sosial boligbygging i Norge 1940-1945

Så tidlig som 7. juni 1940 etablerte Administrasjonsrådet «Brente Steders Regulering» (BSR) for å planlegge og regulere oppbyggingen av de bombete og nedbrente byene. Kontoret ble ledet av professor Sverre Pedersen ved Norges Tekniske Høyskole (NTH). Han var internasjonalt en høyt ansett byplanlegger. BSR var underlagt Gjenreisningsavdelingen i Innenriksdepartementet. Sverre Pedersen tegnet en rekke byplaner inspirert av tysk nyklassisisme. En rekke byer og tettsteder , til sammen 27, fikk hvert sitt lokalkontor, med norske arkitekter som skulle arbeide med reguleringsplaner, blant annet i Bodø, Kristiansund, Molde, Åndalsnes, Elverum, Steinkjer, Namsos og en rekke byer og fiskevær i Finnmark.

I 1942–1943 Gjennomførte Oslo Byes Vel en større boligundersøkelse i Oslo. Den fikk stor betydning for hva som ble bygget under gjenreisingen og flere tiår fremover. En rekke fagfolk med tilknytning til boligsaken hadde ledig kapasitet, noe som kunne benyttes til en boligundersøkelse med sikte hva og hvordan boligreisingen burde ta form etter krigen. Oslo Byes Vel nedsatte en komité med OBOS’ direktør Jacob Christie Kielland som formann og Carsten Boysen som sekretær til å gjennomføre undersøkelsen. Arkitekter, interiørarkitekter, leger, psykologer ingeniører deltok i undersøkelsen. Undersøkelsens gjennomslagskraft hang nøye sammen med at den kom til rett tid, i forkant av en gjenreising med sterke politiske føringer og visjoner om et bedre liv. Boligundersøkelsen bidro til at boliger etter krigen skulle prioritere tre rom og kjøkken på 75 m² for familier med barn.

Norske myndigheter opprettet Forsyningsdepartementet så tidlig som i 1939, motivert av de problemene som krigen ute i Europa skapte. Rasjonering av byggevarer ble innført allerede da. Det Kongelige Norske Forsynings- og Gjenreisningsdepartement ble opprettet av regjeringen i London i 1942. Det ble erstattet av Kommunaldepartementet i 1951. Gjenreisningsdirektoratet ble opprettet i 1945, skiftet navn til Boligdirektoratet i 1946 og ble nedlagt i 1965. En del av funksjonene ble overført til Husbanken, mens andre funksjoner etter hvert ble overtatt av «Bolig- og bygningsavdelingen» i departementet.

Krigsskadetrygden, opprettet av Administrasjonsrådet 14. mai 1940, var viktig for gjenreisningen. Det var en solidarisk ordning mellom de som hadde forsikret sine hus og de som hadde fått ødelagt sine hus ved krigshandlinger. Erstatningsordningen bygget dels på statlig finansiering, dels på frivillig forsikring gjennom utvidelse av eksisterende brannforsikring. Krigsskadetrygden ble først lagt under Forsynings- og Gjenreisningsdepartementet, flyttet til Sosialdepartementet i 1945 og til Kommunaldepartementet i 1947 for så å bli avviklet i 1959.

Erstatning til den krigsskadelidte ble betinget av at erstatningen ble brukt på en rasjonell måte. For å gjennomføre dette ble det opprettet en gjenreisningsnemd. Gjenreisningsnemden delte de krigsskadete landsdelene i ti distrikter, hver med fast ansatt distriktsarkitekt. Disse skulle gi informasjon til de skadelidte og godkjenne husplaner.

Krigsskadetrygdens gjenreisningsnemd så raskt behovet for arkitekttegninger i forbindelse med oppbyggingen. Søkerne som hadde fått ødelagt sine hus, manglet ofte den nødvendige arkitektfaglige kompetansen. Gjenreisningsnemden henvendte seg derfor til Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) for å få utarbeidet en katalog over aktuelle hustyper og godkjente typetegninger, Norske hus for by og land. 40 arkitekter utarbeidet 44 typetegninger, publisert så tidlig som høsten 1940. I forordet skriver NALs president Harald Hals: «Boken er først og fremst utarbeidet med henblikk på gjenreisningen. Men typene har sin interesse langt ut over dette, og det er utgivernes ønske, at de måtte bli meget brukt og at publikasjonen derved måtte bidra til å fremme en sunn og klok byggeskikk over hele landet.»

Gjenreisningsnemda hadde til å begynne med organisert tegnehjelp som bisto aktuelle søkere. Nå ble disse typetegningene spredd til nemdas faglige distriktsrepresentanter, som sammen med byggherrene kunne finne frem til ønsket hustype – trygge på at denne var forhåndsgodkjent. Systemet hadde mange paralleller til Husbankens senere bruk av typetegninger. Boligene ble delt i to hovedtyper, en for landsbygda og en for byene. For landsbygda er det bare eneboliger/hovedhus, mens for byene presenteres også vertikal- og horisontaldelte tomannsboliger. Arealene er romslige, der de fleste ligger på mellom 100 og 150 m².

Etter krigshandlingene i 1940 ga Sverige en Nasjonalgave til Norge i form av 400 ferdighus til en pris av 10 0000.- kroner per stykk, for å skaffe boliger til noen av dem som var verst stilt. Elementhusene kom med jernbane til Narvik havn fra høsten 1940 til 1943. Derfra ble de fraktet videre med båt langs kysten og reist i Ankenes, Hemnesberget, Fauske, Bodø, Steinkjer, Kristiansund, Sunndalsøra, Molde, Åndalsnes og Veblungsnes. I Bodø ble det levert 107 leiligheter i tre varianter; vertikaldelte og horisontaldelte tomannsboliger samt eneboliger. Boligene var på 75–88 m². Byvarianten hadde bad med wc i 2. etasje. Distriktsvarianten hadde badstue i kjelleren. Husene, som kom som lemmer, kunne monteres på 2–3 uker av rutinerte arbeidslag på 4 mann. Tiltaket ble gjentatt i 1947– 1948, blant annet på Kalbakken, Hellerud, Tveita, Skullerud og Prinsdal i Oslo.

Den Norske Bygningstekniske Komite i Stockholm var et organ, eller en gruppe, bestående av norske fagfolk som hadde flyktet til Sverige under krigen og var tilknyttet Den norske legasjons forsyningskontor. Målet var å studere bolig- og byplanleggingen i Sverige under krigen, med sikte på gjenreisingen i Norge. Alt fra regionplanlegging til folkesentre og nabolagssentre, barnehager, kjøkkener, boligplaner og byggetekniske løsninger ble grundig studert. Erfaringene ble publisert i en rekke artikler i boken Boliger og samfunnsbygging, redigert av Harald Hals og utgitt i 1946.

Under andre verdenskrig holdt fangene på Grini seminarer om gjenreisningen som skulle iverksettes etter krigen, gjerne kalt «Rådmannskolen», med Einar Gerhardsen som en sentral skikkelse fra høsten 1944. Arkitekt Carsten Boysen holdt foredrag om boligbygging, bostandard og etablering av boligbyggelag.

• Sosial boligbygging i Norge
• Sosial boligbygging i Norge 1850–1900
• Sosial boligbygging i Norge 1900–1940
• Sosial boligbygging i Norge 1945–1980
• Sosial boligbygging i Norge 1980–vår tid

Anbefalte oversiktsverk over sosial boligbygging i Norge:

• Erling Annaniassen: Hvor Nr. 13 ikke er. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 1 (1991). Gyldendal Norsk Forlag.
• Erling Annaniassen: Nå bygger vi den nye tid. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 2 (1996). Exil Forlag.
• Erling Annaniassen: Tidene skifter. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 3 (1996). Exil Forlag.
• Tore Brantenberg (1996): Sosial boligbygging i Norge 1740 – 1990. Ad Notam Gyldendal og Husbanken.
• Jon Guttu (2003): Den gode boligen, Fagfolks oppfatning av boligkvalitet gjennom 50 år. Arkitekthøgskolen i Oslo.
• Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe: Hva er en god bolig? (2018). Universitetsforlaget
• Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe: Hva koster en god bolig? (2021). Fagbokforlaget
• Sørvoll Jardar: Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Rapport 16/11 (2011).
• Sørvoll Jardar: Husbanken og boligpolitikken 1996-2021. (2021). Cappelen Damm Akademisk