Ōgai Mori

Ōgai ble født under navnet Rintarō Mori i Tsuwano len, vest på øya Honshu. Familien hans tilhørte samurai-klassen og hadde i flere generasjoner vært daimyoens livleger, og som eldste sønn var Ōgai forventet følge i farens fotspor. Han fikk en konfusiansk utdanning og begynte allerede som barn å lære nederlandsk, som mot slutten av Edo-perioden var det viktigste europeiske språket i Japan.

Meiji-restaurasjonen i 1867 førte imidlertid til store omveltninger i Japan, og da lensvesenet ble oppløst i 1872, flyttet Ōgais familie til Tokyo. Der begynte Ōgai å studere vestlig medisin, og i 1881 fullførte han studiene i en alder av 19 år. Det var omkring denne tiden at hans litterære interesse vekket. Han var en ivrig leser av den sene Edo-periodens populærlitteratur og tok kurs i kinesisk poesi og litteratur.

Etter studiene vervet Ōgai seg til hæren som militærlege og ble i 1884 sendt til Tyskland for å studere hygiene. Han oppholdt seg i Leipzig, Dresden, München og Berlin, inntil han vendte hjem til Japan i 1888. Møtet med Europa vekket interessen for europeisk litteratur og fikk stor innflytelse på hans senere skrivning.

I Japan ble Ōgai forfremmet, stiftet et medisinsk tidsskrift og begynte å kjempe for en mer vitenskapelig tilnærming i den medisinske forskningen i Japan. Samtidig arbeidet han for å revitalisere den moderne japanske litteraturen, og var i årenes løp med på å stifte flere litterære tidsskrift.

Som militærlege deltok Ōgai både i den første kinesisk-japanske krig i 1894–95 og den russisk-japanske krig i 1904–05. Senere ledet han an i den japanske forskningen på vitaminmangelsykdommen beriberi.

Ōgai giftet seg med Toshiko Akamatsu i 1889. De fikk en sønn i 1890 og skilte seg samme år. I 1902 giftet han seg igjen, med Shigeko Arakawa, som han fikk fire barn med. Han døde av nyresvikt og lungetuberkulose i 1922.

Ōgai var som forfatter og oversetter en av Meiji-periodens mest sentrale intellektuelle skikkelser, og hans innflytelse på samtidens og ettertidens japanske litteratur var betydelig. Hans første utgivelse, Omokage («Avtrykk», 1889) var en samling av oversatte dikt, og i 1890 skrev han novellen Maihime («Danserinnen»), basert på hans eget kjærlighetsforhold til en tysk kvinne under oppholdet i Tyskland. Ōgais personlige innfallsvinkel til skrivningen inspirerte mange, og Maihime markerte en dreining mot selvbiografisk fiksjon i Japan. Ōgai selv var motstander av litterær realisme og mente litteraturen skulle beskjeftige seg med menneskets følelser og åndelige liv. Han fortsatte å skrive tekster basert på egne erfaringer i perioden 1809–1912, blant annet Vita Sexualis (1909), som ble forbudt av japanske myndigheter på grunn av sitt erotiske innhold, og Gan («Gjess», 1911).

Omkring 1912 finner en markant dreining sted i Ōgais forfatterskap. I dette året døde keiser Meiji, og general Maresuke Nogi fulgte sin herre i døden ved å begå rituelt selvmord – seppuku, samme dag som gravferden fant sted. Nogis død gjorde sterkt inntrykk på Ōgai, som så handlingen som et uttrykk for generalens troskap mot samuraienes æreskode. Ōgai vendte seg i de følgende årene bort fra den moderne tematikken som hittil hadde preget hans verk, og begynte å skrive historisk skjønnlitteratur. Blant hans mest kjente tekster fra denne tiden er novellene Abe ichizoku («Abe-klanen», 1913), Sanshō dayū («Fogden Sanshō», 1915) og «Takase-båtene» (1916).

Mot slutten av livet viet Ōgai seg til å skrive biografier om Tokugawa-periodens tenkere.

I tillegg til å ha et stort og variert skjønnlitterært forfatterskap introduserte han japanske lesere for en flere sentrale vestlige forfattere gjennom sine oversettelser av blant andre Goethe, Schiller, H.C. Andersen og Ibsen.

• "Takasebåtene" (). Oversatt av Egil Husebø i Japan forteller i 1996.
• "Halve dagen" (1909). Oversatt av Ika Kaminka i Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 i 2018.

• Japans litteratur