Sigurður Jóhannesson Nordal, islandsk filolog og forfatter, en av Islands mest ruvende kulturpersonligheter. Mag.art. fra Københavns Universitet 1912, dr.phil. 1914. Professor i islandsk språk og litteratur ved Háskóli Íslands (Islands Universitet) fra 1918. Islands sendemann i Danmark 1951–57; underviste ved flere universiteter i Europa og Amerika. Han har bl.a. skrevet et grunnleggende verk om Voluspå og innledninger til flere sagautgaver. Som sagaforsker betrakter han sagaene først og fremst som forfatterverker, i motsetning til dem som legger hovedvekten på den historiske tradisjonen. Det idéhistoriske opptar ham sterkt, og han har selv skrevet historiske verker, bl.a. om Snorre Sturlason (1920), og behandlet kulturhistoriske og filosofiske emner.

Hans hovedverk er Íslenzk menning (Islandsk kultur, 1942) om brytningene i Islands kulturelle og politiske liv i fristatstiden. Som skjønnlitterær forfatter fikk han stor betydning for utviklingen av moderne islandsk litteratur med prosadiktene i samlingen Fornar ástir (Gammel kjærlighet, 1919), der den billedrike og emosjonelle stilen minner om Obstfelders prosadikt. I 1986 begynte utgivelsen av hans samlede verker, Ritverk. Utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1938.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.