Georg Solti, ungarsk dirigent, en av de ledende i sin generasjon, huskes først og fremst som sjefdirigent for Chicago Symfoniorkester i 1969–1991. 

Solti ble født i Budapest som György Stern. Familien var jødisk. Nasjonalistiske lover under regimet til Miklós Horthy tvang imidlertid jødene til å anta ungarske navn. Den fremtidige dirigenten ble derfor hetende Solti etter den ungarske byen Solt. Han brukte fornavnet György frem til slutten av 1930-årene.

Solti studerte ved Franz Liszt-akademiet fra 12-års alder, og hadde blant andre Béla Bartók, Leó Weiner og Ernst von Dohnányi som lærere. I 1930 ble han engasjert som repetitør ved Operaen i Budapest.

Solti var assistent for Josef Krips i Karlsruhe i 1932–1933. Han arbeidet som repetitør for Arturo Toscanini ved Festspillene i Salzburg i 1937. 

Solti debuterte som dirigent 11. mars 1938 med Mozarts Figaros bryllup ved Operaen i Budapest. Deretter forlot han hjemlandet på flukt fra antisemittismen. Han dirigerte ballettforestillinger ved Covent Garden-operaen i London, og var innom Oslo som repetitør for Nationaltheatrets oppsetning av Figaros bryllup i august 1938.

Under andre verdenskrig arbeidet Solti i Sveits som repetitør og klaverlærer. Han vant en konkurranse for pianister i Genève i 1942.

Solti ville dirigere, og i den første etterkrigstiden fantes noen uvanlige muligheter. Mange tyske dirigenter hadde fått politisk karantene på grunn av forbindelser til nazismen.

Soltis dirigentkarriere startet helt på toppen av det tyske musikklivet. Av de amerikanske myndighetene ble han i 1946, som 33-åring, innsatt som musikksjef ved Bayerische Staatsoper i München. Han fikk støtte av komponisten Richard Strauss, og hadde stillingen til 1952 da han ble avløst av Rudolf Kempe

Solti gjorde sine første plateinnspillinger i 1947 for selskapet Decca, den aller første som pianist. Han ledet oppførelser av Mozarts Idomeneo ved Festspillene i Salzburg i 1951.  

Et viktig steg fremover ble stillingen som musikksjef for Operaen i Frankfurt i 1952–1961. Her var operahuset gått tapt i bombingen, men Solti hevet nivået og skapte kunstnerisk vekst, blant annet ved å engasjere unge amerikanske solister og den dyktige norske sopranen Marit Isene. Han ble vesttysk statsborger i 1953.

Solti fikk ry for å være en svært intens personlighet med en utagerende måte å lede orkesteret på, særlig på prøvene. Parallelt med dette kunne tolkningene være eksplosivt dramatiske, kanskje på bekostning av det lyriske. Dette var en del av grunnen til at Solti møtte motstand da han ble musikksjef ved Covent Garden-operaen i 1961. Men han arbeidet målbevisst for å heve standarden ved operahuset og ble etter hvert populær. Blant annet vervet han flere betydelige britiske sangere til ensemblet.

Etter at han sluttet i 1971, kom han tilbake ved mange anledninger som gjestedirigent. Han ble britisk statsborger i 1972.

Soltis tid som sjefdirigent for Chicago Symfoniorkester i 1969–1991 ble viktig for orkesteret. Solti hadde fått tilbud om å bli den legendariske Fritz Reiners arvtaker i 1963, men hadde da for mange andre engasjementer. I sin 22 år lange sjefstid bygget han orkesteret opp, og gjorde det berømt på nytt, både i USA, i Europa og i hjembyen Chicago. Sammen med Carlo Maria Giulini ledet han orkesteret på dets første utenlandsturné i 1971 til flere europeiske land.

På repertoaret kom etter hvert alle symfoniene til Anton Bruckner og Gustav Mahler, og dessuten amerikansk musikk av komponister som Charles Ives og Elliott Carter

Solti var også sjefdirigent for Orchestre de Paris i 1972–1975 og tilsvarende for London Philharmonic Orchestra i 1979–1983. Med sistnevnte oppførte han ofte musikk av Edward Elgar. Ved Festspillene i Bayreuth fant han seg imidlertid ikke til rette. Det ble med Der Ring des Nibelungen i 1983. 

Solti mottok mange æresbevisninger. Han ble adlet til Sir i 1972 og var æresdoktor ved blant annet Harvard-, Yale- og Oxford-universitetene.

Han døde på ferie i Antibes i Frankrike og ble gravlagt på den ungarske stats bekostning i Budapest. 

Solti gjorde over 250 plateinnspillinger med forskjellige orkestre, innbefattet 45 komplette operaer.

Særlig berømt er innspillingene fra 1958–1965 av de fire operaene i Richard Wagners Der Ring des Nibelungen. De ble gjort med Wienerfilharmonien for plateselskapet Decca, og var den første komplette plateinnspillingen av denne syklusen. 

En solist Solti ofte samarbeidet med i platesammenheng var den svenske sopranen Birgit Nilsson

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.