Torgslaget

Årsaken til Karl Johans motstand mot å feire 17. mai, var at dagen for ham symboliserte valget av den danske prinsen Kristian Frederik til norsk konge i 1814. Kristian Frederik var som kjent ikke norsk konge lenge. Etter en kort krig mellom Norge og Sverige sommeren 1814, ble det undertegnet en fredsavtale som innebar at Kristian Frederik skulle abdisere og at det ble innkalt til et overordentlig storting høsten 1814 der de nødvendige endringene i Grunnloven for å gjennomføre unionen med Sverige ble gjort. Den reviderte Grunnloven ble endelig vedtatt 4. november 1814.

De første årene etter 1814 var markering av 17. mai relativt uvanlig. Men omkring midten av 1820-tallet ble dagen feiret blant annet i Trondhjem, der Matthias Conrad Peterson var drivkraft, og i noen kretser i Christiania. I 1827 feiret stortingsrepresentantene som på denne tiden var samlet i hovedstaden 17. mai, noe som irriterte Karl Johan kraftig, og i 1828 kunngjorde kongen at 17. mai ikke skulle markeres. Dette ble stort sett overholdt i 1828, men i 1829 trosset studentsamfunnet i Christiania diverse formaninger, og vedtok å holde en feiring (rett nok bak lukkede dører). Da dagen kom var myndighetene i byen forberedt på at noe kunne skje, og politiet hadde kalt inn ekstramannskaper. I bakgrunnen stod også den militære garnisonen i hovedstaden klar.

En større menneskemengde hilste om ettermiddagen dampskipet Constitutionens ankomst med hurrarop og sang. Stemningen var festlig, men fredelig. Politiet og andre myndighetspersoner var til stede og overvåket hva som skjedde. Folkemassen dro deretter videre til Stortorget. Det var ingen organisert form for feiring, men man kunne høre hurrarop og et improvisert tog gikk også rundt i noen av gatene. Det var både menn, kvinner og barn og folk fra ulike samfunnslag til stede. Til sammen regner man at flere hundre personer, men trolig ikke over 1000, befant seg på torget og i gatene rundt.

Ut på kvelden forøkte politiet å få folk til å gå hjem, men det skjedde ikke, og med styresmaktenes velsignelse overlot politiet til de militære å håndtere situasjonen. Klokken var da blitt cirka 22 på kvelden. Grunnloven krevde at folk skulle advares før militære styrker ble brukt mot sivile, og borgermesteren leste opp den aktuelle lovhjemmelen. Deretter ble folkemengden jaget bort av kavaleri og infanteri. Det første angrepet mot folkemengden skjedde litt før klokken 23. Senere ble det hevdet at mange ikke hadde hørt borgermesterens advarsler.

Soldatene hadde fått utlevert skarp ammunisjon, men det ble ikke løsnet skudd. Likevel ble opplevelsen av angripende kavaleri med løftede sabler, som innledet den militære aksjonen, utvilsomt opplevd som både overraskende og svært skremmende. Senere ryddet soldatene både torget og gatene rundt, og unnlot ikke å bruke makt. Ingen ble drept, men om lag 30 personer fikk større eller mindre skader. En grunn til at det ikke ble flere alvorlige skader eller dødsfall, var at de omkring 100 soldatene som deltok i hovedsak brukte flatsiden av sverdene og geværkolbene. En vel så viktig grunn var imidlertid at det i praksis ikke ble ytt motstand mot soldatene, noe bidro til at situasjonen ikke eskalerte.

Den brutale måten de militære grep inn og oppløste folkemassen på under Torgslaget skapte mange og sterke reaksjoner. Det ble skrevet krasse innlegg i avisene allerede i dagene etter hendelsen. Forbitrelsen rettet seg særlig mot kommandanten på Akershus, Ferdinand Wedel Jarlsberg, og den svenske stattholderen, grev Baltzar von Platen. På grunn av den begrensede kapasiteten til politiet på denne tiden, var det generelt større toleranse enn i dag for bruk av militære for å opprettholde lov og orden. Kritikken gikk derfor særlig på soldatenes brutale framferd som ble ansett som et angrep på borgernes frihet og rettigheter.

Myndighetene svarte på kritikken med å oppnevne en undersøkelseskommisjon som avholdt en rekke avhør av personer som var involvert. Kommisjonen konkluderte med å peke ut ni personer som skyldige for uroen, og rettet dessuten kritikk mot Ferdinand Wedel Jarlsberg som hadde ansvar for utførelsen av den militære aksjonen. Kong Karl Johan bestemte imidlertid at ingen skulle tiltales. Etter at stattholderen von Platen døde i desember 1829, ble det ikke utnevnt flere svenske stattholdere i Norge.

Henrik Wergeland var blant dem som var til stede både når Constitutionen seilte inn til byen og senere på kvelden under soldatenes angrep på Stortorget. Wergeland var i forkant blitt advart av sin far, Nicolai Wergeland, om å unngå bråk denne dagen, og holdt seg derfor i utkanten av hendelsene på torget, men han reagerte sterkt på hendelsene. Dagen etter forsøkte han som en protest å levere studentuniformen som han hadde hatt på seg 17. mai til kommandant Wedel Jarlsberg. I august 1829 utga han farsen Phantasmer, som var relatert til hendelsene under Torgslaget.

Selv om det fremdeles skulle gå noen år til før 17. mai-feiringen ble vanlig, bidro utvilsomt den stemningen Torgslaget fremkalte til et gjennombrudd for feiringen av dagen. I 1833 markerte Stortinget 17. mai, men det var først etter at Karl Johan døde i 1844 at det ble helt fritt frem å markere dagen.

Torgslaget skjedde på en tid der styresmaktene over hele Europa var på vakt mot folkelige opprør og uro som kunne true statsmaktene. Den franske revolusjon i 1789 og de urolige tiårene som fulgte, preget fremdeles de politiske regimene over hele Europa. Ti år før Torgslaget, i 1819, hadde flere dusin mennesker blitt drept og anslagsvis 600 personer blitt skadet under den såkalte Peterloo-massakren i Manchester. Året etter, i 1830, fant julirevolusjonen sted i Paris og samme år brøt novemberoppstanden ut i Polen. I Frankrike måtte den reaksjonære kongen Karl 10. flykte fra landet, mens opprøret i Polen ble slått hardt ned av russiske styrker. Man skal være forsiktig med uten videre å sammenligne Torgslaget i 1829 med disse hendelsene, men i et større perspektiv kan det likevel argumenteres for at styresmaktenes aksjon var relativt avgrenset. På den andre siden var det mange som reagerte på styresmaktenes voldsutøvelse, og det var en utbredt oppfatning at måten soldatene gikk frem på var overdreven og brutal.

Torgslaget kan også ses i lys av en økende nasjonalbevissthet i Norge, der markering av Grunnloven fra 1814 etter hvert inngikk som en viktig del. Selv om mye av bakgrunnen for hendelsene var å finne i Carl Johans forbud mot å feire 17. mai og at den svenske stattholderen von Platen hadde godkjent militær inngripen, bør man huske at det var norske soldater som utførte den militære aksjonen etter initiativ fra de norske styresmaktene i Christiania.

• 17. mai
• 1814 – Det selvstendige Norges fødsel

• Nilsson, Torbjörn (2018). Torgslaget 1829: Myter og minnen om ett norsk-svenskt drama. Santérus Förlag, Stockholm.
• Storsveen, Odd Arvid. «Baron Blod i virkeligheten. Torvslaget 1829 i perspektiv», i Fortid, historisk studenttidsskrift, UiO, nr. 1, 2004.