Elfrida Andrée

I løpet av årene 1860 til 1867 komponerte Andrée fem større verk: en klavertrio i c-moll, en strykekvartett i a-moll, en orkesterouverture i g-moll, den nevnte klaverkvintetten i e-moll og en klaverkvartett i a-moll. Alle verkene viser hvilken lærer og stilistisk tradisjon hun var påvirket av, nemlig den svenske komponisten Ludvig Norman (1831–1885) og tidlig-romantikken med Ludwig van Beethoven, Felix Mendelssohn-Bartholdy og Franz Schubert, i tillegg til Niels Wilhelm Gade, Halfdan Kjerulf og Robert Schumann. Andrées melodikk er i hovedsak diatonisk og har lite kromatikk. Harmonikken er tidlig-romantisk, mens formen er tradisjonell.

Klavertrioen i c-moll fra 1860 har en første allegro-sats med et moll-hovedtema som gir en vakker kontrast til dur-sidetemaet. Tematikken er lettflytende, og man hensettes lett til Beethovens måte å kontrastere hoved- og side-temaer. Andresatsen, «Larghetto man non troppo», og sistesatsens «Allegro con fuoco» har schumannske trekk, mens tredjesatsen, «Scherzo: allegro molto» har en typisk mendelssohnsk lekende eleganse.

Klaverkvintetten i e-moll har bare tre satser og er i hovedsak inspirert av Mendelssohn og Schumann. Første sats, «Allegro molto vivace», har Mendelssohns livfulle fremdrift med et margfullt hovedtema fulgt av et kontrasterende lyrisk sidetema fullt av melodisk sødme. Andre sats, «Andante maestoso», har en stemningsfull elegisk grunntone, mens siste sats, «Allegro energico», viser en triumferende åpning med et sidetema som slår om til en romanse. Begge de to siste satsene viser at Andrée her er tydelig påvirket av Robert Schumanns romantiske uttrykk, ikke minst viser siste sats at hun har studert Schumanns klaversats.

Alle fem verkene er komponert idiomatisk – instrumentasjonen viser balanse og naturlighet, og instrumentbruken fremstår som uanstrengt og ubesværet.

Da Elfrida Andrée flyttet fra Stockholm til Gøteborg i 1867, medførte dette at hennes komposisjonsregister ble bredere. Nå kom hennes første symfoni, Symfoni i C-dur, komponert i 1869. I tillegg begynte hun å komponere romanser og klaverstykker. Hun fortsatte imidlertid også å komponere kammermusikk. Stilen var fortsatt den tidligromantiske, men den første symfoniens lange melodiske avsnitt viser at Andrée kan ha oppdaget Johannes Brahms.

I 1879 kom Andrées andre symfoni, Symfoni i a-moll. Den har fire satser. Det romantiske synes nå å ha fått sterkere fotfeste i hennes stilistiske uttrykk. Første sats har en langsom innledning fulgt av et vitalt og livfullt hovedtema som beveger seg i brå kast mellom de forskjellige instrumentgruppene som kontrast til et klanglig fulltonende melodisk sidetema som får en til å tenke på Mendelssohns to siste symfonier, Den skotske og Den italienske. Den langsomme satsen har en intens lyrisk stemning, mens scherzoen er en mer eller mindre sentraleuropeisk runddans. Siste sats, «Allegro risoluto», er en kontrastrik sats, delvis lekfull, delvis pompøs.

Klavertrioen i g-moll fra 1883 har tre satser og utvider det romantiske uttrykket. Den første satsen, «Allegro agitato», viser en kontinental romantisk sats med et kraftfullt hovedtema fulgt av et lyrisk-melodisk sidetema. Andre satsens «Andante con espressione» viser to motiv som kontrasterer med hverandre, mens siste sats, «Allegro risoluto», er en rondo, der et sprettent motiv står i tydelig motsetning til et mer rolig motiv.

Verkene frem mot og etter 1890 viser at Andrées verk har fått en betydelig sammensatt stil. Det verket som viser stilutviklingen tydeligst, er orgelsymfonien i h-moll. En tidlig versjon av symfonien fra 1871 viser påvirkning fra Mendelssohns orgelsonater. Men etter et besøk i Paris i 1882 ble hun påvirket av fransk orgelmusikk som resulterte i en ny og omarbeidet versjon av symfonien.

Etter 1882 bestod hennes konsertrepertoar svært ofte av verk av Alexandre Guilmant, Charles-Marie Widor og Camille Saint-Saëns, og denne franske påvirkningen ga symfonien dens endelige form i 1891. Symfonien har fire satser: Første sats er tydelig franskinspirert, andre satsen viser Mendelssohn-påvirkning, tredje sats er fransk-sentimental mens siste sats er en diger fransk-besjelet pompøs sats.

Med operaen Frithiofs saga fra 1894–1895 viser Andrées stilutvikling at hun er blitt senromantisk og påvirket av Richard Wagner – det tidlig-romantiske og franske har måttet vike. Men utviklingen de første årene etter århundreskiftet viser at hun på nytt skiftet stil. I sine to svenske messer fra 1902 og 1903 viser hun påvirkning både av Mendelssohn og Gabriel Fauré samtidig som hennes korklang er hentet fra eldre svenske komponister.

Elfrida Andrée vokste opp i en velstående familie, faren var den meget musikk-interesserte legen Andreas Andrée (1802–1877), en sentral person i Visbys kultur- og musikkliv. Faren underviste Elfrida i elementær musikkteori og harmonilære, sang og klaver. Hun fortsatte med harmonilære og klaver i tillegg til orgel med domorganisten Wilhelm Söhrling i Visby. I 1855 flyttet Andrée til Stockholm og begynte å studere sang med Julius Günther (1818–1904) og ved konservatoriet i Leipzig samt klaver med Johan Van Boom (1807–1872). I tillegg til de andre musikkstudiene studerte Andrée også harpe med Antoine Edouard Pratté (1796–1875) og Pauline Åhman (1812–1904).

Andrée ønsket å ta organisteksamen, og i 1857 begynte hun å studere orgel med Gustaf Mankell (1812–1880), organisten i St. Jacobs kirke. Samme år avla Andrée som første kvinne i Sverige organisteksamen som privatist i Stockholm, ettersom organisteksamen på dette tidspunkt ennå ikke var tilgjengelig for kvinner. Mankell engasjerte Andrée som vikarierende organist i St. Jacobs kirke, men forsamlingens prester ga henne en kraftig reprimande for å ha spilt i kirken. Resultatet ble at hun ganske enkelt fikk forbud mot å spille i kirken – det ble regnet som upassende å se en kvinne traktere orglet ved andakter. Blant annet ved hjelp og råd fra sin far arbeidet Andrée på en lovendring som skulle det gjøre mulig for kvinner å inneha organiststillinger, og en søknad ble sent til den svenske kongen. Men etter sterk motstand ble søknaden avslått av den daværende erkebiskopen Henrik Reuterdahl.

Loven som gjorde det umulig for kvinner å inneha stilling som organist, ble omgjort i 1861. I løpet av to måneder fikk Elfrida Andrée stillingen som organist i Den finske forsamlingen i Stockholm og Den franske reformerte kirken samme sted. Her var hun organist frem til 1867, da hun ble utnevnt til domkirkeorganist i Gøteborg.

Motstanden mot å ha kvinnelige organister kan ha medført at Andrée måtte tenke på et annet yrke enn å være organist. Mens hun var ansatt i den finske og franske forsamlingen, arbeidet Andrée i årene 1860–1865 intenst for å få ansettelse som telegrafist. En første søknad til kongen i 1860 ble avslått, men Andrée ville ikke gi seg og sendte en ny søknad til kongen, men fikk avslag på nytt. Først i 1865 – etter fem års politisk kamp og etter endret lovgivning – lyktes det for Andrée å bli den første svenske kvinnelige telegrafisten. Hun ble værende på Telegrafverket til 1867, da hun ble ansatt som domkirkeorganist i konkurranse med syv andre, alle menn. Det skulle ta 120 år innen en kvinne skulle bli neste domorganist i Sverige, i Skara domkirke i 1987.

Elfrida Andrée hadde to hovedoppgaver som domkirkeorganist. For det første skulle hun spille ved søndagsgudstjenestene, for det andre var hun ansvarlig for å vedlikeholde orgelet. I tillegg virket Andrée som kammermusiker, ledet forskjellige orkestrer og kor samt underviste og komponerte. På 1890-tallet hadde Andrée kontakt med flere andre kvinnelige komponister – norske Agathe Backer Grøndahl og de svenske Helena Munktell, Valborg Aulin og Laura Netzel. Fra 1897 stod Andrée ansvarlig for ikke mindre enn rundt 800 folkekonserter arrangert av Gøteborgs Arbeiderinstitutt. På disse konsertene både dirigerte Andrée og var orgelsolist. Folkekonsertene tok sikte på å nå arbeiderklassen, og billettene var sterk subsidiert. Programmene bestod av både nordisk musikk i tillegg til musikk av Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel.

Elfrida Andrée innehadde stillingen som domorganist til sin død i 1929, men var sykepermittert fra og med 1921.

• Vårqvällstämning, melodrama for resitasjon og orkester (1873)
• Fritiofs saga, opera med libretto av Selma Lagerlöf etter Essaias Tegnérs dikt (1894–1895)
• Saul og David, melodrama for resitasjon og harpe eller klaver til tekst av Gustaf Fröding (1912)

• Ouverture i g-moll (1864)
• Symfoni nr. 1 i C-dur (1868)
• Konsertouverture i D-dur (1873)
• Forspill till Snöfrid, ballade for soli, kor og orkester i g-moll (1876)
• Andante quasi recitativo för strykeorkester (1877)
• Symfoni nr. 2 i a-moll (1879)
• Orgelsymfoni nr. 1 i h-moll (1891)
• Orgelsymfoni nr. 2 i Ess-dur for orgel og messinginstrumenter (1892)

• Klavertrio nr. 1 i c-moll (1860)
• Strykekvartett i A-dur (1861)
• Klaverkvartett i a-moll (1865)
• Klaverkvintett i e-moll (1865)
• Tre romanser for fiolin og klaver (1871)
• Fiolinsonate i Ess-dur (1872)
• Fiolinsonate i B-dur (1872–1876)
• Klavertrio i g-moll (1883–1884)
• To romanser for fiolin og klaver (1884)
• Strykekvartett i d-moll (1887)
• Andante cantabile for cello og orgel eller klaver (1900)

• Klaversonate i A-dur, op. 3 (1870)
• Tonebilder op. 4 (1872)

• Vredens dag, koral i c-moll (1890)
• Orgelsymfoni i h-moll (1891)
• Preludium i f-moll (1903)
• en rekke korsanger og solosanger med orgel, klaver, orkester eller strykeorkester