Togo er et av Afrikas minste land, med beskjedne naturressurser og begrenset befolkningsgrunnlag. Ved selvstendigheten hadde landet en forholdsvis utviklet økonomi, blant annet basert på plantasjeøkonomien og infrastrukturen utbygd under tysk kolonistyre, da Togo ble utviklet til en såkalt mønsterkoloni. Etter lengre økonomisk nedgang, samt politisk uro fra 1990-årene, tilhørte Togo ved inngangen til 2000-tallet derimot de sosialt og økonomisk minst utviklede land i Afrika. Manglende politiske stabilitet bidrog til at utenlandsk bistand ble holdt tilbake inn på 2000-tallet. Høy folketilvekst skapt press på begrensede landressurser, og den økonomiske veksten som er oppnådd, har ikke kunnet holde tritt med befolkningsveksten.

Selv om Togo har noe industri, er landbruket viktigste næringsvei. Bomull er viktigste eksportartikkel i konkurranse med fosfat. Inntektene fra fosfatutvinningen har vært en bærebjelke i landets økonomi, ved siden av landbruket. Statens eierinteresser i næringslivet er blitt redusert gjennom privatisering fra 1990-årene.

Turisme har vært en betydelig inntektskilde, men besøket sank fra 1990-årene pga. den usikre politiske situasjonen i landet.

Togo har få, men verdifulle mineralressurser, og får sine største inntekter fra fosfatgruvene. Togo har blant verdens rikeste forekomster av kalsiumfosfat, og landet er den femte største produsent av mineralet. Fosfatforekomstene ved Hahotoé, nordøst for Lomé, er av særdeles høy kvalitet. Det utvinnes også kalkstein og marmor; førstnevnte brukes blant annet til lokal sementproduksjon. Det er også uutnyttede forekomster av mangan, jernmalm og kromitt.

Strømforsyningen skjer dels fra varmekraftverk ved Lomé og et mindre vannkraftverk ved Kpalimé og Nangbeto på Mano-elven – sistnevnte i samarbeid med Benin, dels gjennom utstrakt import fra Ghana. Mangel på elektrisk kraft er et hinder for økonomisk utvikling i Togo. Det er gjennomført leting etter blant annet petroleum og uran. I 1999 ble det meldt funn av olje og gass, etter leting av det norske selskapet Petroleum Geo-Service (PGS).

Togo er et jordbruksland, og fortsatt svarer landbruket for rundt 40 % av BNI og gir arbeid til nærmere 60 % av den yrkesaktive befolkning. Etter vekst de første årene etter selvstendigheten, ble veksten redusert i 1970-årene; som følge av tørke tidlig i 1980-årene sank produksjonen deretter. Fra 1990-årene har jordbruksproduksjonen økt, og i år uten tørke er Togo i hovedsak selvforsynt med matvarer. Blant de viktigste jordbruksproduktene er bomull, kakao, kaffe, palmekjerner, kopra, jordnøtter (peanøtter) og mais. Tomater, urter og sukkerrør dyrkes også for salg. Hirse, maniok, yams, bønner og ris dyrkes til eget konsum. Den overveiende del av dyrkingen skjer på småbruk. Av husdyr holdes mest geit, sau og svin.

Skogarealet har gått kraftig ned i senere år, og utgjør ca. 15 % av landets areal.

Togo har en liten kystlinje, og fiske har mindre betydning, og er ikke tilstrekkelig for å dekke lokal etterspørsel.

Togos industrisektor er forholdsvis liten, og i hovedsak basert på foredling av råvarer fra jordbruket og gruvedriften samt produksjon av forbruksvarer til erstatning for import, herunder næringsmidler og tekstiler. I 1970-årene ble det investert i tungindustri, inkl. produksjon av sement, som norske interesser (Scanem) senere gikk inn på eiersiden av gjennom Société des ciment du Togo (CIMTOGO). Videre ble det etablert oljeraffineri og stålverk.

Togos underskudd på handelsbalansen har vært vedvarende siden slutten av 1970-årene, og budsjettunderskudd dekkes gjennom låneopptak og utenlandsk bistand. På grunn av den politiske krisen fra midten av 1990-årene ble mye bistand holdt tilbake. Viktigste eksportvarer er bomull, kalsiumfosfat, sement, kakaobønner og kaffe. En del av handelen skjer illegalt i form av smugling. Importen kommer vesentlig fra Europa og Canada, mens nabolandene er avtager for en stor del av eksporten. En frihandelssone ved Lomé ble opprettet 1990.

Togo har direkte veiforbindelsene til nabolandene Benin og Ghana, og nordover i landet, med ca. 7520 km vei. Jernbane går fra kysten til Palimé og Aného. Større havn i Lomé, som har internasjonal flyplass i Tokoin, samt i Niamtougou (mellom Kara og Kandé) i nord.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.