Wilhelm Furtwängler, tysk dirigent og komponist, en av 1900-tallets største opera- og orkesterdirigenter, forbindes særlig med Berlinfilharmonien hvor han var sjefdirigent 1922–45 og 1952–54. 

Furtwängler vokste opp i München. Faren var den kjente arkeologen Adolf Furtwängler. Moren Adelheid var av akademikerfamilie og en begavet maler. Furtwängler avla aldri noen musikkeksamen. Han fikk privatundervisning i musikk fra ung alder, etter hvert med Max von Schillings, og begynte tidlig å komponere.

Furtwängler debuterte som dirigent med Münchenfilharmonien (daværende Kaim-Orchester) i 1906. Han hadde en læretid som kapellmester i München, og var deretter i Strasbourg 1909–10, Lübeck 1911–15, i Mannheim som hoffkapellmester 1915–20 og i Frankfurt fra 1920. Han dirigerte Berlinfilharmonien første gang som gjest i 1917.

I 1920 overtok han som dirigent for Berliner Staatskapelle etter Richard Strauss. Da den berømte dirigenten Arthur Nikisch døde i 1922 overtok Furtwängler begge dennes betydeligste poster. Den første, som sjefdirigent for Gewandhausorkesteret i Leipzig, beholdt han til 1928. Den andre, som sjefdirigent for Berlinfilharmonien, ble et legendarisk samarbeid som kom til å vare til Furtwänglers død. 

I 1924 dirigerte Furtwängler for første gang i London. Han var 1925–27 gjestedirigent ved New Yorkfilharmonien, og 1928–30 og senere fra 1938 ved Wienerfilharmonien. Han dirigerte ved Festspillene i Bayreuth 1931–44 og var 1933–38 førstekapellmester ved Berliner Staatsoper.

Furtwängler forble en ledende dirigent i Tyskland gjennom nazitiden og dirigerte ved offisielle anledninger. Dette førte til at han ble arrestert ved Nazi-Tysklands sammenbrudd i 1945. Karantenen varte imidlertid bare til 1947, da det ble tydeliggjort at Furtwängler var motstander av nazismen og ved flere anledninger hadde konfrontert makthaverne. Hans opptreden under nazidiktaturet forble omdiskutert, men han fikk dirigere Berlinfilharmonien igjen fra 1947 og ble igjen sjefdirigent fra 1952.

I etterkrigsårene gjennomførte Furtwängler en rekke konserter og spilte inn plater med det nyetablerte Philharmonia Orchestra i London. Ved Festspillene i Salzburg, hvor han hadde gjestet første gang i 1938, ble han en sentral personlighet og var 1952–54 med i den kunstneriske ledelsen. 

Kjernen i Furtwänglers repertoar var BeethovenBrahms, Bruckner og Wagner, og av disse hadde han en særlig, livslang interesse for Beethoven. Som dirigent var ikke Furtwängler opptatt av orkesterdisiplin og ensemblespill. Han fremelsket heller ikke i særlig grad legato eller et eget klangideal. I stedet så han konserten som en unik situasjon hvor de store komponistenes verker kunne gis med en ny spontanitet. Plateinnspillingene og det store antall konsertopptak som er bevart dokumenterer det unike resultatet: Et spontant og uttrykksfullt orkesterspill, uten perfeksjon i ensemble eller klang, men svært intenst og dramatisk uten at det går på bekostning av de store linjene.

Det er særlig Furtwänglers samarbeid med Berlinfilharmonien og Philharmonia Orchestra i London som er dokumentert i opptak, foruten Wagner-forestillinger på blant annet La Scala og i Roma. Berømt er hans samarbeid med Kirsten Flagstad i London, Zürich, Salzburg og på La Scala-operaen. Med Philharmonia Orchestra sørget de også for uroppførelsen i London av de Fire siste sanger av Richard Strauss i 1950 og spilte inn Wagners Tristan og Isolde i 1952.

Som komponist var Furtwängler forankret i senromatikken. Til hans komposisjoner hører blant annet tre symfonier (komponert 1938–54), en klaverkonsert, korverker og kammermusikk. 

Furtwänglers stilling under nazismen er blant annet behandlet av dramatikeren Ronald Harwood i skuespillet Taking Sides (1995; filmatisert 2001 med Stellan Skarsgård som Furtwängler).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.