Bohuslav Martinů

Faktaboks

Bohuslav Martinů
Uttale
mˈartjinu:
Født
8. desember 1890, Polička, Tsjekkia
Død
28. august 1959, Liestal, Sveits
Av /Centrum Bohuslava Martinů, Poličce.
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Bohuslav Martinů var en tsjekkisk komponist og fiolinist.

Martinů var en meget produktiv komponist med over 400 verk, blant annet 6 symfonier, 15 operaer, 14 balletter og en mengde orkester-, kammermusikk- og andre instrumentalverker i tillegg til kor- og solosanger. Inspirert av Igor Stravinskij og jazz utviklet Martinů etterhvert et neoklassisk tonespråk der tsjekkisk folkemusikk også er tydelig. Samlet sett er Martinů sammenlignet med Sergej Prokofjev og Béla Bartók.

Bakgrunn

Martinů fikk fiolinundervisning allerede i seksårsalderen, men drev til å begynne med sine komposisjonsstudier mer eller mindre på egen hånd. Ti år gammel komponerte han en strykekvartett, og frem til han var 14 år gammel var komponering hans hovedbeskjeftigelse.

Han ble antatt ved konservatoriet i Praha i 1906 da han var 16 år gammel og begynte studier i fiolin. Han ble ved konservatoriet til 1913, men viste liten interesse for studiene og var mer interessert i å gå på konserter og å analysere ny musikk, først og fremst de nye franske impresjonistenes verk. Han måtte derfor bytte undervisningsprogram til orgelklassen, der man også underviste i komposisjon. Resten av livet drev han for det meste med komponering. I 1914 fikk han ansettelse som 2. fiolinist i den tsjekkiske filharmonien i Praha.

Etter en tid flyttet han tilbake til fødebyen, Polička. Han hadde komponert flere verk, og viste dem til komponisten Josef Suk, som rådet ham til å skaffe seg formell utdannelse i musikk. Martinů bestod deler av den teoretiske eksamenen samtidig som han fortsatte å komponere og studere på egen hånd.

Det var på denne tiden Martinů studerte de gamle bøhmiske brødremenighetens koraler, noe som satte dype spor i hans stil og musikalske utsyn. Da første verdenskrig var slutt, komponerte han kantaten Česká rapsodie (Tsjekkisk rapsodi), et verk som ble fremført i 1919 med stor suksess.

Fra og med 1920 til 1923 var Martinů fast ansatt som fiolinist av Det tsjekkiske filharmoniske orkester i Praha under Václav Talich. Talich ble den første store dirigent som fullt og helt støttet Martinů. Han intensiverte sine komposisjonsstudier under Josef Suks veiledning. Før han flyttet til Paris i 1923 komponerte Martinů sin første strykekvartett (Strykekvartett nr. 1) i 1918, og to balletter Kdo je na světě nejmocnější? (Hvem er den mektigste i verden?)fra 1922 og Istar fra samme år.

Paris-årene – eksperimenttid og neoklassisisme

I Paris i 1923 begynte Martinů å studere under Albert Roussel. Han arbeidet med Roussel helt til Roussel døde i 1937. I de første årene i Paris kan man derfor finne verk av Martinů med innslag av jazz, neoklassisisme og surrealisme, samt ikke minst Stravinskijs besettende rytmikk og klangverden. Martinů forsøkte seg frem først og fremst i ballettsjangeren, for eksempel Vzpoura (Opprøret) fra 1925, Motýl, který dupal (Sommerfuglen som trampet) fra 1926, Podivuhodný let (En fantastisk flytur) fra året etter, og Kuchyňská revue (Kjøkkenrevyen) fra 1927.

Hans mest kjente verk fra denne tiden er balletten Špalíček (engelsk The Chap-Book, Folkeboken / skillingstrykk) fra 1932–1933, som viste at hans bømiske og moraviske røtter fremdeles kunne skyte friske skudd. Det samme gjelder operaene Hry o Marii (Marias mirakel) fra 1934 og Davidlo za bránou (Teater bak porten) fra 1936.

Martinů vakte oppmerksomhet ved International Society for Contemporary Music (ISCM) i Siena i 1928, og i 1932 vant han Coolidge-prisen for beste kammermusikkverk for en strykesekstett. Verket kan sies å representere hans avslutning av eksperimentperioden.

Deretter ble det den neoklassiske stilen som tok over. I 1937 fullførte han operaen Julietta, basert på et surrealistisk teaterstykke av Georges Neveux. Operaen ble uroppført under Václav Talich i 1938. I 1939 komponerte Martinů en hyllest til den tsjekkiske motstandsbevegelsen med verket Polní mše (Feltmesse), en kantate for baryton, mannskor og orkester. Verket ble kringkastet, og Martinů ble svartelistet av nazistene og dømt in absentia. Da tyskerne nærmet seg Paris, ble Martinů nødt til å flykte.

Mens han ventet i Aix-en-Provence, komponerte han i 1940 sin Sinfonietta Giocosa for piano og sinfonietta. Martinů flyktet i januar 1941 med økonomisk hjelp av blant annet dirigenten for Basel kammerorkester, Paul Sacher, og fikk et nytt hjemland i USA.

I USA

Det første verket han komponerte etter å ha flyttet til USA var Kammerkonsert for fiolin og strykeorkester, klaver og slagverk fra 1941. Dette var en bestilling fra Paul Sacher. Hans venn, den kjente dirigenten Sergej Koussevitzky, fortalte ham i tillegg at hans Concerto grosso for kammerokester fra 1937 ville få sin uroppførelse i Boston den kommende sesongen.

Etter et fall fra terrassen fikk Martinů alvorlige hodeskader. Først etter flere års rehabilitering kunne han gjenoppta sin virksomhet som aktiv komponist. På grunn av kommunistkuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 var det ikke aktuelt å flytte tilbake til hjemlandet. Han ble derfor fortsatt værende i USA.

Han underviste ved Mannes College of Music, ved Princeton University og Berkshire Music School (Tanglewood). Hans seks symfonier ble til årene 1942–1953 sammen med Fiolinkonsert nr. 2, orkesterverket Památník Lidicím (Til minne om Lidice), Konsert for to klaver og orkester, Klaverkonsert nr. 3, den nevnte Kammerkonsert, sinfoniettaen La Jolla i A-dur, Cellosonatene nr. 2 og 3 og fjernsynsoperaen Ženitba (Bryllupet).

Hans verk ble etter hvert fremført av de store amerikanske symfoniorkestrene i Boston, New York, Philadelphia, Cleveland og Chicago med gode kritikker fra toneangivende anmeldere.

Tilbake til Europa

I 1953 flyttet Martinů tilbake til Europa, nå til Nice i Frankrike. Fra 1955 fulgte en rekke andre sentrale verk fra Martinůs hånd. Først avsluttet han sin sjette symfoni (Fantasies symphoniques), og begynte på operaen Řecké pašije (Den greske pasjonen). Deretter kom oratoriet Epos o Gilgamešovi (Gilgamesh-eposet, oratorio for solist, kor og orkester), obokonserten, orkesterverket Fresky Piera della Francesca (Freskene av Piero della Francesa) og kantaten Otvirani studanek (Åpningen av brønnene).

I 1956 var Martinů Composer-in-residence ved The American Academy i Roma hvor han komponerte sin fjerde klaverkonsert (Incantation). I januar 1957 ble operaen Řecké pašije endelig ferdigstilt.

Martinů var i aktivitet som skapende komponist frem til han døde. I 1958 kom orkesterverket Paraboly (Parablene) og operaen Ariadna (Ariadne). I 1959 fulgte en ny versjon av operaen Řecké pašije, nonetten, korverket Madrigaly (Madrigaler), og de korte kantatene Otviráni studánek (Åpningen av brønnene) og Legenda z dymu bramborové nati (Legenden om røyken fra potetåkerne), kantater som viste verk fulle av hjemlengsel og minner om fedrelandet.

Estetikk

Martinůs stilistiske utgangspunkt er å finne hos Bedřich Smetana og delvis i Gustav Mahlers symfonier slik man kan finne det i Martinůs patriotiske kantate Česká rapsódie (Tsjekkisk rapsodi) fra 1918. Allerede fra 1910 var Martinů i ferd med å tilegne seg deler av Claude Debussys og Albert Roussels franske modernistiske stil. Etter at han flyttet fra Tsjekkoslovakia til Paris i 1923 forlot Martinů nærmest helt den romantiske stilen. Blant hans tidligste verk fra de tidlige Paris-årene er hans orkesterrondo Half-time fra 1924, et verk tydelig påvirket av Stravinskijs russiske ballettmusikk, og La bagarre (Striden) fra 1926. Tidlig kan man også spore innflytelse fra jazz, for eksempel i Kuchyňská revue (Kjøkkenrevyen) fra 1927.

Dreining mot neoklassisismen

Fra rundt 1930 vender Martinů seg bort fra Stravinskij-påvirkningen mot en dissonerende neoklassisisme der 1700-tallsformen concerto grosso ble en ledestjerne. Som et klimaks i denne delen av Martinůs utvikling finnes Dobbelkonsert for to strykeorkestre, klaver & pauke fra 1938. Samtidig pågikk en utvikling hos Martinů bort fra rytmens dominans til en frasens hegemoni slik han mente å finne det i 1600- og 1700-tallets polyfone sjangere. Eksempler på dette finner man i deler av hans Symfoni nr. 1 fra 1942 og Madrigalová sonáta (Madrigalsonate) for fløyte, fiolin og klaver, fra samme år.

Spontaniteten overtar

Mens årene 1930 til 1950 ble styrt av neoklassisistiske idealer, kan man samtidig tydelig spore en stilistisk vending mot en mer rapsodisk og løsere grunnholdning når det gjelder Martinůs musikalske form. Man kan nærmest skifte ut «neoklassisisme» med «neo-impresjonisme» som hovedbetegnelse på Martinůs verker fra rundt 1950. Dette er tydelig i Symfoni nr. 6 (som bærer undertittelen Fantaisies symphoniques) fra 1953.

Den utvidede bruken av orkestret, og den dermed større og mer omfattende orkesterstrukturen, er tydelig i Symfoni nr. 6, i Klaverkonsert nr. 4 (1956) og i orkesterverket Rytiny (Estampes) (Graveringer) fra 1958.

Verk i utvalg

Martinůs verk er nummerert av Harry Halbreich i 1968. Martinů levde i minst tre språkområder – tsjekkisk, fransk og amerikansk-engelsk. Derfor finner man originaltitler innenfor alle disse språkene.

Symfonier

  • Symfoni nr. 1 (1942) – H-289
  • Symfoni nr. 2 (1943) – H-295
  • Symfoni nr. 3 (1944) – H-299
  • Symfoni nr. 4 (1945) – H-305
  • Symfoni nr. 5 (1946) – H-310
  • Symfoni nr. 6 – Fantaisies symphoniques (1953) – H-343

Andre orkesterverk

  • Half-time (1924) – H-142
  • La Bagarre (Striden, 1926) – H-155
  • Serenade for kammerorkester (1930) – H-199
  • Sinfonia concertante for to orkester (1932) – H-219
  • Concerto grosso for kammerorkester (1937) – H-263
  • Dobbelkonsert for to strykeorkestre, klaver & pauke (1938) – H-271
  • Památník Lidicím (Til minne om Lidice, 1950) – H-296
  • Fresky Piera della Francesca (Freskene av Piero della Francesa, 1955) – H-352
  • Paraboly (Parabler, 1958) – H-367
  • Rytiny (Estampes) (Graveringer, 1958) – H-369

Klaver og orkester

  • Divertimento (Concertino) i G-dur for klaver for venstre hånd og orkester (1928) – H-173
  • Konsert for to klaver og orkester (1943) – H-292
  • Pianokonsert nr. 1 (1925) – H-149
  • Pianokonsert nr. 2 (1934) – H-237
  • Pianokonsert nr. 3 (1948) – H-316.
  • Pianokonsert nr. 4 (Incantation, 1956) – H-358
  • Pianokonsert nr. 5 i B-dur (Fantasia concertante, 1958) – H-366
  • Sinfonietta La Jolla i A-dur for klaver og orkester (1950) — H-328
  • Sinfonietta Giocosa for klaver og kammerorkester (1940) – H-282

Andre soloinstrumenter og orkester

  • Concertino i c-moll for cello, messing, klaver og slagverk (1924) – H-143
  • Konsert for klavertrio og strykeorkester (1933) – H-231
  • Konsert for fløyte, fiolin og orkester (1936) – H-252
  • Kammerkonsert for fiolin og strykeorkester, klaver og slagverk (1941) – H-285
  • Obokonsert (1955) – H-353
  • Fiolinkonsert nr. 1 (1933) – H-226
  • Fiolinkonsert nr. 2 (1943) – H-293
  • Cellokonsert nr. 1 (1930) – H-196
  • Cellokonsert nr. 2 (1945) – H-304
  • Duo concertante for to fioliner og orkester (1937) – H- 264
  • Konsert for fiolin, klaver og orkester (1953) – H-342
  • Konsert for strykekvartett og orkester (1931) – H-207

Kammermusikk for to instrumenter

  • Tre madrigaler (Tři madrigaly (Duo č.1)) for fiolin og bratsj (1947) – H-313
  • Duo nr. 2 for fiolin og bratsj (1950) – H-331
  • Duo for fiolin og cello (first Duo, 1927) – H-157
  • Duo for fiolin og cello nr. 2 i D-dur (1958) – H-371

Kammermusikk for tre instrumenter

  • Madrigalsonate for fløyte, fiolin og klaver (1942) – H-291
  • Klavertrio nr. 1 (5 Pièces brèves) (1930) – H-193
  • Klavertrio nr. 2 i d-moll (1950) –H-327
  • Klavertrio nr. 3 i C-dur (1951) – H-332
  • Stryketrio nr. 1 (1923) – H-136
  • Stryketrio nr. 2 (1934) – H-238
  • Trio i F-dur for fløyte, cello og klaver (1944) – H- 300

Kvartetter

  • Kvartett i C-dur for klarinett, horn, cello og skarptromme (1924) – H-139
  • Kvartett for obo, fiolin, cello og klaver (1947) – H-315
  • Klaverkvartett nr. 1 (1942) – H-287
  • Strykekvartett nr. 1 (1918) – H-117
  • Strykekvartett nr. 2 (1925) – H-150
  • Strykekvartett nr. 3 (1929) – H-183
  • Strykekvartett nr. 4 (1937) – H-256
  • Strykekvartett nr. 5 (1938) – H-268
  • Strykekvartett nr. 6 (1946) – H-312
  • Strykekvartett nr. 7 – Concerto da camera (1947) – H-314

Kvintetter

  • Klaverkvintett nr. 1 (1933) – H-229
  • Klaverkvintett nr. 2 (1944) – H-298
  • Serenade i F-dur for to klarinetter, fiolin, bratsj og cello (1951) – H-334
  • Strykekvintett for to fiolinere, to bratsjer og cello (1927) – H-164

Sekstetter

  • Serenade Nr. 1 i a-moll for klarinett, horn, tre fioliner og bratsj (1932) – H-217
  • Sekstett i Ess-dur for klaver og treblås (1929) – H-174
  • Strykesekstett (1932) – H-224

Andre grupper

  • Jazz-suite for kammerorkester (1928) – H-172
  • Fantasia for theremin, obo, strykekvartett og klaver (1944) – H-301
  • Kammermusikk nr. 1 for klarinett, fiolin, bratsj, cello, harpe og klaver (Les fêtes nocturnes, 1959) – H-376
  • Nonett nr. 2 for fiolin, bratsj, cello, bass, fløyte, obo, klarinett, fagott og horn (1959) – H-375

Soloinstrumenter

  • Fantasi for to klaver (1929) – H-180
  • Fantasi og toccata for klaver (1940) – H-281
  • Klaversonate (1954) – H-350
  • Sonate for cembalo (1958) – H-368

Fiolin og klaver

  • Fiolinsonate nr. 1 (1929) – H-182
  • Fiolinsonate nr. 2 (1931) – H-208
  • Fiolinsonate nr. 3 (1944) – H-303

Cello og klaver

  • Cellosonate nr. 1 (1939) – H-277
  • Cellosonate nr. 2 (1941) – H-286
  • Cellosonate nr. 3 (1952) – H-340
  • Variace na slovenskou lidovou píseň (Variasjoner over et slovakisk tema, 1959) – H-378

Andre instrumenter med klaver

  • Sonate for fløyte og klaver (1945) – H-306
  • Bratsjsonate (1955) – H-355
  • Klarinettsonatine (1956) – H-356
  • Sonatine for trompet og klaver (1956) – H-357

Korverk

  • Česká rapsódie (Tsjekkisk rapsodi), for baryton, blandet kor, orkester og orgel (1918) – H-118
  • Polní mše (Feltmesse), kantate for baryton, mannskor og orkester (1939) – H-279
  • Epos o Gilgamešovi (Gilgamesh-eposet), oratorium for solist, kor og orkester(1955) – H-351
  • Otvírání studánek (Åpningen av brønnene), kantate for solister, kvinnekor og instrumentalakkompagnement (1955) – H-354
  • Izaiášovo proroctví (Isaiahs profeti), kantate for solister, mannskor og instrumentalakkompagnement (1959) – H-383

Balletter

  • Istår (1922) – H-130
  • Kdo je na světě nejmocnější? (Hvem er den mektigste i verden?, 1922) – H-133
  • Vzpoura (Opprøret, 1925) – H-151
  • Motýl, který dupal (Sommerfuglen som trampet, 1926) – H-153
  • Podivuhodný let (En fantastisk flytur, 1927) – H-159
  • Kuchyňská revue (Kjøkkenrevyen 1927) – H-161
  • Špalíček (The Chap-Book, Folkeboken / skillingstrykk, 1932) – H-214

Opera

  • Hry o Marii (Marias mirakel, 1934) – H-236
  • Julietta annex Snář (Juliette ou La clé des songes / Julietta or a Dream-Book, 1937) – H-253
  • Ženitba (Bryllupet, 1952) – H-341
  • Mirandolina (1954) – H-346
  • Ariadna (Ariadne, 1958) – H-370
  • Řecké pašije (Den greske pasjonen, 1957/1959) – H-372

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg