The Royal Society, etablert i London i 1660, er Storbritannias ledende vitenskapsakademi og verdens eldste nasjonale selskap for fremme av matematikk og naturvitenskap.

Selskapet er et frittstående forskerkollegium som gjennom tildelinger, publikasjoner og forskningsformidling skal bidra til å fremme forskning og innovasjon.

Akademiet har omtrent 1600 medlemmer (2017) som er oppnevnt på livstid basert på sine fremragende bidrag innen naturvitenskapene, inklusive medisin, ingeniørvitenskap og teknologi.

Royal Society er særlig kjent for den viktige rollen selskapet spilte ved inngangen til det som gjerne kalles opplysningstiden. Under mottoet «Nullius in verba» eller «Take nobody’s word for it» redefinerte Royal Society de gjeldende kriteriene for vitenskapelighet, utviklet prosedyrer for vitenskapelig eksperimentering og etablerte nye kanaler og rutiner for vitenskapelig publisering.

Kjente medlemmer er Isaac Newton, Charles Darwin, som ble innlemmet rett etter hjemkomsten med HMS Beagle, og Albert Einstein. Stephen Hawking, Richard Dawkins, Jocelyn Bell Burnell og Tim Berners-Lee er blant de mest kjente nålevende medlemmene.

Formålet til virksomheten er først og fremst å støtte opp om enerne på de prioriterte områdene, og bidra til at Storbritannia framstår som en attraktiv base for toppforskningsmiljøer.

Royal Society utgir flere vitenskapelige tidsskrifter, deriblant Philosophical Transactions, etablert i 1665, som regnes som verdens eldste vitenskapelige tidsskrift. Selskapet deler ut en rekke forskningsstipender og priser, deriblant Copleymedaljen (etablert i 1731), som regnes for å være den eldste forskningsprisen i verden.

De arrangerer store forskerkonferanser slik som Commonwealth Science Conference og populære tiltak som den årlige Summer Science Exhibition. Selskapet samarbeider med skolene for å sikre rekrutteringen til realfagene. De er en tydelig stemme i den offentlige samtalen om forskning og jobber aktivt for å bedre kommunikasjonsflyten mellom forskere, teknologer og samfunnet.

Forskerkollegiet nominerer gjennomsnittlig 700 nye kandidater hvert år, og av disse kan man oppnevne inntil 52 «Fellows» fra Storbritannia og Det britiske samveldet, samt inntil 10 «Foreign Members» fra resten av verden. Utvelgelsen skjer gjennom vitenskapelig fagfellevurdering. Blant dagens medlemmer finnes det rundt 80 nobelprisvinnere, deriblant biologen Venkatraman Ramakrishnan, som er selskapets president i fem år fra 2015. Det velges i tillegg et råd (Council) bestående av opptil 24 av selskapets medlemmer.

Akademiet har siden 1967 holdt til i Carlton House Terrace i London, med en stab på rundt 160 personer (2017). Royal Society får en tildeling over statsbudsjettet som utgjør mer enn halvparten av årsinntektene, men selskapet opprettholder sin frittstående rolle gjennom å innhente betydelige midler fra ulike private fond, næringslivet og industrien. Til sammen disponerer akademiet årlig rundt 42 millioner britiske pund for utdeling til forskningsformål.

Ideen om å starte vitenskapsakademiet skal ha oppstått den 28. november 1660, da den unge astronomiprofessoren Christopher Wren holdt en forelesning ved Gresham College i London.  De tolv mennene som samlet seg etterpå ble enige om å starte et eget akademi for fremme av fysisk-matematisk og eksperimentell vitenskap.

Blant disse grunnleggerne finner vi Robert Boyle, kjent for gassloven som bærer hans navn, og Robert Hooke, som også fikk en lov oppkalt etter seg (Hookes lov). Teologen og naturfilosofen John Wilkins (1614–1672) var også med i stiftergruppen. Han eksperimenterte med å utvikle et nytt, universelt språk som kunne beskrive og klassifisere alt som fantes i verden på en absolutt entydig måte.

Det fantes også tidligere noen grupperinger av vitenskapsfolk både i London og Oxford, særlig i perioden fra 1645 og videre utover 1650-tallet, men grunnleggerne av Royal Society oppfattet seg selv som representanter for en ny tid og et nytt kunnskapssyn. De så det som sin spesielle oppgave å utfordre både skolastikken og alle de deduktive og metafysiske tenkemåtene som førte tilbake til Aristoteles. Målsetningene for det som senere har blitt kalt den vitenskapelige revolusjonen ble dermed institusjonalisert.

Stifterne hentet mye inspirasjon fra Francis Bacon, som på begynnelsen av 1600-tallet hadde foreslått at vitenskapen burde være et kollektivt anliggende for felles beste. Da selskapet ble kongelig stadfestet i 1662, gjorde Karl 2 det klart at Royal Society ikke bare skulle ha som formål å gi økt innsikt i alle slags naturfenomener, men i tillegg gjøre England til et foregangsland for kunnskap og oppfinnelser som kunne være til nytte og gagn for hele menneskeheten.

Under navnet «The Royal Society of London for Improving Natural Knowledge» ville medlemmene frigjøre seg fra etablerte sannheter og autoriteter og heller frambringe empiriske fakta gjennom egen utprøving, helst med vitner tilstede. Forsøkene skulle deretter gjengis i skrift og tale på en så klar og tydelig måte at det var mulig å etterprøve resultatene. Framstillingen skulle være objektiv, rasjonell og fordomsfri. Royal Society bidro slik til å definere den moderne vitenskapsprosaen som genre.

Selskapet satset helt fra starten tungt på publiseringsvirksomhet, dels på engelsk og dels på latin, som var det felleseuropeiske forskerspråket. Hensikten var både å skape blest om de nye vitenskapene og å øke kunnskapsutvekslingen på tvers av landegrensene. Philosophical Transactions ble opprettet i 1665 som et månedlig nyhetsorgan og utviklet seg raskt til å bli et ledende vitenskapelig tidsskrift. Det regnes som det første til å innføre et system for kvalitetssikring gjennom fagfellevurdering. Regelen om at det å publisere i et vitenskapelig tidsskrift medfører en opphavsrett eller førsterett («priority right») stammer også delvis herfra.

En av de viktigste historiske publikasjonene til Royal Society er Newton’s Principia Mathematica (1687), med sin banebrytende teori om gravitasjon. Denne utgivelsen markerte også den teoretiske matematikkens gjennombrudd i selskapet, som generelt var opptatt av å dyrke fram eksperimentelle metoder og resultater. Tekniske instrumenter slik som mikroskopet kom til sin fulle rett i Hooke’s forstørrede insekttegninger i boken Micrographia (1665), der ordet celle for første gang ble brukt som en biologisk betegnelse.

Newton ble utnevnt til president for Royal Society i 1703, og ledet selskapet gjennom en framgangsrik periode fram til sin død i 1727.

Etter at Newton døde kom selskapet gradvis inn i en bakevje. Mens Storbritannia utviklet seg til å bli et økonomisk kraftsentrum under den industrielle revolusjonen mistet vitenskapsakademiet rollen det hadde hatt som det ledende kunnskapssenteret i Europa, ved siden av det franske Académie des sciences (etablert i 1666).

Royal Society var helt avhengig av medlemsavgiftene og slapp inn for mange glade amatører fra de høyere samfunnslagene.

Det ble riktignok gjort noen viktige oppdagelser i annen halvdel av 1700-tallet, slik som Benjamin Franklins eksperiment med lynavledning i 1752 og observasjonen av Venuspassasjen med Kaptein Cooks ekspedisjon til Tahiti i 1768. Men selskapet ble i økende grad preget av ren selskapelighet, til dels på bekostning av vitenskapeligheten. Dette gjaldt spesielt i de 42 årene da rikmannen og botanikeren Joseph Banks var president (fra 1778).

I 1847 gjennomgikk selskapet en reform etter en langvarig debatt om styresettet, medlemskravene, og kvaliteten på den forskningen som ble presentert på møtene. Fra 1849 begynte selskapet å motta årlig støtte over statsbudsjettet.

Gjennom det tjuende århundre utviklet Royal Society seg til å bli et førende forskningsorgan og en viktig rådgiver for de politiske myndighetene.

De første kvinnene ble valgt inn i 1945. Den senere Nobelprisvinneren i kjemi Dorothy Hodgkin ble medlem i 1947.

Fra midten av 1980-tallet og framover har selskapet opplevd en fornyelse. De har satset på allmennrettet forskningsformidling og har etter hvert en sterk tilstedeværelse i sosiale medier. Sakprosaforfattere kan oppnevnes til æresmedlemmer og det deles årlig ut en formidlingspris. I 2015 ansatte de partikkelfysikeren Brian Cox som «Professor for Public Engagement». Selskapet har etablert stipendordninger for yngre forskertalenter og støtteordninger for industrien.

En egen Science Policy-avdeling driver lobbyvirksomhet og arbeider strategisk med forskningspolitiske spørsmål. Den faglige ledelsen ønsker å bli hørt i politiske saker som angår deres kjerneområder og deltar aktivt i den offentlige debatten om de globale utfordringene innen klima, helse og økonomi.

Dagens Royal Society refererer ofte til Bacon, Newton og vitenskapsidealene fra 1600-tallet. I etterkant av finanskrisen i 2012 hevdet for eksempel den daværende presidenten, genetikeren Paul Nurse, at det var behov for en ny opplysningstid for å forstå verdien av å investere i naturvitenskapelig kompetanse. Han krevde videre at den offentlige debatten og politikken alltid må være basert på vitenskapelig frambrakte fakta og bevis.

Bryson, Bill. Seeing Further: The Story of Science and the Royal Society.  London: Harper Press, 2010.

Hall, Marie Boas. All Scientists Now: The Royal Society in the Nineteenth Century. Cambridge: Cambridge University Press, 1984.

Macleod, Roy. «The Royal Society and the Commonwealth: old friendships, new frontiers.» Notes and Records of the Royal Society 64:1 (2010): 137-149. DOI: 10.1098/rsnr.2010.0045.

Nurse, Paul. The New Enlightenment (The Richard Dimbleby Lecture 2012). Fulltekstversjon.

Skouen, Tina, og Ryan J. Stark (red.), Rhetoric and the Early Royal Society: A Sourcebook. Leiden: Brill, 2015.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.