Malta er rikt på megalittiske monumenter fra yngre steinalder (3. årtusen f.Kr.). Rundt år 1000 f.Kr. kom øya under fønikerne, siden under stormaktene i området: Karthago 400 f.Kr., Roma 218 f.Kr., vandalene 454 e.Kr., østgoterne i 494, bysantinerne i 534, araberne i 869 og normannerne i år 1090.

Karl 5 gav i 1530 Malta til Johannitterordenen (fra nå av Malteserordenen), som reiste mange kirker, klostre, palasser og festninger. Stormesteren Jean Parisot de la Vallette avviste i 1565 en langvarig tyrkisk beleiring.

Napoleon erobret Malta i 1798, men britene tok øya i 1800; den ble kronkoloni i 1814 og en av imperiets viktigste flåtebaser.

Øya hadde begrenset indre selvstyre 1921–36. I skjæringspunktet for forbindelseslinjene Gibraltar–Egypt og Italia–Libya, fikk Malta under andre verdenskrig større strategisk betydning enn noen gang og ble utsatt for et utall av flyangrep. Forfatningen av 1947 innførte selvstyre. En folkeavstemning i 1956 resulterte i stort flertall for integrasjon med Storbritannia, men forhandlingene brøt senere sammen på spørsmålet om økonomiske garantier, og guvernøren overtok styret.

En ny forfatning av 1961 gav Malta et omfattende selvstyre. Ved valget 1962 seiret nasjonalistpartiet, og lederen, Giorgio Borg Olivier, ble statsminister. Full uavhengighet ble oppnådd i 1964. Storbritannia skulle yte økonomisk støtte og britiske tropper bli på Malta i ti år.

Politikken har siden uavhengigheten i 1964 vært preget av to nokså jevnstore partier, arbeiderpartiet MLP og det kristeligdemokratiske nasjonalistpartiet PN. I 1971 dannet Dominic Mintoff en arbeiderpartiregjering, og utviklet etter hvert en politikk basert på samarbeid med Sovjetunionen og dens allierte i Øst-Europa. Mintoff inngikk i 1972 en avtale med britene om leie av militærbaser til 1979; dette innebar en tredobling av inntektene fra basene.

I 1974 ble republikken innført, men Malta fortsatte som medlem av Det britiske samvelde.

Utenrikspolitisk fikk Maltas tidligere gode forhold til Libya et avbrekk i 1980, i spørsmålet om rettigheter til oljeboring i Middelhavet. Likevel inngikk de to landene 1984 og 1985 avtaler om samarbeid og felles arbeidsmarked. Maltas nøytrale og alliansefrie stilling ble grunnlovfestet 1987.

Nasjonalistpartiet kom til makten ved valget i 1987, og gikk også seirende ut av valget i 1992. Mens nasjonalistpartiet hadde makten fram til 1997 orienterte Malta seg utenrikspolitisk mer i retning av USA og de vestlige land, mens økonomien ble liberalisert. Fra 1987 ble den økonomiske politikken lagt om i markedsorientert retning. Regjeringen la til rette for turisme og finansvirksomhet og etablerte en frihavn og et «offshore» forretningssenter. Velferdstiltakene er godt utbygd og ytes både av staten og den katolske kirke.

Landet inngikk i 1995 en Partnerskap for fred-avtale med NATO. Allerede i 1990 søkte Malta om medlemskap i EU, og var det minste av de ti nye landene som ble medlem av EU i 2004. Malta var det første av de nye medlemslandene som avholdt folkeavstemning før EU-medlemskapet. Ja-flertallet på vel 56 prosent var det laveste blant de nye medlemslandene, men til gjengjeld var valgdeltakelsen på øya over 90 prosent. Alfred Sant og arbeiderpartiet MLP var skeptiske til EU-medlemskap, men nasjonalistpartiet PN var tilhengere. Statsminister og ja-leder Eddie Fenech Adami og PN vant en solid seier ved valget 2003.

I 2013 ble Joseph Muscat fra MLP valgt til statsminister, og Marie Louise Preca, også representert ved MLP, overtok som landets 9. president i april 2014. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.