Japansk forfatter og vinner av Nobelprisen i litteratur i 1968. Kawabata var en av Japans viktigste forfattere på midten av 1900-tallet og var med på å skape den «nysensualistiske» skolen i japansk litteratur (shin-kankakuha).

Kawabata ble født i Osaka i 1899 og mistet sine foreldre og de fleste slektningene sine i svært ung alder. I En 16-årings dagbok (1925) formidlet han den dødsangst og uforløste livslengsel som dette utløste.

Kawabata begynte på Tokyo keiserlige universitet i 1920 og var her med på å etablere tidsskriftet Shin-shichō (Nye tankestrømninger), hvor han også publiserte flere tekster. 

Kawabata ble senere kjent med forfatteren Riichi Yokomitsu, og de stiftet i fellesskap tidsskriftet Bungei jidai i 1924. Kawabata og Yokomitsus fremmet sitt «nysensualistiske» litteratursyn i kontrast til de eksisterende strømningene, ikke minst den japanske naturalismen (shizenshugi) og proletarlitteraturen, som opplevde et sterkt oppsving på 1920-tallet. Kawabata og Yokomitsu hentet inspirasjon fra europeisk litteratur, og fremmet en litteratur for litteraturens skyld.

Kawabatas litterære gjennombrudd kom med novellen Izu no odoriko (Danserinnen fra Izu), som sto på trykk i Bungei jidai i 1926. Novellen beskriver en ung manns møte med en danserinne og er basert på Kawabatas egne opplevelser fra en reise på Izu-halvøya som 19-åring. Teksten er i likhet med En 16-årings dagbok, preget av lyrisk naivisme og stor psykologisk innsikt.

Kawabata eksperimenterte også med den nypsykologiske tendens i romanen Suisho genso (Krystallfantasien, 1931), og arbeidet en tid med okkulte fenomener, påvirket av Strindberg og Maeterlinck. Tydeligst er dette i romanen Jojoka (Den lyriske sang, 1932). I novellesamlingen Ai suru hitotachi (De elskende mennesker, 1941) utmerker han seg som en nitid iakttager av menneskers psyke.

Etter den annen verdenskrig fikk hans verker en sterkere samfunnsbevissthet, skjønt Yukiguni (Snelandet, 1948) og Senbazuru (Tusen traner, 1949) er noe mer estetiserende enn Yama no oto (Fjellets lyd, 1954) og Kyoto, eller De unge elskende i den gamle keiserby (Koto, 1962). Kawabata er også kjent for sine små noveller som i Japan kalles «håndflatenoveller». Han hentet alltid sitt stoff fra sin samtid, men skapte ofte et inntrykk av tradisjon og sammenheng. 

  • Kyoto, eller De unge elskende i den gamle keiserby (Oversatt av Inger og Masahiko Inadomi. Dreyer, 1969)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.