Vier letzte Lieder

I forbindelse med uroppførelsen av Vier letzte Lieder uttrykte Strauss et personlig ønske overfor den norske sangeren Kirsten Flagstad om at hun skulle uroppføre sangene under en førsteklasses dirigent og et førsteklasses orkester. Strauss døde i september 1949. Først 22. mai 1950 fant uroppførelsen sted, i Royal Albert Hall i London med Kirsten Flagstad som solist med Philharmonia Orchestra med dirigent Wilhelm Furtwängler.

Uroppførelsen ble gjort mulig ved at den indiske Maharaja (fyrsten) av Mysore, Jayachamarajendra Wadiyar, økonomisk garanterte for oppførelsen med 4800 dollar, inklusive en grammofoninnspilling som skulle inngå i Maharajans personlige platesamling på rundt 20 000 plater.

Vier letzte Lieder har følgende instrumentasjon:

• 3 fløyter
• 1 piccolofløyte
• 2 oboer
• 1 engelsk horn
• 2 klarinetter
• 1 bassklarinett
• 2 fagotter
• 1 kontrafagott
• 4 horn
• 3 trompeter
• 3 tromboner
• tuba
• timpani
• celesta
• strykere

Den første av sangene i syklusen Strauss komponerte var «Im Abendrot». Teksten av Eichendorff hadde en særlig betydning for ham og lot sangen bli syklusens siste sang. Mot slutten av «Im Abendrot» siterer Strauss en frase fra sitt eget verk «Tod und Verklärung» op. 24 komponert 60 år tidligere og anvender det såkalte «transfigurasjonstemaet», et syv-noters tema fra «Tod und Verklärung», som et uttrykk for livets avslutning og symbol for sjelens overgang til døden ved å bruke sangen «Im Abendrot».

Strauss komponerte Vier letzte Lieder for sopran akkompagnert av stort orkester der hornstemmen er fremtredende. Kombinasjonen av en vakker sopranstemme sammen med en nærmest obligat hornstemme henspeiler på Struss’ eget liv og familie: hans kone, Paulina de Ahna, var en berømt sopran og hans far, Franz Strauss, var profesjonell hornist.

I Vier letzte Lieder går Strauss bort fra den kromatiske og tidvise dissonerende stil han kunne eksperimentere med i andre verk. I Vier letzte Lieder er uttrykker mer romantisk.

• Richard Strauss