Hodeskallen, skjelettet i hodet, er bygd opp av mange knokler som med unntagelse av underkjeven er ubevegelig forbundet med hverandre ved bindevev i form av sømmer, suturer. Hodeskallen deles i hjerneskallen og ansiktsskallen.

Hjerneskallen, nevrokraniet, omgir hjernen og sanseorganene for lukt, syn, hørsel og likevekt. Vi skiller mellom det skålformede skalletaket, calvaria, og skallebasis, basis cranii. Hos fosteret utvikler hjerneskallen seg omkring hjernen ved forbening i bindevevet i skalletaket og i brusken i skallebasis. Hjerneskallen dannes av pannebenet, os frontale, som inntil annet leveår består av to halvdeler forent ved en midtsøm, silbenet, os ethmoidale, to tinningben, ossa temporalia, kilebenet, os sphenoidale, to isseben, ossa parietalia og bakhodebenet, os occipitale. De fire første tar også del i ansiktsskallen (pannebenet i øyehulen, silbenet og kilebenet i nesehulen, tinningbenet i kinnbuen).

Mens sømmene mellom knoklene hos voksne er smale og etter hvert forbenes, er de hos fosteret brede og bevegelige, på en slik måte at hodet kan tilpasse seg fødselskanalen uten at hjernen blir skadd. Hvor sømmene i skalletaket støter sammen, blir det dannet fontaneller. Knoklene i hjerneskallen forbenes fra sentre, hvis beliggenhet varierer innen snevre grenser. Hos den voksne består knoklene i skalletaket av to sterke lameller, en ytre og en indre, og en mellomliggende, blodrik benmarg.

I første leveår er skalletaket uten en ytre og indre lamell. Muskelrelieffet i ytre lamell utvikler seg i forbindelse med funksjonen. Således er øreknuten, benknuten bak øret hvor den skrå halsmuskel fester seg, ikke til stede i den første levetid. Den ytre lamell er fortil preget av den mimiske muskulatur, på sidene av tinningmuskelen som er en tyggemuskel, og baktil av nakke- og halsmuskler som beveger hodet. Relieffet av pannebenet, de benete øyebrynsbuer, hører til det benete grunnlaget for ansiktstrekkene. Den indre lamell har avtrykk etter hjernevindingene. De øker ved forhøyet trykk inne i skallehulen. Skallebasis danner tre skallegroper, en fremre for hjernens pannedel, over øye- og nesehulen, en midtre for tinningdelene og en bakre for bakhodedelen og lillehjernen. Basis har huller til gjennomgang for nerver og årer til og fra hjernen. Baktil danner det store bakhodehullet, foramen magnum, forbindelsen med virvelkanalen. Skalletaket er forholdsvis jevntykt, 4–8 mm, bortsett fra fortykkelsene ved muskelfestene og et tynnere område der hvor tinningmuskelen dekker skallen. Basis derimot har dels løvtynne områder, som f.eks. taket i øyehulene, dels massive, som f.eks. tinningbenspyramiden omkring det indre øre. De massive delene danner forsterkningsdrag som møtes i sentrum av basis, i tyrkersalen, sella turcica. Veksten av hjerneskallen står under innflytelse av hjernen.

Ansiktsskallen, innvolls- eller visceralkraniet, omgir begynnelsesdelene av respirasjons- og fordøyelsesorganene (nese- og munnhule). Ansiktsskallen er preget av den mimiske muskulatur og av tyggeapparatet. Det parede overkjeveben, maxilla, bærer øvre tannrekke, det parede kinnben, os zygomaticum, tar del i dannelsen av kinnbuen. Sammen med andre knokler, særlig silbenet, danner overkjevebenet nesehulen. Sammen med pannebenet, silbenet og andre knokler danner det øyehulen. I de knokler som danner veggene i nesehulen, utvikler det seg luftfylte rom, bihuler, sinus. Silbens- og overkjevehulene er til stede alt før slutten av første leveår, pannehulen utvikles omkring 7. leveår. Bihulenes utbredelse viser store individuelle variasjoner. De finnes hvor knoklene ikke er utsatt for særlig påkjenning fra tyggeapparatet. I forbindelse med underkjeven, mandibula, som bærer nedre tannrekke, tar ansiktsskallen del i dannelsen av munnhulen. Veksten står i nær forbindelse med utviklingen av melketenner og blivende tenner.

Utviklingen av hodeskallen fra fisk til menneske er en komplisert prosess. Goethe mente den hadde utviklet seg fra virvler. Dette gjelder imidlertid bare delen nærmest virvelsøylen. Hver av knoklene hos mennesket finnes igjen hos fisk, men på samme tid er det hos mennesket skjedd en reduksjon av antall knokler. De første skalleknokler var hudknokler, utviklet på samme måte som tannbenet. I et dypere lag kom det til utvikling av et brusket skjelett. Dette er det eneste skjelett hos bruskfisk. Andre utviklingslinjer har beholdt mer eller mindre av hudbenkraniet. Hos mennesket er knoklene i skalletaket, og for det meste også i ansiktsskallen, hudknokler oppstått i bindevevet, mens knoklene på skallebasis først opptrer som brusk, for deretter å bli erstattet av ben. Underkjevens historie er illustrerende: Over- og underkjeven har relasjon til gjellebuebrusk. Hos benfisk består underkjeven av en rekke benete knokler, hos bruskfisk av brusk. Hos mennesket er de benete knokler smeltet sammen til én enkelt. Den bruskete kjeve opptrer forbigående, som en brusk under den benete. Kjeveleddet hos mennesket er kommet til som et nytt ledd utenpå bruskfiskenes kjeveledd. Dette finnes igjen i ørebenskjeden, i leddet mellom hammeren og ambolten. Også forholdet mellom hjerneskallen og ansiktsskallen har forandret seg. Mens ansiktsskallen hos lavere arter ligger foran hjerneskallen, ligger den hos mennesket under denne, en utvikling hvis avsluttende faser kan følges i overgangen fra snuten hos aper til ansiktet hos mennesket. Hos mennesket er hodeskallen i særlig grad preget av den økende størrelse av hjernen, en utvikling som kan følges fra de eldste mennesker til i dag, med en tiltagende hvelving av pannen over ansiktet og tilsvarende reduksjon av øyebrynsbuene og tiltagende utfylling av tinning- og isseregionene. Pga. den tidligere raske veksten av hjernen er hjerneskallen forholdsvis stor hos barn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.