Oseania ble opprinnelig befolket gjennom to bølger av migrasjon: Den første beveget seg fra Sørøst-Asia til Ny-Guinea og Australia for mer enn 50 000 år siden, den gang disse landmassene var forbundet. Den andre fulgte sjøfarende folk som reiste mellom øyer langs kysten i Indonesia og Melanesia og som til slutt befolket hele Oseania. Da europeerne dro på ekspedisjoner til Oseania i tiden mellom 1500 og 1800 og etter hvert koloniserte området, var de fleste øyene i Stillehavet allerede bebodd og samfunnene forbundet med hverandre i utstrakte handelsnettverk. Fra 1960-tallet ble stillehavsøyene gradvis avkolonisert, og de består nå av en rekke småstater.
Oseanias historie
De første menneskene
Australia, Tasmania og Ny-Guinea er en del av landmassen Sahul. I pleistocen tid var havnivået lavere og de tre øyene hang sammen som et kontinent før de for om lag 10 000 år siden ble skilt av Torresstredet etter som havnivået steg. Menneskene som først befolket Sahul, kom vestfra for over 50 000 år siden, fra landområdet Sundaland via øyområdet Wallacea (det som i dag utgjør Malaysia og Indonesia). Dette var moderne homo sapiens som genetisk kan spores tilbake til afrikansk opprinnelse. De må ha kommet med sjøgående fartøy og tilpasset seg ny og ukjent flora og fauna. Innen 45 000 BP hadde de nådd Bismarckarkipelet, og 35 000 BP, de nordlige Salomonøyene. Videre utbredelse ble antagelig begrenset av manglende kunnskap om seiling og navigasjon.
De tidligste arkeologiske funn av menneskelig aktivitet i Australia, ble gjort i huler i Arnhem land og kan dateres til å være mellom 53 000 og 67 000 år gamle. Det eldste menneskelige sjelettet ble funnet i Lake Mungo og er datert til 43 000 BP. Arkeologiske funn viser at befolkningen i Sahul relativt raskt utviklet store regionale variasjoner i teknologi og tilpasning. Det store lingvistiske og kulturelle mangfoldet som finnes i Ny-Guinea og Australia i dag, kan med andre ord se ut til å ha røtter langt tilbake i tid. Man antar at befolkningen i Australia hadde lite kontakt med naboene i Wallacea inntil den neste migrasjonsbølgen mer enn 30 000 år seinere.
De første menneskene som befolket Sahul, livnærte seg av jakt, fiske og sanking. De første sporene av jordbruk, har man funnet i Ny-Guinea fra rundt 10 000 år tilbake. Taro er blandt plantene som skal ha blitt dyrket først, mens bananer ble dyrket intensivt fra for ca. 7000 år siden.
Sjøfarerene
For rundt 3000-4000 år siden, begynte mer avansert teknologi og kunnskap om sjøgående seiling og navigasjon å spre seg mellom øyene i Sørøst-Asia og videre østover langs kysten av Ny-Guinea og på øyene rundt. Dette satte folk i stand til å reise stadig lenger østover. Ekspansjonen av austronesiske språk med opphav i Taiwan i dette området, kunne tyde at koloniseringen av Stillehavet ble var resultat av at et folk som snakket austronesiske språk relativt raskt forflyttet seg sør- og sørøstover fra Taiwan og bragte med seg språk, kultur og nye former for jordbruk og husdyrhold i form griser, hunder og høns. Arkeologiske funn av en distinkt form for keramikk kalt Lapita gir også innblikk i hvordan migrasjonen har foregått.
Forskning knyttet blant annet til DNA og arkeologiske analyser indikerer imidlertid på at at det i utgangspunktet ikke var én distinkt folkegruppe som migrerte østover, men at språk, kunnskap og praksiser spredte seg både med migranter og blant folk som allerede befolket øyene i Sørøst-Asia og det nære Oseania (Melanesia) og som stadig reiste lenger øst. For områdene av Oseania som ble befolket sist, tyder DNA-studier imidlertid på at de fleste forfedrene kan ha vært reisende som hadde beveget seg raskere gjennom nære Oseania og dermed genetisk hadde mer til felles med befolkningen i Sørøst-Asia og Taiwan.
Tidspunkt for spor av første bosetning | |
---|---|
Marianene | 3550-2950 BP |
Reef/Santa Cruzøyene | 3185-2785 BP |
Vanuatu | 3200-3000 BP |
Ny-Caledonia | 3050-3000 BP |
Fiji | 3130-3010 BP |
Palau | 3100-2900 BP |
Tonga | 2846-2830 BP |
Samoa | 2800-2400 BP |
Futuna | 2300-2200 BP |
Chuuk | 2300-1750 BP |
Niue | 2000-1700 BP |
Yap | 2000-1700 BP |
Kosrae | 2100-1750 BP |
Kiribati (Gilbertøyene) | 2150-1750 BP |
Marshalløyene | 2000-1600 BP |
Pohnpei | 1900-1700 BP |
Rotuma | 1300-1050 BP |
Selskapsøyene | 980-800 BP |
Marquesasøyene | 950-750 BP |
Tuvalu | 1070-770 BP |
De sørlige Cookøyene | 900-680 BP |
Australøyene | 850-750 BP |
Tuamotuøyene | 1100-770 BP |
Hawai'i | 950-850 BP |
Pitcairnøyene | 950-850 BP |
Mangareva | 920-660 BP |
Linjeøyene | 800-500 BP |
Rapa Nui | 750-700 BP |
Tokelau | 750-550 BP |
Phoenixøyene (Kiribati) | 750-500 BP |
New Zealand | 720-670 BP |
Aucklandøyene | 750-700 BP |
Norfolkøyene | 700 BP |
Kermadecøyene | 650-550 BP |
De nordlige Cookøyene | 550-300 BP |
Chathamøyene | 450-400 BP |
Kilde: Rieth, Timothy, og Ethan E. Cochrane (2018). «The Chronology of Colonization in Remote Oceania», i Ethan E. Cochrane, og Terry L. Hunt (red), The Oxford Handbook of Prehistoric Oceania; https://doi.org/10.1093/oxfordhb/9780199925070.013.010, lastet ned 10. juli 2023.
Tre regioner
Det er vanlig å dele Oseania inn i tre regioner, i tillegg til Australia: Melanesia, Mikronesia og Polynesia.
Melanesia
Melanesia omfatter øya Ny-Guinea og øyene rundt, Salomonøyene, Vanuatu, og Ny-Caledonia. I litteraturen om Melanesia brukes gjerne «papuanere» og «austronesere» for å skille på folkegrupper som snakker henholdsvis papuaspråk og austronesiske språk. Videre knytter man ofte kulturforskjeller mellom disse språkgruppene til den antatte migrasjonen av et austronesisktalende folk til kystområdene i motsetning til den opprinnelige papuanske befolkningen. Imidlertid kan papuaspråk ikke sies å være én språkgruppe slik austronesisk er det, men består av en rekke uavhengige språkgrupper. Med de reisende vestfra, foregikk det hele tiden utveksling med lokalbefolkningen heller enn at det var en distinkt kultur som vandret. Regionen kjennetegnes blant annet av utstrakte handelsnettverk med både kulturell og materiell utveksling, og den muntlige tradisjonen i kystområdene handler ofte om reisende som bringer med seg både kultur og artefakter og reisende eller som forlater stedene og tar med seg kunnskap videre.
Mikronesia
Mikronesia omfatter øygruppene nord og nordøst for Melanesia: Palau, Mikronesiaføderasjonen, Nauru, Marshalløyene og Kiribati. Befolkningen av dette området har antagelig skjedd både via Melanesia (de østlige øyene) og direkte fra Sørøst-Asia (øyene i vest). Øyene til vest, sentrert rundt Yap, hadde et elaborert byttesystem hvor blant annet enorme såkalte «steinpenger» (rai) sirkulerte.
Polynesia
Polynesia er en samlebetegnelse for øygruppene i den østlige og midtre delen av Stillehavet.
De første europeerne i Oseania
Portugisiske sjøfolk fikk landkjenning med den vestligste delen Oseania (Ny-Guinea) i 1511. Fernão de Magalhães (Magellan) ble den første europeeren til å utforske Oseania videre, da han i 1521 på sin verdensomseiling krysset Stillehavet. Han oppdaget imidlertid bare to ubebodde atoller før han kom til Guam i Marianene.
Over en periode på 200 år, gjennomførte deretter sjøfarere fra flere europeiske land en rekke uavhengige ekspedisjoner. I 1526 utforsket portugiseren Jorge de Menezes Ny-Guineas nordkyst, og året etter seilte portugiseren Charles da Rocha til øyer i Karolinene. Spanjolen Alvaro de Saavedra la ut på en reise fra Mexico i 1527 og kom til de østlige Karolinene og Marshalløyene, før han fortsatte til Mindanao i Filippinene. I 1542 nådde López de Villalobos Palau. Hans landsmann Alonso de Arellano krysset Stillehavet ved å følge en rute mellom Hawaii og Aleutene i 1565. Andres de Urdaneta fullførte den samme seilasen tre måneder senere,og har fått denne ruten oppkalt etter seg.I 1568 kom en annen spansk sjøfarer,Alvaro de Mendana de Neyra, seilende fra Peru,og traff på Ellice Islands (nåværende Tuvalu) og de sørlige Salomonøyene. 27 år senere forsøkte han forgjeves å finne tilbake til Salomonøyene, men kom isteden til Tokelau og Santa Cruz. Det skulle gå 200 år før Salomonøyene igjen ble besøkt av europeere.
Portugiseren Pedro de Queiros og spanieren Luis Vaez de Torres besøkte i 1605 Tuamotuøyene, og passerte blant annet Tahiti og Ny-Hebridene (Vanuatu). På sin ferd videre seilte Torres gjennom stredet mellom Australia og Ny-Guinea, Torresstredet, og viste dermed at Ny-Guinea var en øy.
Europeernes utforskning av Australia begynte med ekspedisjoner langs kystene på 1600-tallet. Portugiseren Emanuel Godinho de Eredia skal ha besøkt øya Melville like utenfor Australias nordkyst i 1601, men helt sikkert er det at nederlenderen Willem Janszoon Blaeu i 1606 besøkte Gulf of Carpentaria med skipet Duyfken, og som trolig var den første europeer som så det australske fastland. I de følgende år kom nederlandske skippere på seilas fra Kapp Gode Håp til Java flere ganger til den australske vestkyst. Nederlenderne bestemte seg for å utforske kystene nærmere, så flere ekspedisjoner ble sendt ut. I 1622 ble sørvestspissen av Australia nådd og i 1623 Arnhem Land. Pieter Nuyts nådde kysten av Sør-Australia i 1627, mens nordkysten ble besøkt i 1636.
I 1642 sendte guvernøren i de nederlandske ostindiske kolonier, Anthony van Diemen, ut en ekspedisjon under ledelse av Abel Janszoon Tasman, som kom til Tasmania og senere New Zealand, Tonga, Fiji og Bismarckarkipelet. På denne ekspedisjonen omseilte Tasman i virkeligheten Australia, men for det meste i så stor avstand fra kysten at man først senere ble klar over at han hadde gjort det. De neste 120 årene ble det gjort få nye «oppdagelser», bortsett fra Jacob Roggeveens reise til Påskeøya og Samoa i 1721–1722.
Den som kan sies å ha fullført den europeiske utforskningen av Oseania, var briten James Cook. På sine tre reiser, 1767–1771, 1772–1775 og 1776–1778, gjennomstreifet han Stillehavet og besøkte blant annet Îles Tubuaï, Hervey Islands, Ny-Caledonia, Christmas Island og Hawaii. I april 1770 landet Cook på Australias østkyst, ved det nåværende Sydney, i en bukt han kalte Botany Bay på grunn av det frodige landskapet omkring. Senere besøkte han andre steder på østkysten, og overalt tok han landet i besittelse for den britiske krone. I følge med ham reiste naturforskeren J. R. Forster, som gav landet navnet Australia («Det sørlige landet»).
Kolonisering og avkolonisering
Til langt ut på 1800-tallet var det først og fremst misjonærer og handelsmenn som interesserte seg for øygruppene og folkene i Oseania. I andre halvdel av århundret tiltok imidlertid den europeiske utvandringen, og sammen med rivaliseringen de europeiske stormaktene imellom, førte det til at nesten hele verdensdelen og dens befolkning ble underlagt britisk, fransk eller tysk kolonivelde.
Australia og New Zealand ble selvstendige stater innenfor Det britiske samveldet i henholdsvis 1901 og 1907. Etter første verdenskrig ble de tyske koloniene gjort til australske, japanske eller newzealandske mandatområder under Folkeforbundet. Japan okkuperte en rekke øyer under andre verdenskrig, men mistet dem til USA etter voldsomme kamper mot slutten av krigen. Siden 1960-årene har det foregått en gradvis avkolonisering av øygruppene i Oseania, slik at verdensdelen i dag består av en rekke småstater.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Cochrane, Ethan E. og Terry L. Hunt, red. (2018) The Oxford Handbook of Prehistoric Oceania. Oxford: Oxford University Press.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.