Maltas historie

Fortet St. Angelo i Vittoriosa, en by rett sør for hovedstaden Valletta. Fortet ble opprinnelig bygd i 870, og ble renovert og utbygd i 1530.

St. Angelo av iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Maltas historie kjennetegnes ved at øygruppen gjennom flere århundrer har vært underlagt fremmed herredømme. Malta ble befolket omkring 5000 fvt. Rundt år 1000 fvt. kom øygruppen under fønikerne, siden under stormaktene i området: Karthago i 400 fvt., Romerriket i 218 fvt., vandalene i 454 evt., østgoterne i 494, bysantinerne i 534, araberne i 869 og normannerne i år 1090. Malteserordenen etablerte seg på Malta i 1530. Øygruppen ble erobret av Napoleon Bonaparte i 1798, før den ble en britisk koloni fra 1814.

Malta ble selvstendig i 1964.

I 1565 ble Malta beleiret av Det osmanske riket. Her deltok stormesteren Jean Parisot de la Vallette, som hovedstaden Valetta er oppkalt etter. Malta utkjempet en rekke kriger mot osmanene (tyrkerne) på 1500-1700-tallet, men overgav seg aldri.

Beleiringen av Malta av Matteo Perez d'Aleccio. Falt i det fri (Public domain)

Malta har hatt bosetning siden cirka 5000 fvt. og er rikt på megalittiske monumenter fra yngre steinalder (3. årtusen fvt.).

Omkring 3000 fvt. var øygruppen sentrum for megalittkulturen i Middelhavet; på Gozo finnes noen av de eldste steintemplene som kjennes. Fønikerne underla seg øyene cirka 1000 fvt., og de ble senere underlagt Kartago.

I 218 fvt. ble Malta en romersk koloni. Paulus led skipbrudd der i cirka år 60 og ifølge tradisjonen ble folket der kristnet under hans opphold. Malta ble erobret av vandalene i 454, østgoterne i 494, bysantinerne i 534 og araberne i 869. Normannerne innlemmet øyene i Sør-Italia og Sicilia i 1090 som en del av kongedømmet de hadde grunnlagt, kalt De to Sicilier.

Den tysk-romerske keiseren Karl 5 gav i 1530 Malta til Johannitterordenen (fra nå av Malteserordenen), som reiste mange kirker, klostre, palasser og festninger. Stormesteren Jean Parisot de la Vallette avviste i 1565 en langvarig tyrkisk beleiring.

Napoleon erobret Malta i 1798. Malteserne gjorde opprør, og med britisk hjelp jaget de bort franskmennene i 1800. Malta ble britisk kronkoloni i 1814 og en av imperiets viktigste flåtebaser. Denne ble maltesernes viktigste inntektskilde.

Malta hadde begrenset indre selvstyre i perioden 1921–1936. I skjæringspunktet for forbindelseslinjene Gibraltar–Egypt og Italia–Libya, fikk Malta under andre verdenskrig større strategisk betydning enn noen gang og ble utsatt for et utall av flyangrep.

Forfatningen av 1947 innførte selvstyre. En folkeavstemning i 1956 resulterte i stort flertall for integrasjon med Storbritannia, men forhandlingene brøt senere sammen på spørsmålet om økonomiske garantier, og guvernøren overtok styret.

En ny forfatning av 1961 gav Malta et omfattende selvstyre. Ved valget i 1962 seiret nasjonalistpartiet, og lederen, Giorgio Borg Olivier, ble statsminister. Full uavhengighet ble oppnådd i 1964. Storbritannia skulle yte økonomisk støtte og britiske tropper bli på Malta i ti år.

Politikken har siden uavhengigheten i 1964 vært preget av to nokså jevnstore partier, arbeiderpartiet MLP og det kristeligdemokratiske nasjonalistpartiet PN. I 1971 dannet Dominic Mintoff en arbeiderpartiregjering, og utviklet etter hvert en politikk basert på samarbeid med Sovjetunionen og dens allierte i Østblokken. Mintoff inngikk i 1972 en avtale med britene om leie av militærbaser til 1979; dette innebar en tredobling av inntektene fra basene.

I 1974 ble republikken innført, men Malta fortsatte som medlem av Det britiske samvelde.

Utenrikspolitisk fikk Maltas tidligere gode forhold til Libya et avbrekk i 1980, i spørsmålet om rettigheter til oljeboring i Middelhavet. Likevel inngikk de to landene i 1984 og 1985 avtaler om samarbeid og felles arbeidsmarked. Maltas nøytrale og alliansefrie stilling ble grunnlovfestet i 1987.

Nasjonalistpartiet kom til makten ved valget i 1987, og gikk også seirende ut av valget i 1992. Mens nasjonalistpartiet hadde makten fram til 1997 orienterte Malta seg utenrikspolitisk mer i retning av USA og de vestlige land, mens økonomien ble liberalisert. Fra 1987 ble den økonomiske politikken lagt om i markedsorientert retning. Regjeringen la til rette for turisme og finansvirksomhet og etablerte en frihavn og et «offshore» forretningssenter. Velferdstiltakene er godt utbygd og ytes både av staten og den katolske kirke.

Landet inngikk i 1995 en Partnerskap for fred-avtale med NATO. Allerede i 1990 søkte Malta om medlemskap i EU, og var det minste av de ti nye landene som ble medlem av EU i 2004. Malta var det første av de nye medlemslandene som avholdt folkeavstemning før EU-medlemskapet. Ja-flertallet på vel 56 prosent var det laveste blant de nye medlemslandene, men til gjengjeld var valgdeltakelsen på øya over 90 prosent. Alfred Sant og arbeiderpartiet MLP var skeptiske til EU-medlemskap, men nasjonalistpartiet PN var tilhengere. Statsminister og ja-leder Eddie Fenech Adami og PN vant en solid seier ved valget i 2003.

I 2013 ble Joseph Muscat fra MLP valgt til statsminister, og Marie Louise Preca, også representert ved MLP, overtok som landets 9. president i april 2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.