saga – forskning og oversettelser

Vitenskapelig forskning av den norrøne sagalitteraturen begynte under renessansehumanismen, da man i Norge begynte å oversette de norske kongesagaene til dansk etter håndskrifter som befant seg i Norge. Særskilt viktig ble presten Peder Claussøns oversettelse av hele Snorres Heimskringla og flere andre kongesagaer (fullført 1599). Den islandske presten Arngrímur Jónsson forfattet flere verker på latin om Islands, Grønlands og det øvrige Nordens historie med grunnlag i sagahåndskrifter. Sentralt i forskningen på denne tid står den danske professor Ole Worm, som bl.a. sørget for å få Peder Claussøns sagaoversettelse trykt i 1633. Sagalitteraturen ble lenge først og fremst oppfattet som historiske kildeskrifter, som kunne danne grunnlag for en patriotisk fremstilling av de nordiske rikers fortid. Dette forklarer den relativt sterke interesse som ledende kretser innen begge de nordiske monarkier viste for den nyoppdagede sagalitteraturen. Det viktigste som skjedde innen sagaforskningen på 1600-og begynnelsen av 1700-tallet var ellers en systematisk oppsporing av sagahåndskrifter på Island og i Norge, som ble overført til Danmark og Sverige for oppbevaring og avskrivning. Den mest berømte av dem som stod for dette innsamlingsarbeidet, var islendingen Árni Magnússon.

I Sverige var man først ute med å trykke sagautgaver på originalspråket, i 1664 og senere flere fornaldarsagaer, og i 1697 Johan Peringskiölds Heimskringla-utgave. En revidert utgave av Peder Claussøns kongesagaoversettelse, trykt i København 1757, ble svært utbredt og fikk stor betydning i Norge. I 1772 ble Den Arnamagnæanske Commission opprettet i København til å arbeide med bl.a. sagautgaver. Nordmannen Gerhard Schøning begynte i 1777 på en ny vitenskapelig Heimskringla-utgave (fullført 1826). Den første trykte utgave av islendingesagaer kom ut på Island i 1756. Den danske teolog P. E. Müllers Sagabibliothek gav for første gang et allment overblikk over sagalitteraturen, med en inndeling i typer og et forsøk på kritisk vurdering av de forskjellige sagatypers historiske kildeverdi.

På 1800-tallet ble det vesentligste av sagalitteraturen utgitt på trykk, mest i de nordiske land, Storbritannia og Tyskland. Et aktuelt spørsmål på den tid var sagaenes nasjonale tilhørighet. Ikke minst i Tyskland og Danmark var man opptatt av at sagaverkene var uttrykk for germansk eller fellesnordisk åndsarv. Mot dette hevdet «den norske historiske skole» (særlig Rudolf Keyser) at sagaene er eksklusivt norsk-islandske. Sagaer som handlet om den hedenske tid, hadde levd fullt utformet på folkemunne fra den gangen tingene skjedde og inntil de ble nedskrevet i kristen tid. Teorien om den førlitterære muntlige saga hadde tilhengere til langt inn på 1900-tallet. Nøye knyttet til denne læren var også tilliten til kongesagaenes og islendingesagaenes historiske troverdighet, sterkt fremhevet av bl.a. professor Finnur Jónsson i København. Allerede fra midten av 1800-tallet (Carsten Hauch) hadde det likevel vært forskere som begynte å gjøre sagatekstene til gjenstand for estetisk analyse.

Den litterær-estetiske betraktning av sagaene, først og fremst islendingesagaene, fikk ny næring da Island i 1911 fikk sitt eget universitet, hvor professor Björn Magnússon Ólsen grunnla «den islandske skole» i sagaforskningen. Han ble etterfulgt av Sigurður Nordal og Einar Ólafur Sveinsson. Den islandske skole avviser ikke at det i mange sagaer kan finnes elementer av gammel muntlig overlevering om begivenheter som virkelig har hendt, mest i kongesagaene, mindre i islendingesagaene. Men skolen hevder at sagaene som helheter er skapt av litterært arbeidende islandske forfattere, fortrinnsvis i tiden 1150–1350. Dette ser nå ut til å være allment godtatt. Mens vi kjenner navnet på flere forfattere av kongesagaer, er alle islendingesagaer anonyme. Flere forskere har i nyere tid lagt ned et stort arbeid på å sannsynliggjøre hypoteser om hvem som har forfattet enkelte av dem. Spørsmålet om en rekke sagaers mer eksakte alder er fortsatt omstridt. For øvrig er moderne sagaforskning opptatt av sammenhengen mellom sagalitteraturen og annen europeisk litteratur og mellom denne litteraturen og dens sosialhistoriske bakgrunn. Sagaforskning drives nå vidt omkring i verden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.