språk som tilhører den finsk-ugriske grenen av de uralske språkene. Innenfor den finsk-ugriske grenen er finsk nærmest beslektet med estisk, karelsk (i russisk Karelen), vepsisk, ludisk, votisk og livisk. De fire sistnevnte språkene er små og delvis utdøende minoritetsspråk som snakkes i Russland (vepsisk, ludisk og votisk) og Latvia (livisk).
Utbredelse
Finsk snakkes av over 5 mill. mennesker hovedsakelig i Finland, men også av store finske emigrantgrupper i Sverige og Nord-Amerika. I Norge snakkes finsk (kvensk) vesentlig i Troms og Finnmark av om lag 6000 etterkommere av finske innvandrere fra 1700-tallet og senere. Også i Sør-Norge fantes det finske innvandrere på Finnskogene, men det finske språket der er utdødd.
Språklige særtrekk
Det finske lydsystemet består av 8 vokaler: a, e, i, o, u, y, ä, ö og 13 konsonanter: p, t, k, d, g, s, h, v, j, l, r, m, n. Man skiller mellom de bakre vokalene a, o, u og de tilsvarende fremre vokalene y, ä, ö. Finsk har vokalharmoni, dvs. mange endelser veksler mellom en form med fremre vokaler og en form med bakre vokaler alt etter som rotordet har fremre eller bakre vokaler. Av ordet talo 'hus' med bakre vokaler dannes formene talosta 'fra huset' og talossa 'i huset', mens av kylä 'bygd' som har fremre vokaler, er de tilsvarende formene kylästä 'fra bygda' og kylässä 'i bygda'. Konsonantene p, t og k uttales uten pustelyd (aspirasjon) som i fransk og forskjellig fra hva vi finner i de skandinaviske språkene.
Både konsonanter og vokaler kan være lange og korte i alle stillinger i ordet, bortsett fra at lange konsonanter ikke kan stå i begynnelsen og slutten av et ord. Både lange vokaler og lange konsonanter angis ved dobbeltskriving. Følgende eksempler viser hvordan vokal- og konsonantlengde skiller mellom ulike ord i finsk: tuli 'ild', tulli 'toll', tuuli 'vind'; tulla 'å komme', tuulla 'å blåse', Tuula et kvinnenavn; kansa 'folk', kanssa 'sammen med'. Trykket er i finsk alltid på første stavelse i et ord.
De fleste finske substantivene og verbene har stadieveksling, dvs. de har to ulike stammeformer alt etter som ordet har en endelse som begynner med konsonant eller ikke. Her er noen eksempler på vekslingen i substantiv hvor vi kan sammenligne nominativsformen uten endelse med genitivsformen med endelsen -n: tukka 'hår' – tuka-n, maito 'melk' – maido-n, jalka 'fot' – jala-n.
Finske substantiver skiller mellom entall (talo 'et hus/huset') og flertall (talot 'hus/husene') og bøyes i 15 kasus. Dette kan illustreres med noen kasusformer av auto 'bil': akkusativ og genitiv auton 'bilen(s)', inessiv autossa 'i bilen', adessiv autolla '(opp) på bilen', elativ autosta 'ut av bilen', illativ autoon 'inn i bilen', ablativ autolta 'bort fra bilen' osv. Et spesielt og vanlig kasus er partitiv som uttrykker en ubestemt mengde. I følgende setninger er maitoa partitiv av maito 'melk': Maito on kaapissa 'Melken er i skapet', Kaapissa on maitoa 'Det er melk i skapet'; Juon maidon 'Jeg drikker melken', Juon maitoa 'Jeg drikker melk'.
Eiendomsforhold uttrykkes ved endelser, f.eks. autoni 'min bil', autosi 'din bil', automme 'vår bil' osv.
Verbene i finsk bøyes i entall og flertall, i første, andre og tredje person og i nåtid og fortid. Finske verb har ingen egen fremtidsform. Nektelse uttrykkes ved eget verb (en 'jeg ikke', et 'du ikke' osv.), jfr. Tulen 'Jeg kommer', Tulin 'Jeg kom', Tulet 'Du kommer', En tule 'Jeg kommer ikke', Et tule 'Du kommer ikke'. Videre har finsk et rikt system av infinitiver og partisipper som svarer til leddsetninger og ledd-delsetninger i norsk og andre indoeuropeiske språk.
Ordstillingen i finsk er nokså fri og brukes i utstrakt grad til å uttrykke betydningsnyanser, jfr. Auto on kadulla 'Bilen er i gaten', Kadulla on auto 'Det er en bil i gaten'. En rekke partikler som er karakteristiske for finsk kan også føyes til ulike ord i setningen. F.eks. dannes spørsmål med spørrepartikkelen -ko eller -kö (valget bestemt av vokalharmonien): Onko Heikki koulussa? 'Er Heikki på skolen?', Heikkikö on koulussa? 'Er det Heikki som er på skolen?', Koulussako Heikki on? 'Er det på skolen Heikki er?'
Språkhistorie
De finske dialektene deles i to hovedgrupper: de vestfinske og de østfinske. Skillet går både på lyd- og formlære og spesielt på ulikheter i ordforrådet. Det finske skriftspråket oppstod på 1500-tallet og var opprinnelig basert på de vestlige dialekter rundt Åbo (se Michael Olavi Agricola). Men etter 1800 kom stadig flere østfinske trekk inn i skriftspråket, særlig gjennom Elias Lönnrots utgivelse av folkeeposet Kalevala, hvor materialet kom fra det østfinske dialektområdet. Det finske skriftspråket svarer således ikke til noen dialekt, men er en fellesnevner for de finske dialektene. På grunnlag av skriftspråket utviklet det seg også en felles overdialektal talespråksnorm som ble allment akseptert. Det er også forklaringen på at det praktisk talt ikke er noen avvik mellom finsk standard talespråk og skriftspråket, dvs. rettskrivningen svarer her helt til uttalen.
En sterkt normerende språkpolitikk utviklet denne normen til et rikt og fleksibelt litteratur- og administrasjonsspråk. Spesiell vekt la man i språkdyrkingsarbeidet på å utvikle ordforrådet og å unngå lånord. Likevel er ikke finsk så rent for lånord som det ofte sies. Mange vanlige finske ord er gamle lånord fra germanske og baltiske språk eller nyere lån fra svensk, f.eks. ranta 'strand', tuoli 'stol', kaapi 'skap', katu 'gate', koulu 'skole' osv. Spesielt talespråket har mange svenske lånord, f.eks. sänky 'seng', i stedet for det finske ordet vuode. Det daglige talespråket, spesielt i Helsinki, avviker på flere punkter sterkt fra standardspråket, bl.a. er eiendomsendelsene forsvunnet, pronomenet hän 'han, hun' er erstattet av se 'det', og korte vokaler i slutten av ord faller bort, dvs. i stedet for yksi 'en', kaksi 'to' osv. sier man yks og kaks. Dette siste fenomenet er også utbredt i mange dialekter.