politiske rettigheter, kalles gjerne de rettigheter som gir borgerne adgang til å øve innflytelse på styret og den politiske utvikling i stat og kommune. Politiske rettigheter omfatter først og fremst stemmerett og valgbarhet. Reglene om stemmerett og valgbarhet til Stortinget finnes i Grl. §§ 49–63 og i Lov om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg av 1. mars 1985, betydelig revidert 2002. Fradømmelse av de politiske rettigheter kan bare skje i forbindelse med domfellelse for visse forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og for valgmisligheter.
I enkelte land omfatter de politiske rettigheter ikke bare de ovenfor nevnte, men også initiativ, dvs. rett til å kreve at statsmaktene tar et bestemt spørsmål opp til behandling (vilkåret er gjerne at kravet er fremsatt av et visst minsteantall borgere), og rett til å delta i avgjørelsen av viktigere statsanliggender gjennom folkeavstemning (disse siste rettigheter spiller særlig stor rolle i Sveits). Politiske rettigheter tilstås vanligvis bare statens egne voksne borgere, men også disse må ha oppholdt seg en viss tid i landet eller i kommunen før rettighetene kan utøves.
I sin mest generelle form kan uttrykket anvendes både om den legale og den rent faktiske adgang enkeltpersoner og grupper har til å influere politiske beslutningsprosesser. Formelle rettigheter som stemmerett og valgbarhet går inn under begrepet, men også organisasjons- og forsamlingsrett, adgangen til opposisjon og til overhodet å søke standpunkter og synspunkter fremmet. Betegnelsen lar seg vanskelig avgrense; den glir lett over i det allmenne uttrykk politisk frihet.