Oseania – europeernes oppdagelser

Et kontinent på den sørlige halvkule var gjenstand for teoretiske spekulasjoner både i oldtiden og opp gjennom middelalderen. Man antok at de store landmassene på den nordlige halvkule måtte balanseres av tilsvarende kontinenter på den sørlige. Da portugiserne, som de første europeere, fikk landkjenning av en del av Oseania i 1511, var det imidlertid ikke kontinentet Australia de så, men Ny-Guinea. Fernão de Magalhães (Magellan) ble den som innledet den europeiske utforskningen av Oseania, da han i 1521 på sin verdensomseiling krysset Stillehavet; men han oppdaget bare to ubebodde atoller før han kom til Guam i Marianene.

Sammenlignet med den opprinnelige bosettingen av Oseania som tok mange tusen år, gikk den europeiske oppdagelsen raskt, men også den tok sin tid, over 200 år, og den var resultatet av en rekke uavhengige ekspedisjoner gjennomført av sjøfarere fra flere europeiske land. I 1526 ble Ny-Guinea for alvor «oppdaget» av portugisere, og året etter kom portugiseren da Rocha til noen øyer i Karolinene, mens spanieren Alvaro de Saavedra på reise fra Filippinene til Mexico kom til de østlige Karolinene og Marshalløyene. I 1542 nådde López de Villalobos Palau. Hans landsmann, spanieren Andrés de Urdaneta, krysset som førstemann Stillehavet fra vest til øst 1565, og tre år senere kom en annen spansk sjøfarer, Alvaro de Mendaña de Neyra, til Ellice Islands og de sørlige Salomonøyene. 27 år senere forsøkte han forgjeves å finne tilbake til Salomonøyene, men kom isteden til Tokelau og Santa Cruz. Det skulle gå 200 år før Salomonøyene igjen ble funnet av europeere.

Portugiseren Pedro de Queiros og spanieren Luis Vaez de Torres besøkte i 1605 Tuamotoøyene, og oppdaget bl.a. Tahiti og Ny-Hebridene. På sin ferd videre seilte Torres gjennom stredet mellom Australia og Ny-Guinea, Torresstredet, og viste dermed at Ny-Guinea var en øy.

Europeernes utforskning av Australia begynte med ekspedisjoner langs kystene på 1600-tallet. Portugiseren d'Eredia skal ha besøkt øya Melville like utenfor Australias nordkyst i 1601, men helt sikkert er det at nederlenderen Willem Janszoon i 1606 besøkte Gulf of Carpentaria med skipet Duyfken, og vel var den første europeer som så det australske fastland. I de følgende år kom nederlandske skippere på seilas fra Kapp Gode Håp til Java flere ganger til den australske vestkyst. Nederlenderne bestemte seg for å utforske kystene nærmere, så flere ekspedisjoner ble sendt ut. I 1622 ble sørvestspissen av Australia nådd og i 1623 Arnhem Land. Pieter Nuyts nådde kysten av Sør-Australia i 1627, mens nordkysten ble besøkt i 1636.

I 1642 sendte guvernøren i de nederlandske ostindiske kolonier, Anthony van Diemen, ut en ekspedisjon under ledelse av Abel Janszoon Tasman, som kom til Tasmania og senere New Zealand, Tonga, Fiji og Bismarck Archipelago. På denne ekspedisjonen omseilte Tasman i virkeligheten Australia, men for det meste i så stor avstand fra kysten at man først senere ble klar over at han hadde gjort det. De neste 120 årene ble det gjort få nye oppdagelser, bortsett fra Jacob Roggesveens oppdagelse av Påskeøya og Samoa i 1721–22.

Den som nærmest fullførte den europeiske utforskningen av Oseania, var briten James Cook. På sine tre reiser, 1767–71, 1772–75 og 1776–78, gjennomstreifet han Stillehavet og besøkte bl.a. Îles Tubaï, Hervey Islands, Nouvelle Calédonie, Christmas Island og Hawaii. I april 1770 landet Cook på Australias østkyst, ved det nåværende Sydney, i en bukt han kalte Botany Bay på grunn av det frodige landskapet omkring. Senere besøkte han andre steder på østkysten, og overalt tok han landet i besittelse for den britiske krone. I følge med ham reiste naturforskeren J. R. Forster, som gav landet navnet Australia ('Det sørlige landet').

Til langt ut på 1800-tallet var det først og fremst misjonærer og handelsmenn som interesserte seg for øygruppene og folkene i Oseania. I andre halvdel av århundret tiltok imidlertid den europeiske utvandringen, og sammen med rivaliseringen de europeiske stormaktene imellom, førte det til at nesten hele verdensdelen og dens befolkning ble underlagt britisk, fransk eller tysk kolonivelde.

Australia og New Zealand ble selvstendige stater innenfor det britiske samveldet i henholdsvis 1901 og 1907. Etter den første verdenskrig ble de tyske koloniene gjort til australske, japanske eller newzealandske mandatområder under Folkeforbundet. Japan okkuperte en rekke øyer under den annen verdenskrig, men mistet dem til USA etter voldsomme kamper mot slutten av krigen. Siden 1960-årene har det foregått en gradvis avkolonisering av øygruppene i Oseania, slik at verdensdelen i dag består av en rekke småstater.

Se også historieavsnittet i de forskjellige landartiklene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.