sosial boligbygging i Norge 1945-1980

Det faglige grunnlaget for en sosial boligpolitikk ble utviklet i forbindelse med gjenreisingen og frem mot 1980. Da freden kom, dro politikere og fagfolk til England for å studere New-Towns, til Sverige for å studere drabantbyer, bydelssentra og nye boligplaner samt byggeteknikk, og til Danmark for å lære om det nye Bygningsforskningsinstituttet. Arkitektoniske forbilder og tekniske løsninger for en lettere og rimeligere trehusbygging ble etter hvert hentet fra USA.

Arkitekthjelp og faglig bistand var på et minimum etter krigen. Boligdirektoratet fikk derfor utarbeidet Gjenreisingens skissebok for Finnmark og Nord-Troms i 1947. Etter Gjenreisingens skissebok fortsatte Boligdirektoratet å utarbeide typetegninger, som ble sendt til alle landets distriktsarkitekter. Det var en omfattende bruk av disse tegningene, og de la grunnlaget for en gjengs boligstandard for småhus i Norge etter krigen. Norges Byggforskningsinstitutt (NBI) bidro etter hvert med kunnskap og informasjon om materialer, bygningsdetaljer og byggemåter samt rasjonelle planløsninger. Boligplanlegging ble et viktig fagfelt for arkitekter, ingeniører og andre fagpersoner. Det var et nært samarbeid mellom staten, kommunene, boligkooperasjonen og private utbyggere.

Etter krigen oppnevnte regjeringen «Statens Boligplankomité» som la mye av grunnlaget for den fremtidige boligfinansieringen. Komiteen ble ledet av OBOS-direktør Jacob Christie Kielland, med Johan Hoffmann som sekretær. Komiteen foreslo å opprette en Statens Husbank og et Boligdirektorat. Kielland forlot sin stilling som OBOS-direktør og ble vår første boligdirektør som leder av Boligdirektoratet, mens Hoffmann ble første direktør i Husbanken. Ved siden av å legge grunnlaget for en rasjonell, rimelig og effektiv boligproduksjon for «folk flest», var komiteen opptatt av at boligstandarden skulle heves, basert på erfaringene fra Oslo Bys Vels boligundersøkelse.

«Det må derfor settes i verk særlige støttetiltak som gjør det økonomisk mulig for de brede lag av folket å skaffe seg forsvarlige boligforhold» het det i odelstingsproposisjonen som lå til grunn for opprettelse av Husbanken 1. mars 1946. Banken skulle

• finansiere både gjenreisning og nybygging
• dekke alle deler av landet, ikke bare byer og tettsteder
• dekke hele lånebehovet, det vil si alt utenom et mindre innskudd

«Den norske modellen» for boligreising ble etablert:

• Staten var finansieringskilde gjennom Husbanken.
• Kommunene skulle ta ansvar for planlegging og anskaffelse av rimelige tomter.
• Private utbyggere, inklusive boligkooperasjonen, sto for selve boligbyggingen. Boligkooperasjonen kunne tilby boliger til «folk flest», også til de med lavere inntekter og spesielle sosiale behov. Boligkooperasjonen utgjorde hovedtyngden av vår sosiale boligbygging.

Til tross for krigsødeleggelsene og ressursmangel fastsatte staten, som en del av gjenreisingspolitikken, at standarden for det som nå skulle bygges, skulle være tre rom og kjøkken på minimum 75 m² for en familie med barn. Sverige og Danmark, som hadde langt større ressurser, prioriterte torommere. Boutgiftene skulle ikke overstige 20 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt. I årene etter krigen var det bred politisk enighet om at boligpolitikken skulle komme «de brede lag av folket» til gode, og at det var viktig å eie sin egen bolig. Dette kom klart til uttrykk gjennom satsingen på boligkooperasjonen, der beboerne eier boligene i fellesskap i form av medlemskap og eierandeler i borettslag, mens Sverige og Danmark prioriterte kommunale utleieboliger og allmennyttige boliger.

Husbankens retningslinjer med krav til både økonomi og standard førte til at brede lag av folket, også med ulik sosial bakgrunn, fikk tilgang til en «høvelig» bolig. Normene påvirket også den privatfinansierte boligbyggingen.

«Stortingsmelding 76 (1971–72) Om boligspørsmål» gir et godt bilde på de politiske målene for boligpolitikken fram til liberaliseringen på 1980-tallet:

«Målet for vår boligpolitikk må være å skaffe alle innbyggeren et høvelig boligtilbud innen rammen av et leie- eller kostnadsnivå som de boligsøkende kan makte. Dette forutsetter en rasjonell og sosial tjenlig utnytting av vår eksisterende boligmasse og en økning av den løpende boligproduksjon. Begge deler er en nødvendighet om vi skal kunne løse boligproblemet i vårt land»

De store byene bygget drabantbyer med konsentrasjon av boliger og tilhørende funksjoner som kjøpesentre, skoler og barnehager med mer. Den første store drabantbyen ble Lambertseter i Oslo, bygget ut av OBOS. På 1950-tallet besto blokkbebyggelsen i stor grad av fireetasjes blokker med saltak og gjennomlyste leiligheter. Andre tidstypiske, og for den tiden gode boliger, kan illustreres ved Bakkehaugen i Oslo og Solbygg i Kristiansand.

Selvbygging og dugnadsinnsats var en viktig del av Ungdommens Selvbyggerlags (USBL) filosofi. Dette skulle bidra til å redusere behovet for egenkapital og gjøre det lettere for ungdom å skaffe seg egen bolig. Boligene ble til å begynne med tildelt etter poengsystem, basert på behov og dugnadsinnsats. Dette ble stadig vanskeligere å gjennomføre. Ansiennitet tok gradvis over som tildelingskriterium, på samme måte som i OBOS. USBL ble tildelt kommunale tomter på Årvoll i Oslo i 1950 hvor de til sammen reiste 1 100 boliger. Selvbyggerhusene, Stig I og Stig II, ble reist som to- og firemannsboliger. De med flest dugnadstimer ble tildelt leilighet først. Dugnaden som ble utført etter vanlig arbeidstid og i helgene, var meget krevende, og USBL vedtok derfor etter hvert å forlate dugnadsmodellen til fordel for industrielt byggeri.

Ved siden av den kooperative boligbyggingen i Oslo var ingeniør Olav Selvaag en viktig aktør. Han var kritisk til strenge krav i byggeforskriftene og hevdet at han kunne bygge billigere og vel så bra som boligkooperasjonen. Dette illustrerte han blant annet gjennom å bygge en vertikaldelt tomannsbolig på Ekeberg i 1948, det såkalte «Ekeberghuset». Selvaag sto senere for utbygging av store boligområder som Veitvet og Stovner i Oslo samt Rykkinn i Bærum.

Etter hvert ble boligsektoren industrialisert. På 1960-tallet fikk vi større blokker i flere etasjer – en bebyggelsesform som etter hvert ble kritisert av både legfolk og boligforskere. «Ammerudrapporten», av Thorbjørn Hansen og Anne Sæterdal ved Norges Byggforskningsinstitutt, var et viktig dokument for å snu boligbyggingen mot en mer human utforming.

«Etterkrigstida er slutt» ble en vanlig karakteristikk for 1960-tallet. Langt på vei gjaldt det også for boligbyggingen. Den verste nøden var avhjulpet, reguleringer var i ferd med å fjernes, og folk fikk gradvis bedre råd og mer fritid. Kravene til en god bolig økte. På 1970- tallet ble leilighetene større, balkongene vokste, og bilene fikk en større plass. Boligkvalitet og bomiljø ble etter hvert viktigere enn målsettingen om flest mulig boliger. «Tett–lav» erstattet høyhusene. Lysejordet borettslag i Oslo representerer en overgangsform der blokker og rekkehus integreres i en helhetlig struktur.

Småhusproduksjonen ble også mer industrialisert, og det ble utviklet «byggesystemer» som skulle gjøre det billigere, samtidig som husene skulle kunne tilfredsstille ulike behov. Skjettenbyen i Skedsmo kommune et er ett av de viktigste eksemplene fra 1970-tallet. Eneboligmarkedet ble etter hvert erobret av ferdighusfirmaer som Moelven Bruk og Block-Watne.

Var den høye boligstandarden veldig dyr? Tallene for en toroms leilighet på 60 m² i Lysejordet borettslag bygget i 1977, justert i henhold til lønnsveksten, ville kostet kr 390 000 i innskudd (kjøp) og kr 3900 i månedlige utgifter (inklusive renter og avdrag på lån) i 2021. I 1977 var byggekostnadene for en leilighet som beskrevet over 2,8 ganger en vanlig årslønn. I 2021 var byggekostnadene for en leilighet i Oslo-området på 60 m² om lag 3 millioner, eller 5,5 ganger en vanlig årsinntekt. Prisen, der tomt og fortjeneste er inkludert, kan komme opp i 6 millioner, altså mer enn 10 ganger en årsinntekt på kr 550 000.

Kvinnenes utmarsj i arbeidslivet på 1960–1970-tallet, kombinert med 1968-generasjonens mer radikale politiske standpunkter, satte fart i kollektivhusdiskusjonen. Det ble mange mindre eksperimenter for den kulturradikale eliten og deler av alternativbevegelsen, men vi fikk også noen større prosjekter for «folk flest», som fortsatt lever i beste velgående. Ikke tilfeldig var det flere kvinneorganisasjoner og USBL som sto bak et av de mest vellykkede kollektivhusene etter krigen: Borettslaget Kollektivet på Hovseter i Oslo, bygget i 1975, og Friisgate 6 på Tøyen, bygget i 1987. OBOS gikk ikke på samme måte inn for å prøve ut nye boligformer.

Bokollektivene i Danmark var viktige inspirasjonskilder for norske boligarkitekter, ikke minst fordi danskene kombinerte disse med tett–lav-bebyggelse og god arkitektur, med Vandkunsten som fremste arkitektkontor.

Hesthaugen Borettslag i Bergen fra 1975 er et viktig bofellesskap i Norge fra denne tidsperioden. Utgangspunkt for prosjektet var Seletunstiftelsen, som ble etablert etter initiativ fra advokaten Edvard Vogt.

Mye av grunnlaget for den tunge byfornyelsen på 1980-tallet ble lagt på 1970-tallet, grunnet fire viktige forhold:

• Den verste bolignøden etter krigen var avhjulpet, og ressursene kunne dreies mot forbedring av den gamle, dårlige boligmassen.
• Det var en stigende interesse for urbane bykvaliteter, både i form og innhold.
• Bred miljøbevissthet og kulturinteresse med ønske om å ta vare på både bygninger og sosiale miljøer.
• Det foregikk en generell politisk venstredreining og radikalisering av store ungdomskull som solidariserte seg med arbeiderklassen som bodde i de nedslitte byområdene.

Samtidig så stadig flere kvaliteter ved de gamle (og nedslitte) sentrale bydelene. De hadde urbane kvaliteter med gater, plasser og gårdsrom. Boligene var lokalisert nær butikker, kafeer, eksisterende skoler og andre tilbud som var vanskelig å gjenskape i nye drabantbyer. Arkitekter så kvalitetene i den gamle bygningsmassen, mens sosialantropologer så styrken og kvalitetene i de sosiale strukturene.

Etter hvert skulle byfornyelsen føre til omfattende forbedringer av den sentrale boligmassen i de større byene i Norge, styrt og hovedsakelig finansiert av offentlige midler. Mange fikk løftet sin boligstandard til en akseptabel pris. De med de laveste inntektene fikk likevel problemer med å bli boende. Byene gikk gjennom en gentrifisering, med Grünerløkka i Oslo som det fremste eksemplet. Middelklassen flyttet inn.

Samlet var byfornyelsen og de siste drabantbyene i Oslo, som Holmlia, eksempler på den sosiale boligbyggingens svanesang. På 1980-tallet konverterte den sosiale boligbyggingen mot ren sosialpolitikk. Husbanken utviklet seg fra å være en boligbank til i hovedsak å være en sosialbank.

• Sosial boligbygging i Norge
• Sosial boligbygging i Norge 1850–1900
• Sosial boligbygging i Norge 1900–1940
• Sosial boligbygging i Norge 1940–1945
• Sosial boligbygging i Norge 1980–vår tid

Anbefalte oversiktsverk over sosial boligbygging i Norge:

• Erling Annaniassen: Hvor Nr. 13 ikke er. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 1 (1991). Gyldendal Norsk Forlag.
• Erling Annaniassen: Nå bygger vi den nye tid. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 2 (1996). Exil Forlag.
• Erling Annaniassen: Tidene skifter. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 3 (1996). Exil Forlag.
• Tore Brantenberg (1996): Sosial boligbygging i Norge 1740 – 1990. Ad Notam Gyldendal og Husbanken.
• Jon Guttu (2003): Den gode boligen, Fagfolks oppfatning av boligkvalitet gjennom 50 år. Arkitekthøgskolen i Oslo.
• Ela Reiersen og Elisabeth Thue: De tusen hjem. Den Norske Stats Husbank 1946-1996. Husbanken og Ad Notam Gyldendal AS 1996.
• Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe: Hva er en god bolig? (2018). Universitetsforlaget
• Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe: Hva koster en god bolig? (2021). Fagbokforlaget
• Sørvoll Jardar: Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Rapport 16/11 (2011).
• Sørvoll Jardar: Husbanken og boligpolitikken 1996-2021. (2021). Cappelen Damm Akademisk