Camara Laye var en franskspråklig forfatter fra Guinea. Han er mest kjent for sine fire romaner. Men han skrev også lyrikk og publiserte essayer og artikler i aviser og tidsskrifter. Særlig de to første romanene hans har gjort at man betrakter ham som en av grunnleggerne av moderne afrikansk litteratur på fransk.

Camara Laye kom fra et miljø der man brukte det afrikanske språket mande, og han tilhørte en kaste der mennene tradisjonelt arbeidet som smeder eller gullsmeder. Han fikk grunnskoleundervisning både ved en koranskole og ved en fransk skole i hjembyen Kouroussa. Senere utdannet han seg til bilmekaniker i Guineas hovedstad Conakry. I 1947 flyttet han til Frankrike for å arbeide og å lære mer om biler og mekanikk. Denne utdanningen gav ham høy prestisje i miljøet han kom fra.

I 1956 vendte Camara Laye tilbake til Afrika, og han bosatte seg i Guinea da landet ble selvstendig i 1958. Men Guinea fikk etter hvert et svært autoritært styre, og han forlot landet i 1964 i protest mot de politiske forholdene. Deretter bodde han hovedsakelig i Senegal der han blant annet drev forskning i og gav undervisning om tradisjonell afrikansk kultur. Han var særlig opptatt av griotene. Grioter er afrikanske skalder og sangere som fra gammelt av har reiste rundt og fremført sine kvad om slektenes historie. Derfor har de spilt en stor rolle for å ta vare på tradisjonell afrikansk kultur.

Camara Laye skrev de to første romanene sine mens han bodde i Frankrike. Mange litteraturforskere regner disse som de viktigste bøkene hans. Han debuterte i 1953 med L'Enfant noir («Det svarte barnet»). Dette er en roman med mange selvbiografiske innslag. Stilen er enkel og poetisk og tydelig inspirert av muntlig afrikansk fortellerkunst. Skildringen av livet til den lille gutten og familien hans som bor i utkanten av en mindre afrikansk by, er preget av idyll og harmoni.

Året etter fulgte Le Regard du roi («Synet av kongen»). Dette er en mer symbolsk roman, og den formidler mye afrikansk visdom og livskunst. Hovedpersonen, Clarence, er en europeer som befinner seg i det indre av Afrika. Når han bli kjent med de innfødte og deres livsvisdom, må han revurdere de fleste av sine gamle normer og verdier.

Men Le regard du roi er også preget av europeisk tradisjon. Den har et sitat fra Franz Kafka som motto, og flere kritikere har pekt på at når Clarence blir konfrontert med en verden han ikke forstår, minner han om personer i Kafkas dikteriske univers. Men Clarences reise innover i urskogen er også et bilde på en reise han foretar i sitt eget sinn. Gjennom den lærer han stadig bedre å kjenne sin utilstrekkelighet og det han som europeer ikke har forstått av kontinentet han utforsker. Men når han mot slutten av boken får møte den gåtefulle kongen midt inne i jungelen, er det likevel som han til sist også finner sin egen plass i helheten.

Romanen Dramouss (1966) er en skildring av en ung mann fra Guinea som har skaffet seg utdannelse i Europa og som deretter vender tilbake til sitt fødeland. Det er ofte blitt sagt at boken formidler et mangetydig bilde av Afrika: Under oppholdet i Europa har hovedpersonen mistet mange illusjoner. Og han ser også at landet hans heller ikke blir fritt selv om kolonimakten trekker seg ut, for nå tar afrikanske tyranner makten. Likevel er Dramouss fylt av trossig tro på at afrikanerne en gang skal bli herrer i eget hus. Da boken kom ut, var det mange som mente at den var preget av et fremtidshåp som det ikke var grunnlag for. Men i det 21. århundre mener mange at boken har fått ny aktualitet: Stadig flere land i Afrika synes å være på vei mot demokrati og dermed mot full selvstendighet.

Camara Layes siste bok Le Maître de la parole («Ordets herre») utkom i 1978. Den er en historisk roman som bygger på et kvad om en afrikansk hersker fra 1300–tallet som regnes som grunnleggeren av Mali–riket. Boken bygger i stor grad på den forskning forfatteren arbeidet med mot slutten av sitt liv.

Camara Layes siste leveår var preget av sykdom. Men fordi han nå bodde i Senegal, hadde han tilgang til god medisinsk hjelp. I sin levetid var han forholdsvis lite kjent, men i dag regnes han blant de første store representantene for afrikansk litteratur på fransk. Han fikk en sveitsisk litterær pris for L'Enfant noir i 1954. Dette var en av de første litterære utmerkelsene som ble tildelt en franskspråklig forfatter som ikke hørte hjemme i Frankrike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.