Williams Sassine

Faktaboks

Williams Sassine
Uttale
sasˈin
Født
1944
Død
9. februar 1997

Williams Sassine var en forfatter fra Guinea som skrev på fransk. Faren var en kristen libaneser, moren var muslim og kom fra Guinea. Sassines romaner er preget av at han hadde en sammensatt etnisk og kulturell bakgrunn. I bøkene sine viser han stor forståelse for outsidere og marginale personer av ulike slag. Han tegner ofte et pessimistisk og kritisk bilde av det moderne Afrika, men gav også noen nærmest utopiske visjoner av et Afrika som har lagt kolonitiden bak seg og utvikler seg i samsvar med afrikanernes egen vilje.

Fra realfag til litteratur

Sassine ble født i Kankan, en av de største byene i Guinea. Som ung gutt reiste han til Paris for å få utdannelse. Han studerte etter hvert tropisk økologi og matematikk. I 1958 valgte Guinea å ikke slutte seg til unionen av fransktalende land som Frankrikes president Charles de Gaulle tok initiativet til å opprette. En tid etter dette dro Sassine tilbake til hjemlandet, men under president Sékou Tourés autoritære styre i Guinea reiste Sassine på nytt utenlands. Han bodde både i forskjellige afrikanske land, blant annet i Mauritania, og i Frankrike.

I 1984 døde Sékou Touré og Sassine vendte på nytt tilbake til hjemland. Her arbeidet han som journalist, særlig i et blad som var humoristisk og samfunnskritisk. Han var likeledes embedsmann en meget kort tid, men hele Sassines liv er preget av rastløshet og av en manglende vilje til å slå seg til ro med forholdene i Guinea slik de til enhver tid var.

Kamp mot elendigheten, forsvar for de utstøtte

Sassine debuterte som romanforfatter i 1973 med Saint-Monsieur Baly («Hellige herr Baly»). Boken handler om en pensjonert folkeskolelærer som fremdeles driver en liten skole. Elevene hans er ungdommer som lett ville endt som forbrytere eller sosiale kasus hvis ikke han hadde tatt seg av dem. Boken forteller om en idealist, men samtidig om en verden preget av håpløshet. Wirriyamu (1976) tar utgangspunkt i portugisernes drap av sivile i denne byen i Angola noen år tidligere. Men også her står avvikerne i sentrum. I dette tilfellet dreier det seg om albinoer: Afrikanere med lyst hår og lys hudfarge blir ofte sett på som svake og feminine. I denne boken ser man også hvor vanskelig situasjonen kan være for de homofile i Afrika.

Le Jeune Homme de sable (1979, «Den unge mannen av sand») er trolig Sassines mest kjente bok. Den foregår i et land i Afrika – Guinea er ikke nevnt – som blir styrt av en uberegnelig diktator – Sékou Touré er heller ikke navngitt. Hovedpersonen er en gymnasiast som forsøker å vise sin motstand mot makthaverne på alle mulige måter, men den unge mannen har en far som er medlem av regjeringen. Faren er, i hvert fall utad, oppgitt over sønnens adferd, men han klarer å sørge for at andre alltid må ta straffen for det sønnen begår. Derfor tjener aldri sønnens opprør til noe, unntatt til å vise at det tross alt finnes en motstand mot diktatoren og medløperne hans.

Humor og bitterhet

Le Zehéros n'est pas n'imorte qui («Nullhelten er ingen hvem som helst») kom ut i 1985, like etter at Guinea var blitt fritt fra Sékou Tourés diktatur. Den er preget av en helt annen tone enn Sassines tidligere romaner. Mens disse er fylt av alvor og merket av forfatterens sorg over å være som en fremmed i sitt eget land, er romanen om «nullhelten» i utgangspunktet en humoristisk bok. Den handler om en mann som har vært en betydningsløs og uselvstendig sekretær, et «null», men som plutselig mottar en arv som får ham til å legge alle hemninger til side. Mange kritikere har kalt boken om «nullhelten» for en pikaresk roman og sammenliknet den med komiske helteromaner fra 1600– og 1700–tallet. Men den er også en politisk roman, for hvis «nullhelten» et øyeblikk tror han kan tillate seg alt, oppdager han snart at friheten i landet han bor i er like begrenset som før, selv om makthaverne nå er andre.

Bøker for voksne og barn

Etter boken om «nullhelten» gikk det adskillige år før Sassine utgav en ny bok. I den siste perioden sin tok han i bruk flere sjangere, samtidig som bøkene hans fikk et mer selvbiografisk preg. Den av bøkene hans fra 1990–tallet som det er mest naturlig å kalle en roman, er Mémoires d'peau («Et skinns erindringer»), som ble utgitt posthumt i 1998. Personen som forteller om livet sitt og som kaller seg et «skinn», har mange trekk til felles med forfatteren. Men fortelleren er en albino, og det var ikke uvanlig i de områdene av Afrika som Sassine kom fra at albinoer ble omtalt som «skinn». Men Sassine selv var ikke albino i egentlig forstand. Når han virket lysere enn andre fra Guinea, var grunnen at en av foreldrene hans ikke var afrikaner. Derfor er ikke skildringen av albinoen i denne boken et portrett av forfatteren selv.

Sassine skrev flere bøker for barn. Den første av disse utkom i 1982 og heter L'Alphabète («Alfabetet»). Den er beregnet på barn som synes det er vanskelig å lære seg alfabetet. Til dem har Sassine skrevet en samling små historier; en for hver bokstav, noen av dem er morsomme; andre er triste. Derfor gjenspeiler også disse bøkene spenningen i forfatterens eget sinn. Også Légende d'une verité (1995, « Legende om en sannhet») er beregnet på unge lesere. Her gjenforteller Sassine noen gamle legender fra sitt land. Han vil vise at de nesten alltid inneholder en kjerne av sannhet. Dette er også tilfellet når de er preget av stor fantasi og fylt med utrolige hendelser.

Teaterstykker

I den siste perioden av sitt liv skrev Sassine også teaterstykker. Det mest kjente er trolig Les Indépendan-tristes (1997, «De uavhengig-sorgfulle». Det handler om en gruppe mennesker som på jernbanestasjonen venter på toget som skal ta dem bort fra en by der det foregår harde kamper. Men toget kommer ikke, for det er blitt plyndret. Til og med jernbaneskinnene har noen tatt med seg. Sassine vil ikke bare vise hva som har skjedd i enkelte afrikanske land som for eksempel Rwanda. Først og fremst vil han peke på et allment problem i Afrika etter at koloniveldet opphørte: Enkelte av de nye makthaverne har forsynt seg så grovt av ressursene at landene som hadde mulighet til å være velstående, likevel er blitt utarmet.

Forbannet og elsket

Williams Sassine var ikke bare en forfatter som skrev om de utstøtte; han opplevde også seg selv som en utstøtt. I Frankrike finnes det mange diktere man kaller les poètes maudits, dikterne det hviler en forbannelse over. Dette uttrykket, som har sitt opphav i romantikkens myter om dikteren, er langt mindre vanlig å bruke om diktere fra verden utenfor Europa og Amerika. Mange mener at Williams Sasssine er en afrikansk forfatter som har mange av de samme trekkene. Det er likevel ikke sikkert at det bildet ettertiden har av ham svarer helt til bildet han hadde av seg selv. For i ettertid er Sassine blitt en dikter som ikke bare er beundret, men også elsket av mange, og det til tross for at uttrykksformen hans undertiden virker vanskelig tilgjengelig. Ikke minst har den nære forbindelse hos ham mellom menneskelig humor, stolthet og sorg gjort sterkt inntrykk på leserne, både på hans eget kontinent og i Europa.

Siden Sassines liv var såpass kort, mottok han ikke så mange utmerkelser. Etter hans død er det opprettet en litterær pris i hans navn som gis til franskspråklige forfattere utenfor Frankrike. Denne regnes nå blant de viktigste litterære utmerkelsene i den fransktalende verden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg