleggelsene i Hammerfest utartet i en slik grad at det i ettertid ble sendt en klage fra biskopen i Nordlandene og Finmarken stift, Mathias Bonsach Krogh, til den britiske admiralen som hadde kommandoen over operasjonene mot den nordnorske kystlinjen. Biskopens klage skal ha ført til en krigssrettsak i Storbritannia mot den ene av de to britiske skipssjefene. De britiske angrepene medførte en til dels panisk stemning blant kystbefolkningen i nord og alvorlige forstyrrelser i innførselen av korn fra Russland.

To av de norske forsvarerne ble hardt såret under angrepet, og den ene, samen Sjur Nilsen, døde 27. juli av skadene han pådro seg, til tross for at han fikk behandling av en britisk skipslege. Den andre sårede overlevde, men ble forkrøplet. På britisk side er tapene ukjent, men nordmennene anslo at mange om bord i briggene måtte ha blitt såret. Én britisk sjømann ble begravd på kirkegården i Hammerfest.

Etter plyndringen av Hasvik og Hammerfest besluttet de dansk-norske myndighetene å bygge forsvarsanlegg i Nord-Norge. I Hammerfest resulterte dette i 1810 i et gjenreist batteri på bysiden og en større skanse på Fuglenes. Året etter ble nok et batteri reist. En mindre styrke regulære soldater under kommando av løytnant Johannes Westbye bemannet anleggene, og på sommerstid ble de forsterket av 150–200 mann kystvern. I tillegg til å forsvare Hammerfest-området skulle verkene trygge de viktige kornlagrene i Alta.

Som følge av de britiske operasjonene i 1809 ble det somrene 1810–1812 utrustet en marinestyrke til å patruljere langs kysten i nord. Finnmarkseskadren besto av væpnede små fartøyer som tok flere priser langs kysten av Finnmark. Krigsfanger fra prisene ble sendt inn til fogdesetet i Alta og senere videre til Trondheim. Selv om eskadrens militære styrke var begrenset, skal den ha vært delaktig i å holde britene unna kystbosetningene.

Finnmarkseskadren opererte ut fra de befestede stedene Hundholmen (dagens Bodø), Tromsø, Hammerfest og Vardøhus. Norske kapere opererte også tidvis langs finnmarkskysten. Britene gikk ikke til flere angrep på befestede steder, men sommeren 1810 plyndret de det uforsvarte Kjelvik i Finnmark. Høsten samme år tok for øvrig norsk kystvern en britisk prise og tolv britiske fanger i Kjelvik.

Krigen kom til Tromsø 2. august 1812. Stedet hadde et kystvern på rundt 40 mann samt sju kanoner i en skanse. Denne dagen lå to av Finnmarkseskadrens skip i havnen, en kutter og skonnert med 35 mann. Kutteren hadde dagen i forveien konfrontert et ukjent fartøy lenger nord, men flyktet til Tromsø etter at det ble klart at det dreide seg om fregatten «Horatio». Britene hadde fulgt etter og sendt fire småfartøyer etter kutteren inn i havnen. Disse gikk i morgentimene 2. august til angrep på Finnmarkseskadrens skip med 80 mann. Etter at sjefen, månedsløytnant Grøn, var blitt såret, ble kutteren raskt erobret. Skonnerten, under sekondløytnant Hans Carl Bodenhoff, slo derimot tilbake gjentatte bordingsforsøk. Fem nordmenn og tolv briter falt, og 13 nordmenn og 14 briter ble såret før skonnerten ble tatt. Kanonene og kystvernet i Tromsø tok ikke del i striden. Kanonene var utenfor rekkevidde av kampen i havnen, og kystvernet ble ikke samlet i tide.

Etter kampen i Tromsø havn returnerte «Horatio» til Storbritannia, visstnok på grunn av tapene den hadde lidd. Britene skal ha uttalt at de egentlig hadde vært på vei for å angripe Hammerfest og Vardøhus da de kom over Finnmarkseskadrens skip. Med seg over havet tok de tre skip erobret i Tromsø havn og de tilfangetatte sjefene for de norske krigsskipene.

Hammerfest fikk 2. juli 1813 besøk av den amerikanske kaperen «Scourge» fra New York. USA var i årene 1812–1815 i krig med Storbritannia og derfor en de facto alliert av Danmark-Norge. Etter å ha tatt om bord vann dro kaperen til havs tre dager senere. 27. juli møtte «Scourge» en annen amerikansk kaper, «Rattle Snake» fra Philadelphia, utenfor Nordkapp. Dagen etter inngikk kapteinene en samarbeidsavtale. Inntektene fra prisene skipene tok, skulle bli delt; en tredel til «Scourge» og to tredeler til «Rattle Snake». Sammen tok de to kaperne i løpet av sommeren hele 23 priser utenfor Finnmark. Med ett unntak ble samtlige av prisene ført til Hammerfest før de ble sendt til priseretten i Trondheim. Slik kunne amerikanerne raskt komme tilbake til sine egne skip. 180 britiske fanger fra prisene ble sommeren 1813 holdt på to nedriggede skip som lå ankret opp utenfor Hammerfest. Bare én av prisene ble til sist vurdert som ulovlig av den norske prisedomstolen.

Danmark-Norge gikk ut av napoleonskrigene med Kieltraktaten av 14. januar 1814, og fellesriket ble oppløst. Finnmarkens amt kunne legge mer enn seks år med krig og nød bak seg. I løpet av krigsårene hadde amtet hatt en nedgang i folketallet, men i likhet med resten av landet opplevde det i etterkrigstiden begynnelsen på en sterk befolkningsvekst og økonomisk oppgang. I Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var imidlertid verken Finnmarkens eller Nordlandenes amt representert, til det var kommunikasjonene for vanskelige.

• Finnmarks historie
• flåteranet
• kaperkrigen
• napoleonskrigene
• Norge under napoleonskrigene
• Norge under dansk styre
• Norges forsvar fra 1800 til 1814