Oseania (europeernes oppdagelser)

Kaptein James Cook landet i 1770 med skipet Endeavour i Botany Bay, Australia. Han kalte området New South Wales. På bildet tar han det høytidelig i besittelse for den britiske regjering.

Oseania, James Cook
Av /Philosophical Institute of Victoria, Australia.

Artikkelstart

Oseania ble «oppdaget» av europeere mellom 1511 og 1800-tallet, og de fleste områdene ble kolonisert av Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Fra 1960-tallet ble stillehavsøyene gradvis avkolonisert, og består nå av en rekke småstater.

Et kontinent på den sørlige halvkule var gjenstand for teoretiske spekulasjoner både i oldtiden og opp gjennom middelalderen. Man antok at de store landmassene på den nordlige halvkule måtte balanseres av tilsvarende kontinenter på den sørlige.

De første europeere i Oseania

Fernão de Magalhães (Ferdinand Magellan) ble den som innledet den europeiske utforskningen av Oseania, da han i 1521 på sin verdensomseiling krysset Stillehavet. Ferdinand Magellan, malt av ukjent kunstner (1848).
Den nederlandske oppdageren Abel Tasman kom til New Zealand i 1642. Tasmans tegner Isaack Gilsemans tegnet denne tegningen av det som i dag er Golden Bay, New Zealand, og menneskene som levde der. Tegningen er den første europeiske framstillingen av maori.

Da portugiserne, som de første europeere, fikk landkjenning av en del av Oseania i 1511, var det imidlertid ikke kontinentet Australia de så, men Ny-Guinea. Fernão de Magalhães (Magellan) ble den som innledet den europeiske utforskningen av Oseania, da han i 1521 på sin verdensomseiling krysset Stillehavet; men han oppdaget bare to ubebodde atoller før han kom til Guam i Marianene.

Sammenlignet med den opprinnelige bosettingen av Oseania som tok mange tusen år, gikk den europeiske oppdagelsen raskt, men også den tok sin tid, over 200 år, og den var resultatet av en rekke uavhengige ekspedisjoner gjennomført av sjøfarere fra flere europeiske land. I 1526 ble Ny-Guinea for alvor «oppdaget» av portugisere, og året etter kom portugiseren Charles da Rocha til noen øyer i Karolinene, mens spanieren Alvaro de Saavedra på reise fra Filippinene til Mexico kom til de østlige Karolinene og Marshalløyene. I 1542 nådde López de Villalobos Palau. Hans landsmann, spanieren Andrés de Urdaneta, krysset som førstemann Stillehavet fra vest til øst i 1565, og tre år senere kom en annen spansk sjøfarer, Alvaro de Mendaña de Neyra, til Ellice Islands og de sørlige Salomonøyene. 27 år senere forsøkte han forgjeves å finne tilbake til Salomonøyene, men kom isteden til Tokelau og Santa Cruz. Det skulle gå 200 år før Salomonøyene igjen ble funnet av europeere.

Portugiseren Pedro de Queiros og spanieren Luis Vaez de Torres besøkte i 1605 Tuamotuøyene, og oppdaget blant annet Tahiti og Ny-Hebridene. På sin ferd videre seilte Torres gjennom stredet mellom Australia og Ny-Guinea, Torresstredet, og viste dermed at Ny-Guinea var en øy.

Europeernes utforskning av Australia begynte med ekspedisjoner langs kystene på 1600-tallet. Portugiseren Emanuel Godinho de Eredia skal ha besøkt øya Melville like utenfor Australias nordkyst i 1601, men helt sikkert er det at nederlenderen Willem Janszoon Blaeu i 1606 besøkte Gulf of Carpentaria med skipet Duyfken, og som trolig var den første europeer som så det australske fastland. I de følgende år kom nederlandske skippere på seilas fra Kapp Gode Håp til Java flere ganger til den australske vestkyst. Nederlenderne bestemte seg for å utforske kystene nærmere, så flere ekspedisjoner ble sendt ut. I 1622 ble sørvestspissen av Australia nådd og i 1623 Arnhem Land. Pieter Nuyts nådde kysten av Sør-Australia i 1627, mens nordkysten ble besøkt i 1636.

I 1642 sendte guvernøren i de nederlandske ostindiske kolonier, Anthony van Diemen, ut en ekspedisjon under ledelse av Abel Janszoon Tasman, som kom til Tasmania og senere New Zealand, Tonga, Fiji og Bismarckarkipelet. På denne ekspedisjonen omseilte Tasman i virkeligheten Australia, men for det meste i så stor avstand fra kysten at man først senere ble klar over at han hadde gjort det. De neste 120 årene ble det gjort få nye oppdagelser, bortsett fra Jacob Roggeveens oppdagelse av Påskeøya og Samoa i 1721–1722.

Den som nærmest fullførte den europeiske utforskningen av Oseania, var briten James Cook. På sine tre reiser, 1767–1771, 1772–1775 og 1776–1778, gjennomstreifet han Stillehavet og besøkte blant annet Îles Tubuaï, Hervey Islands, Ny-Caledonia, Christmas Island og Hawaii. I april 1770 landet Cook på Australias østkyst, ved det nåværende Sydney, i en bukt han kalte Botany Bay på grunn av det frodige landskapet omkring. Senere besøkte han andre steder på østkysten, og overalt tok han landet i besittelse for den britiske krone. I følge med ham reiste naturforskeren J. R. Forster, som gav landet navnet Australia («Det sørlige landet»).

Kolonitiden

Til langt ut på 1800-tallet var det først og fremst misjonærer og handelsmenn som interesserte seg for øygruppene og folkene i Oseania. I andre halvdel av århundret tiltok imidlertid den europeiske utvandringen, og sammen med rivaliseringen de europeiske stormaktene imellom, førte det til at nesten hele verdensdelen og dens befolkning ble underlagt britisk, fransk eller tysk kolonivelde.

Australia og New Zealand ble selvstendige stater innenfor Det britiske samveldet i henholdsvis 1901 og 1907. Etter første verdenskrig ble de tyske koloniene gjort til australske, japanske eller newzealandske mandatområder under Folkeforbundet. Japan okkuperte en rekke øyer under andre verdenskrig, men mistet dem til USA etter voldsomme kamper mot slutten av krigen. Siden 1960-årene har det foregått en gradvis avkolonisering av øygruppene i Oseania, slik at verdensdelen i dag består av en rekke småstater.

Se også historieavsnittet i de forskjellige landartiklene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg