I mellomkrigstiden ble det utviklet en vitenskapelig tilnærming til boligplanleggingen, i tillegg til at det ble etablert offentlige økonomiske støtteordninger og kommunal boligbygging.

Tyskland var i front med å utvikle en sosial boligbygging i Europa på 1920-tallet. Römerstadt i Niddadalen, Frankfurt am Main (1927-1928). 1220 boliger hvorav 553 i rekkehus. Arkitekt Enst May med flere.
Karl Marx Hof
Karl Marx Hof er en kilometer lang.
Karl Marx Hof
Lisens: CC BY SA 3.0

Sosial boligbygging er boligbygging som skal sikre befolkningen en god bolig til en overkommelig pris. Sosial boligbygging skiller seg fra det frie boligmarkedet ved å regulere pris, kvalitet og omsetning. Den skal også sikre at ressurser i boligsektoren ivaretas på en for samfunnet økonomisk, kvalitetsmessig og miljømessig god måte.

Flere temaer er avgjørende for hvordan de ulike landene har valgt å organisere den sosiale boligbyggingen:

  • Det offentliges rolle i relasjon til det private markedet
  • Utleieboliger, kooperative boliger eller selveierboliger
  • Graden av offentlige subsidier
  • I hvilken grad kommunene skal bygge boligene selv
  • I hvilken grad tiltakene skal være generelle og rette seg mot hovedtyngden av befolkningen, eller selektive og rette seg primært mot de som trenger det mest
  • Graden av beboerinnflytelse
  • Boligadministrasjonens plass og tyngde i den offentlige forvaltningen
  • Bolig- og fagforeningenes betydning

Sosial boligbygging i Norden viser variasjonene i bruk av ulike virkemidler. Sosial boligbygging som begrep og boligform i Europa fikk sin relevans i og med industrialiseringen på 1800-tallet, tilflyttingen til byene og påfølgende bolignød. Etter andre verdenskrig var gjenoppbyggingen etter krigens ødeleggelse den sentrale oppgaven. I denne artikkelen vises eksempler fra Europa, forbilder for sosial boligbyggingen i Norge som presenteres i egen artikkel. Den sosiale boligbygging kan historisk deles inn i fire tidsfaser:

  • 1850–1900: Filantropiske prosjekter
  • 1910–1939: Kommunal boligbygging
  • 1945–1980: Omfattende offentlig innsats og statlig medvirkning
  • 1980–2020: Demontering av den sosiale boligbyggingen
Karl-Marx-Hof

Karl Marx-Hof i Wien i Østerrike. Arkitekt Karl Ehn. 1927.

1850–1900: Filantropiske prosjekter

Familistèren i Guise
Familistèren i Guise
Av .
De engelske hagebyene var forbilde for hagebyidealet i Norge. Plan for Hamsted Garden Suburb av RaymondUnwin.
Ullevål hageby
Ullevål hageby i Oslo reist på 1920-tallet er det fremste i Norge på hageidealet, inspirert av Unwins planer
Ullevål hageby
Lisens: CC BY SA 3.0

Industrialisering og tilflytting til byene forandret bolig- og levekårene i Europa dramatisk. Liberalismens krav om næringsfrihet medførte svært få reguleringer av arbeidsforhold og boligbygging. Arbeidsfolk klumpet seg sammen i byenes leiegårder og i forstedene i nærheten av fabrikkene. Det manglet både vannforsyning og renovasjon. De første tiltakene for å forbedre arbeidernes boligforhold ble initiert av borgerskapet og var begrunnet i:

  • Behovet for arbeidskraft nær fabrikkene
  • En humanitær innstilling og ønsket om å bedre arbeiderklassens boligforhold
  • Engstelse for at sykdommer som kolera og tyfus, som oppsto i de trange og usunne arbeiderboligene, skulle spre seg til byens øvrige befolkning
  • Engstelse for at de dårlige boligforholdene skulle oppmuntre til revolusjonære holdninger i arbeiderklassen

Revolusjonene i Europa i 1848 satte en støkk i borgerskapet, som skjønte at noe måtte gjøres med arbeidernes leve- og boligforhold. Organisering av arbeiderklassen ble en reell trussel. Både utopiske sosialister og borgerlige filantroper kom med forslag om en mer human boligbygging.

Familistère de Guise i Frankrike er kanskje det mest kjente og sterkeste uttrykk for den utopiske sosialismen i Europa. Initiativtaker og drivkraft var den suksessrike fabrikkeieren Jean-Baptiste André Godin (1817–1888). Anlegget består av 900 leiligheter fordelt på tre kvartaler, med boligene gruppert rundt en stor, glassoverdekket gårdsplass, i tillegg til en rekke fellesfunksjoner, blant annet barnehage, bibliotek, bad, teater, restaurant og kolonihager. Den første blokken ble bygget i 1860, den siste i 1879. I 1890 bodde det 2000 personer i familistèren. Samfunnet fungerte som et selvstyrt arbeidsfellesskap helt opp til andre verdenskrig. Først i 1968 opphørte det kooperative selskapet, og boligene ble overført til beboerne.

I Norge var ett av de viktigste filantropiske prosjektene Aktieselskapet af 1851 til Anskaffelse af Arbeiderboliger i Kristiania. Se Sosial boligbygging i Norge.

1910–1939: Kommunal boligbygging

Hufeisensiedlung

Hufeisensiedlung, Berlin 1925-1930. Arkitekt Bruno Taut

Hufeisensiedlung
Lisens: CC BY SA 3.0
"Amsterdamskolen" sto i kontrast til den rasjonelle funksjonalistiske arkitekturen i Rotterdam. Eigen Hard i Amsterdam. Arkitekt Michel de Klerk.
Spangen i Rotterdam
Byplansjef Jacobus Johannes Pieter Oud (1890–1963) i Rotterdam sto for utforming av flere viktige boligkomplekser. Her fra bydelen Spangen.
Spangen i Rotterdam
Lisens: CC BY SA 3.0
Hoek van Holland
Den sosiale boligbyggingen i Holland holdt en høy standard, med blant annet mange fine rekkehus. Kiefhoek tegnet av byplansjef Oud i Rotterdam. 1924.
Hoek van Holland
Lisens: CC BY SA 3.0

Arbeiderklassen styrket seg betydelig i Europa i mellomkrigstiden, ikke minst etter den russiske revolusjon i 1917. Både arbeiderklassens styrke og borgerskapets redsel for revolusjon bidro til en omfattende sosial boligbygging. Et sentralt tema var spørsmålet om man skulle bygge hagebyer eller leiekaserner. Det ble gjort en rekke forsøk på å bygge hagebyer, men økonomien tvang fram en mer rasjonell boligbygging. Det ble ikke arbeiderklassen som flyttet inn i hagebyene, men funksjonærer og de høyest lønnede innen arbeiderklassen. Internasjonalt forbilde for hagebyene var Hampstead Garden Suburb utenfor London, grunnlagt i 1906 og prosjektert av Raymond Unwin.

Den fremste eksponenten i Europa for utvikling av rasjonell sosial boligbygging i større skala var byplansjef Ernst May (1886–1970) i Frankfurt. Byen bygget 15 000 boliger mellom 1925 og 1930. Kjente boligområder er blant annet Römerstadt, Siedlung Praunheim og Siedlung Riedhof West und Ost.

Den andre kongressen til Congrès International d`Architecture Moderne, CIAM, ble avholdt i Frankfurt am Main i 1929 og hadde Die Wohnung für das Existenzminimum som tema, med byplansjef Ernst May som vert og drivkraft. Her ble 100 rasjonelle og økonomiske boligplaner presentert og diskutert. Laboratoriekjøkkenet/Frankfurterkjøkkenet ble presentert for første gang. Dette materialet fikk stor betydning for utvikling av den sosiale boligbyggingen i Europa. Fra Norge deltok Herman Munthe-Kaas, Fritjof Reppen og Lars Backer. Byarkitekt Harald Aars møtte fra Oslo kommune.

I Berlin var Bruno Taut (1880–1938) den viktigste arkitekten. Han tegnet 10 000 boliger mellom 1925 og 1930. Hufeisensiedlung i bydelen Britz og Onkel Toms Hutte er de flotteste eksemplene. Han la større vekt på arkitektoniske kvaliteter enn Ernst May, med blant annet «utradisjonell» bruk av farger.

Et annet «forbilde» i Berlin er Siemensstadt nær Siemensfabrikkene, reist i perioden 1927–1931. Området er et av de mest rendyrkede eksempler på boligbygging i funksjonalisme.

Også i andre europeiske byer var det en omfattende bygging av arbeiderboliger. I Wien er Karl Marx Hof det fremste eksemplet, ved siden av en rekke andre storgårdskvartaler. Wien bygget 65 000 boliger fram til 1934.

Amsterdam og Rotterdam viser til to meget forskjellige arkitekturretninger innen den sosiale boligbyggingen med arkitekt Michel de Klerk (1884–1923) i Amsterdam og byplansjef Jacobus Johannes Pieter Oud (1890–1963) i Rotterdam som tydelige frontfigurer. De Klerk sto for en ekspresjonistisk art nouveau-arkitektur, med Eigen Haard som det viktigste prosjektet. Oud tegnet mer rasjonelle storgårdskvartaler, som i Spangen og Tussendijken.

Boligstandarden varierte mellom de europeiske byene. Holland holdt en høy standard med blant annet fine rekkehus, mens Wien hadde en betydelig høyere utnyttelse og mindre leiligheter. Utviklingen av kafekulturen i Wien var trolig et resultat av at folk måtte treffes ute. Hjemme var det for trangt.

I Norge kan de to boligkompleksene «Kristiania Egne Hjem» på Ekeberg og Det Rivertzke kompleksSagene, begge bygget i 1911, illustrere kontrastene mellom kasernebebyggelse og hageby. I Norge er Ullevål Hageby, oppført i årene 1918–1926 av Oslo Hagebyselskap, og Torshov, bygget av kommunen mellom 1918 og 1924, de fremste eksemplene.

En rekke faggrupper som typografer, bygningsarbeidere offentlig ansatte med flere tok initiativ til felles/kooperativ boligbygging. I Norge stiftet Bygningsarbeidernes Boligproduksjon (BB) i 1928, og året etter, Oslo og Omland Bolig og Sparelag (OOBS) som forvaltningsorgan. I 1935 inngikk OOBS avtale med Oslo kommune om å være «kommunens byggende organ» med blant annet tilgang til rimelig tomter. Boligbyggelaget skiftet navn til OBOS.

De internasjonale konjunkturene etter børskrakket i 1929 fikk konsekvenser for den sosiale boligbyggingen i Europa og i Norge. Private entreprenører og utbyggere overtok. Det største private utleieprosjektet i Norge var Sinsen Terrasse og Schouterrassen i Aker kommune, reist av Brødrene Johnsen Murmestere AS på slutten av 1930-tallet.

1945–1980: Staten kommer på banen

Bijlmermeer
Industrialiseringen tok overhånd på 1960-tallet. Her Bijlmermeer i Amsterdam
Av .
Tinggården

Danmark var et forbilde i utviklingen av tett-lav-bebyggelse og bofellesskap. Tinggården i Herfølge, bygget i årene 1971–1984.

Tinggården
Lisens: CC BY SA 3.0
Holland
Holland hadde på 1970- og 1980-tallet en sterkt utviklet sosial boligbygging med en høy standard og rimelige bokostnader
Holland
Lisens: CC BY SA 3.0
Lysejordet

Lysejordet i Oslo er ett av de siste store boligprosjektene i Norge som ivaretok både den sosiale boligpolitikkens målsettinger mht. økonomi og boutgifter i tillegg til å være et norsk eksempel på tett-lav-bebyggelse.

Lysejordet
Lisens: CC BY SA 3.0

Gjenreisingen etter andre verdenskrig krevde en omfattende og samlet samfunnsmessig innsats for å løse boligproblemene. De fleste landene i Europa etablerte offentlige ordninger for både finansiering og bygging. Målsettingen var å bedre boligforholdene for majoriteten av befolkningen. Modellene varierte, men de to viktigste ble; kommunale utleieboliger og kooperativt eierskap. Sverige satset på kommunale utleieboliger, mens Norge satset på kooperasjonen med boligbyggelag og borettslag. «Den norske modellen» for boligreising ble etablert der:

  • Staten sto for lovgivning og finansieringskilde gjennom Husbanken.
  • Kommunene tok ansvar for planlegging og anskaffelse av rimelige tomter.
  • Private utbyggere, inklusive boligkooperasjonen, sto for selve boligbyggingen.

Boligkooperasjonen skulle tilby boliger til «folk flest», også til de med lavere inntekter og spesielle sosiale behov. Til tross for krigsødeleggelsene og ressursmangel fastsatte Norge at standarden skulle være tre rom og kjøkken på minimum 75 m2 for en familie med barn. Sverige og Danmark, som hadde langt større ressurser, prioriterte torommere. Boutgiftene skulle ikke overstige 20 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt. Boligkooperasjonen utgjorde hovedtyngden av den sosiale boligbyggingen i Norge og sto for rundt 15 prosent av det som ble bygget etter krigen, opp mot 40 prosent i storbyene. Husbanken finansierte på 1970-tallet 75 prosent av alt som ble bygget av boliger.

Boligbyggingen måtte skje i utkanten av de store byene og det utviklet seg det som vi i dag kalle drabantbyer med boliger, skoler, barnehager og nærsenterfunksjoner. Modellene ble hentet fra Sverige med Årsta sentrum og Vällingby som forbilder. Disse var de første, store nordiske eksemplene på «Community Center». Her fant man velferdsstatens goder, offentlig service og kommersielle tjenester samlet på ett brett: bank, postkontor, spesialforretninger, helsetjeneste, barnehage, verksteder, restaurant, ungdomskafé og kulturhus. Frode Rinnan studerte Årsta nøye, og fremhevet planleggingen som forbilledlig med tanke på bygging av nye bydeler utenfor den tradisjonelle bykjernen – slik Lambertseter ble planlagt på 1950-tallet.

Lambertseter i Oslo var den første drabantbyen, bygget på 1950-tallet. I 1968 bodde det 18000 beboere i bydelen. I Bergen ble Landås den første drabantbyen, et område som har mye til felles med Lambertseter i Oslo. Fyllingsdalen ble bygget ut på 1960- og 1970-tallet, og har om lag 30 000 innbyggere. I Stavanger ble Tjensvoll bygget ut på 1970-tallet.

I 1965 lanserte Sveriges sosialdemokratiske regjering «Millionprogrammet», med sikte på å bygge en million boliger i løpet av en tiårsperiode (1965–1975). Målet var også å fremme standardisering og prefabrikasjon av nye boliger. «Millionprogrammet» førte til en maktforskyvning i entreprenørenes favør. Bygningene ble høyere og med til dels ødslige og trøstesløse utearealer. Etter hvert flyttet etniske svensker ut og innvandrere inn, med påfølgende segregering og drabantbyproblemer. I europeisk sammenheng fremstår Biljmermeer i Amsterdam og Høye Gladsakse i København som noen av de «tøffeste» eksemplene. Også norske drabantbyer har slitt med de samme svakhetene, mens de sosiale konsekvensene ikke har vært like omfattende som i Sverige.

På 1970-tallet kom en reaksjon på 1960-tallets monotone byggeri. Nå skulle det bygges tett og lavt, og det ble lagt større vekt på fellesskap og gode utearealer med menneskelige dimensjoner. Danmark ble et ledende land i Europa i utviklingen av både bofelleskap og Tett-Lav-bebyggelse. Tinggården i Herfølge, bygget i årene 1971–1984, inneholder 78 boliger – seks felleshus og ett «allhus». Disse ble viktige inspirasjonskilder for norske boligarkitekter, i likhet med Gadekæret og andre tett–lav-prosjekter. Lysejordet i Oslo er ett av de siste store boligprosjektene i Norge som ivaretok både den sosiale boligpolitikkens målsettinger mht. økonomi og boutgifter i tillegg til å være et norsk eksempel på tett-lav-bebyggelse.

Nederland hadde noen av de laveste boutgiftene i Europa på 1970-tallet. Målsettingen var at de ikke skulle overstige 11–19 prosent av en families inntekt. 11 prosent for de med lavest inntekt og opp til 19 prosent ettersom inntekten steg. I realiteten var denne prosentandelen knyttet til én inntekt da de fleste kvinnene var hjemmeværende. Målsettingen ble oppnådd gjennom omfattende subsidier. Boligmassen besto av en tredel Housing-Act-dwellings som kan sammenlignes med Husbanken, med rimelige lån til både privat og kooperativ bebyggelse. En tredel var Premium houses som var subsidiert bebyggelse, primært reist av private og en tredel var i det frie markedet.

Østerrike er det landet i Europa som har videreført og utviklet det kommunale engasjementet i den sosiale boligbyggingen til fortsatt å være den dominerende markedsaktøren. Vel 50 prosent av boligene i Wien er pris- og omsetningskontrollerte utleieboliger.

1980–2020: Demontering av den sosiale boligbyggingen

Aftenposten
Aftenposten 15. januar 2016
Aftenposten
Av .
Hunziger

Økologisk planlegging og fellesskap tillegges nå større vekt. Hunziger Areal i Zürich i Sveits tegnet av Duplex Architekten.

Hunziger
Av .

1980-tallet ble et paradigmeskifte i europeisk og norsk boligpolitikk. Den sosialdemokratiske boligpolitikken ble erstattet av en markedsstyrt boligbygging. I Norge ble Pris- og omsetningskontrollen på boliger avviklet. De kooperative boligene ble en del av det ordinære boligmarkedet. Kooperative boliger utgjør om lag 15 prosent av boligmassen. De kommunale utleieboligene utgjør 3–4 prosent av boligmassen. Før liberaliseringen utgjorde den sosiale andelen av boligmassen derved nærmer 20 prosent, på linje med mange andre europeiske land. Nå utgjør den «sosiale» andelen i Norge 3,7 prosent, i form av de kommunale utleieboligene.

De andre nordiske landene har beholdt mye av de opprinnelige modellene for en sosial boligbygging, men ordningene er tilpasset det frie markedet, til dels som krav fra EU/ESA. En del av de kommunale boliger er solgt ut til beboerne.

Sverige har beholdt Allmännyttig Hyresrätt, kommunalt eide utleieboliger, som i 2023 utgjør 15 prosent av boligmassen. Danmark har beholdt på Allmenboliger som i 2023 utgjør om lag 20 prosent av boligmassen. Finland har etablert Housing and Development Centre of Finland, ARA, som nå finansierer den sosiale boligbyggingen. ARA-subsidierte boliger må leies ut til selvkost. I 2023 utgjør disse boligene15 prosent av boligmassen. På Island utgjorde sosiale utleieleiligheter 5,3 % av boligmassen, rimelige selveide boliger 3,5 prosent i 2022.

I Norden begrenser nå offentlige subsidier og støtte seg til selektive ordninger til folk med spesielle behov. Bortsett fra i Norge sikrer fortsatt myndighetene tilgang til kapital til boligbyggingen. Husbanken har gått fra å være en boligbank til en «sosialbank» og forvalter i hovedsak ordninger rettet mot folk med spesielle behov og svak økonomi, så som bostøtte og startlån.

Den sosiale boligbyggingen retter seg nå i større grad mot betydningen av økologisk planlegging og fellesskap. «Hunziker areal» i Zürich i Sveits kombinerer økologisk planlegging, som i Vauban, med nye boligformer. På et tidligere industriområde er det bygget 13 hus med 450 boliger tegnet av arkitektene Duplex- og Pool Architekten. I 2015 var det 1200 beboere og 130 arbeidsplasser her. Første etasje i alle hus har utadrettede virksomheter. Området vektlegger fellesløsninger og «fritidsinfrastruktur». En stor del av boligene er rettet mot enkeltpersoner som bor alene, men som ønsker å være integrert i sosiale fellesskap.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Tore Brantenberg (1996): Sosial boligbygging i Norge 1740 – 1990. Ad Notam Gyldendal og Husbanken.
  • Tore Brantenberg (1996): Sosial boligbygging i Europa 1335 – 1985. Ad Notam Gyldendal og Husbanken.
  • Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe: Hva er en god bolig? (2018). Universitetsforlaget
  • Sørvoll Jardar: Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Rapport 16/11 (2011).
  • Sørvoll Jardar: Husbanken og boligpolitikken 1996-2021. (2021). Cappelen Damm Akademisk
  • Bo Bengtsson (red.), Sverige, Erling Annaniassen, Norge, Lotte Jensen, Danmark, Hannu Ruonavaara, Finland, Jón Rúnar Sveinsson, Island: Varför så olika? Nordisk bostadspolitik i jämförande historisk ljus. Égalité, 2013.
  • Kristin Aarland & Jardar Sørvoll: Norsk boligpolitikk i internasjonalt perspektiv. En sammenligning av boligmarkeder og boligpolitikk i sju europeiske land. OSLOMET/NOVA Rapport nr. 7/21

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg