Gustaf Fröding. Foto fra 1907.

Fri. fri

Gustaf Fröding, svensk forfatter, vokste opp i Värmland, i bruks- og herregårdsmiljø, studerte en tid i Uppsala, senere journalist i Karlstadstidningen. Som voksen tilbrakte han lange perioder på nervesanatorier, 1898–1905 på sinnssykeasyl. I sine første diktsamlinger, Guitarr och dragharmonika (1891), Nya dikter (1894), som førte til et sensasjonelt gjennombrudd, er han først og fremst en burlesk värmlandsk folkelivsskildrer («Det var dans borti vägen» og «Tre trallande jäntor»). Men her finnes også vare naturbilder, refleksjonslyrikk og dikt fylt av sosialt opprør. I en fulltonende lyrisk poesi, i pastisjens form og i forskjellige forkledninger bekjenner han sin skyldfølelse og sin fremmedgjorthet. Stemning, stil og personer er hentet fra Orienten og antikken, fra Bibelen og norrøne myter. I Räggler å paschaser (2 bd., 1895–97) fulgte han opp 1890-årenes interesse for provinsen ved å dikte på dialekt. I humoristisk form gir han uttrykk for sår selvkritikk.

Det ondes problem opptok ham med årene mer og mer, f.eks. i diktet En fattig munk från Skara som drømmer om en tid «då ingen är ond och ingen är god,/ men bröder, som kämpa i ondskans flod». Den sentrale bok i hans diktning er Stänk och flikar (1896), hans tredje samling; med dikt som Drömmar i Hades, Det borde varit stjärnor og Sagan om Gral. Stemningene i hans lyrikk svinger fra avgrunnsdyp skyldfølelse til frimodige, livsbekreftende fantasier, gjerne i form av hyllest til sterke personligheter, f.eks. Benvenuto Cellini, Tegnér, Alkibiades m.fl.

Det er ellers betegnende for Frödings drømmer at han, bl.a. i visjonsdiktet Aningar, skildrer fremtidens «overmenneske» som en smilende og lykkelig ung mann, sterk og samtidig god, fylt av en kraft som opphever skillet mellom godt og ondt. På grunn av det angivelig usedelige diktet En morgondröm ble Stänk ock flikar beslaglagt, og Fröding ble satt under tiltale. Han ble frikjent, men affæren aksentuerte skyldfølelsen, som alltid martret ham. Blant hans øvrige diktsamlinger skal nevnes Nytt och gammalt (1897) og Gralstänk (1898). Prosaskriftene Grillfängerier og Om livsmonader (begge 1898) prøver å finne et alternativ til den kristne dualismen.

Til 50-årsdagen kom to bind Efterskörd (1 bd. vers og 1 bd. prosa). To år etter hans død kom en liten samling Reconvalescentia. Sista dikter (1913). Hans siste dikt, Mattoidens sånger, er i innhold og form et motstykke til tidligere høystemte deklamasjoner. I 1918 kom tre bind Posthuma skrifter; brev, kåserier, allvar, mer eller mindre, som også inneholder deler av hans journalistikk, dessuten en samling Kusinbrev. En fullstendig kritisk utgave av Frödings Samlade skrifter (1917–22) omfatter 16 bd., bl.a. 4 bd. avisartikler. En samling kåserier ble publisert 1977 av C. Salomonsson, og Frödings brev ble utgitt i 2 bind 1981–82 av G. Michanek og I. Rosenblad.

I den svenske lyrikks historie er Fröding stilfornyeren fremfor andre, både i ordvalg, klang, rytmikk og setningsbygning. Blant annet i sitt forhold til drøm og visjon er Fröding en arvtager til den store romantiske tradisjonen i svensk og europeisk diktning (Goethe, Heine, Burns, Shelley, Byron, Poe og Stagnelius), samtidig som han fører videre den svenske visetradisjonen fra Bellman (og Lucidor). I sine stilimitasjoner og sin musikalske virtuositet er han på linje med symbolistene liksom han i liberalisme og demokratisk humanisme står nær 1880-årenes radikalere. Med sin fragmentestetikk, med de seneste samlingenes minimalistiske form og forsøk på å trenge ned under det menneskelige (f.eks. «Snigens visa») peker han frem mot modernismen.

For senere svensk poesi har han betydd mer enn noen tidligere svensk dikter. Også en lang rekke norske lyrikere, f.eks. Olav Aukrust og Herman Wildenvey, har mottatt rike impulser fra ham.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

20. januar 2011 skrev Ole Henrik Akeleye Braastad

Artikkelen i SNL om dikteren overser att Frøding bodde 3 år i Norge og at han fra Norge bedrev sitt forfatterskap med stor energi; en rekke av dikterens enkeltdikter, diktsamlinger, prosabidrag og journalistiske alster er tilkommet i Norgeårene (1890-1896).
Diktsamlingen "Stänk och Flikar", som må forstås som den i ettertiden høyest verdsatte diksamlingen, er tilkommet i Norge 1894-1895.
Frøding skrev og snakket tilnærmet flytende norsk og derunder også dialektene i Lillehammerområdet, der han oppholdt seg. Han var en stor Norgesvenn i unionsstridighetenes tid.

8.2.2011 er 100 årsdagen for Frødings bottgang 1911.

O. Henrik Akeleye Braastad
Lillehammer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.