underrekke i rekken ryggstrengdyr, Chordata. De er utstyrt med virvelsøyle eller ryggrad (columna vertebralis), en serie av knokler eller brusker, virvler, som er orientert langsetter dyrets lengdeakse nær ryggsiden og utgjør det voksne dyrets akseskjelett. Virveldyr er den største av de tre underrekkene som rekken ryggstrengdyr inndeles i, og omfatter fisk, amfibier, krypdyr, fugl og pattedyr.
Ryggstrengdyrene omfatter foruten virveldyr også alle andre dyr som har en chorda dorsalis (korda, ryggstreng) på et eller annet stadium i sin utvikling. Ryggstrengdyr skiller seg fra alle andre dyr i fire grunnleggende felles bygningstrekk: 1) et sentralnervesystem på dyrets ryggside, utviklet som en sammenhengende rørformet streng, nevralrøret, som blir til ryggmargen; 2) under nevralrøret ligger fosterets akseskjelett, ryggstrengen (chorda dorsalis); 3) under ryggstrengen ligger fordøyelseskanalen, dens forreste del utformet som åndedrettsorgan; 4) det store, som oftest pulserende blodkaret, hjertet, ligger på dyrets bukside.
Virveldyr er som andre ryggstrengdyr bilateral-symmetriske, de er mer eller mindre tydelig segmenterte dyr med vel utviklet tarmkanal og kroppshulrom (coelom). De skiller seg imidlertid fra andre ryggstrengdyr ved at nevralrørets forreste del er utvidet til en komplisert bygd hjerne med forbindelser til de viktigste sanseorganene, nese, øyne, ører. Hjernen og sanseorganene er innkapslet i og beskyttet av en hodeskalle (cranium) av brusk og/eller ben. Chorda dorsalis foreligger fullt utviklet hos de fleste virveldyr bare i fosterlivet, den blir senere helt eller delvis fortrengt og erstattet av en virvelsøyle av brusk eller ben. Brusk eller benbuer på virvelsøylens ryggside (overside) omslutter og beskytter ryggmargen. Hos de fleste virveldyr er det ved hjelp av skulder- og bekkenbelter festet to par vedheng, lemmer eller ekstremiteter, til virvelsøylen. Hos virveldyr kan man som regel skille mellom flere regioner: hode, hals, kropp og hale. Alle virveldyr har velutviklet hjerte, inndelt i to, tre eller fire kamre. Hos lavere virveldyr er fortarmen gjennombrutt av gjellespalter. Gjennom disse drives en stadig strøm av vann; gassutveksling mellom dyrets blod og det omgivende vannet foregår her (se gjeller). Forløpere til gjellespalter, gjellefurer, anlegges også hos høyere virveldyr, men hos dem kommer gjellene ikke til utvikling og gjellefurene gir opphav til andre organer. Hos høyere virveldyr foregår åndedrettet ved hjelp av lunger dannet ved utbuktning fra fosterets fortarm. Lungene regnes som homologe med fiskenes svømmeblære, men er analoge til gjellene (se homologe organer). Virveldyrkroppen viser segmentering (metameri) som kommer tydeligst til uttrykk i bygningen av indre organer, såsom muskler, skjelett (f.eks. virvlene i virvelsøylen), nerver og delvis blodkar. Segmentering er mest utpreget hos lavere virveldyr, hos de høyere kommer den klarest frem under fosterutviklingen (se myomer). Bortsett fra de mest primitive formene er virveldyrene utstyrt med kjever.
Systematikk
Den gamle todeling av dyreriket i virveldyr og virvelløse dyr beholdes av praktiske grunner, men blir sett på som kunstig (jf. dyr (Dyrerikets inndeling)). Virveldyrene deles i to overklasser: Rundmunner eller kjeveløse (Agnatha), og kjevedyr (Gnathostomata). Rundmunnene omfatter to nålevende klasser: Niøyer (Cephalaspidomorphi) og slimåler (Pteraspidomorphi). Kjevedyrene deles i sju nålevende klasser: 1) bruskfisker (Chondrichthyes) 2) Kjøttfinnede fisker (Sarcopterygii) 3) strålefinnede fisker (Actinopterygii) 4) amfibier (Amphibia) 5) krypdyr (Reptilia) 6) fugler (Aves) og 7) pattedyr (Mammalia). De 3 første klassene kalles ofte fisk (Pisces), de 4 siste firfotinger (Tetrapoda). De tre siste klassene, hvor fosterutviklingen foregår i egg eller livmor, kalles Amniota,da de har velutviklede fosterhinner (amnion). Alle de andre klassene sammenfattes til Anamniota,de har ingen fosterhinner. Virveldyr er ikke en særlig artsrik dyregruppe; i alt kjennes i underkant av 50 000 nålevende arter.