norsk misjonshistorie

Den norske Santalmisjon var en dansk og norsk misjonsorganisasjon som ble endel av Den norske kirke. Fotografiet er antakeligvis tatt cirka 1900-1910, og viser grunnleggerne Hans Peter Børresen og Lars Olsen Skrefsrud sammen med en gruppe indiske menn foran Santalmisjonen i India.

/Norsk Teknisk Museum.
Lisens: CC BY 4.0

En internatskole drevet av samemisjonen i 1913.

/Digitalt museum.

Hans Egede. Maleri i Vågan kirke, kopi etter et maleri J. Hørner, 1740.. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Hans Egede
Av /※.

Thomas von Westen. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Thomas Von Westen
Av / ※.
Bodil Catharina Biørn var en norsk misjonær som arbeidet som hjelpepleier, jordmor og sykepleier blant armenere i den østlige delen av det osmanske riket.
Av /Riksarkivet.
Arbeidsløse står i kø ved Calmeyergatens Misjonshus for å få en porsjon grøt. Bildet er tatt cirka 1910-1915.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Artikkelstart

Norge har hatt en stor kristen misjonsvirksomhet, og har vært et av de landene som, i forhold til folketallet, har hatt flest misjonærer. På sitt største var misjonsbevegelsen i Norge en folkebevegelse med støtteforeninger over hele landet. De moderne misjonsbevegelsene kom på midten av 1800-tallet, men har røtter tilbake til 1700-tallet.

På 16- og 1700-tallet var Norge sammen med Danmark en kolonimakt i områder i India, Afrika og Vestindia. Etter unionsoppløsningen i 1814 fortsatte Norge som kolonimakt i de samiske områdene. Bakgrunnen som kolonimakt ga Norge en tradisjon for å påvirke andre land med egne verdier, religion, kultur og organisering.

Den norske misjonsbevegelsen har hatt stor påvirkning på norsk kristenliv, den folkelige kristne bevegelsen, norsk utviklingsbistand og kvinners deltakelse i samfunnet. Misjonsbevegelsen er fortsatt virksom i Norge, men bevegelsen er kraftig redusert og endret siden storhetstiden. Mange av de mindre misjonsforeningene har slått seg sammen, og noen har blitt nedlagt. Det er færre støtteforeninger, og misjonsbevegelsen er ikke lenge en folkebevegelse.

Dansk-norsk misjon

Kongeriket Danmark-Norge startet de første misjonstiltakene rettet mot ikke-kristne befolkninger i de tropiske koloniene landet hadde i India og de nordlige arktiske områdene på Grønland og den samiske befolkningen i Norge. Misjonskollegiet i København ble opprettet i 1714. Den første oppgaven var misjon i kolonien Tranquebar i India. Noen år etter i 1715 fikk kollegiet ansvar for misjon rettet mot samene i Finnmark og i 1720 også mot samene i Finnmark. I 1737 ble også Grønland inkludert og kollegiet fikk også ansvar for misjon i Vestindia der den ikke-kristne befolkningen var slaver på sukkerplantasjene.

I norsk misjonshistorie er det vanlig å inkludere Hans Egede som 'Grønlands apostel', den første og viktigste misjonære på Grønland, og Thomas von Westen som 'samenes apostel'. Samemisjonen i Norge kan trekke røttene tilbake til denne perioden. Mange av misjonærene som reiste til tropene tilhørte brødremenigheten og hadde tysk bakgrunn, men brødremenigheten hadde også norske avleggere.

Kolonien Serampore

I 1755 fikk Danmark-Norge en koloni i Bengal som het Serampore. I 1818 etablerte baptister fra England og USA Serampore College som ble det første moderne universitetet i India. Mange av tjenestemennene i kolonien var nordmenn. Selv om unionen var oppløst, var kontakten med Norge fortsatt sterk. Noen av de tidlige norske misjonstiltakene, slik som Santalmisjonen, hadde tett kontakt og samarbeid med baptistmiljøet i Serampore. Mange av de norske misjonstiltakene som kom senere var inspirert av det arbeidet disse baptistene startet.

De første moderne norske misjonene

I 1842 ble konventikkelplakaten opphevet i Norge, og det ble lov med religiøse sammenkomster utenfor kirkens kontroll. Både uavhengige protestantiske kirkesamfunn og den katolske kirke etablerte menigheter. Opphevelsen førte til at det ble startet en rekke religiøse forsamlinger og foreninger. Samme året ble Det Norske Misjonsselskap (NMS) stiftet. To år etter ble Israelmisjonen og den første misjonsforeningen for kvinner stiftet. Utviklingen i Norge var den samme som i andre vestlige land. En lang rekke misjonsorganisasjoner ble startet, ofte med fokus på misjon i spesielle områder, eller rettet mot spesielle grupper. Mange av de norske organisasjonene ble startet etter modell fra organisasjoner i Storbritannia, Tyskland og de andre nordiske landene.

De første misjonstiltakene fra misjonsselskapet ble startet i Sør-Afrika og senere på Madagaskar. Det handlet både om forkynnelse av den kristne troen og om humanitært arbeid. På Madagaskar ble det startet behandling og institusjoner for spedalske (lepra). Ingen andre vestlige land hadde en slik utbredelse som Norge, og det var i Norge leprabasillen først ble identifisert.

Indremisjon og ytre misjon

Misjon handlet om å formidle moral og tro både i utlandet og i eget land. Det ble startet indremisjon, den første foreningen kom i 1851, og misjon rettet mot norske sjøfolk og fiskere. Sjømannsmisjonen ble startet i 1864 og en indre sjømannsmisjon i 1880. Det samme engasjementet, og ofte de samme menneskene, var engasjert både i indremisjon og ytremisjon. Misjonsarbeidet ble koblet opp mot avholdssak og utviklingen av helse- og sosiale tiltak. Religiøse foreninger var en viktig arena for debatt om hvordan samfunnet skulle organiseres og om moral.

Urbanisering og emigrasjon

Tiden fra midten på 1800 tallet og frem mot første verdenskrig var preget av omfattende endringer. Norge hadde en økende industrialisering og urbanisering, samtidig som det var stor emigrasjon til Amerika. Mange religiøse forsamlinger med tette bånd mellom emigrantmiljøer og Norge ble etablert. Misjonsforeningene arbeidet ofte på tvers av landegrenser. Misjonærer, prester og andre som arbeidet innen misjonen ble rekruttert og utdannet både i Norge, andre nordiske land og USA.

Folkelig engasjement

Misjonsorganisasjonene ble en av de store norske folkebevegelser. I 1940 hadde Norge rundt 4 500 misjonsforeninger og 112 500 medlemmer av misjonsforeninger. Lokale organisasjoner og støtteforeninger operert ganske uavhengig og dersom man teller disse som egne foreninger kan man mangedoble antallet foreninger. En stor del av støtteforeningene var rene kvinneorganisasjoner, og rundt år 1900 var omtrent en av fire støtteforeninger en kvinneforening. Bedehusene var samlingssteder for misjonsforeningene, og ble bygget over hele landet. Enkelte steder, slik som på Tretten, ble det bygget egne misjonshus.

Forholdet til Den norske kirke

Det folkelige engasjementet stod i et spenningsforhold til de delene av misjonsbevegelsen som ønsket en misjon drevet av Den norske kirke med ordinerte prester med teologisk utdanning. I Sør- Afrika førte det til at misjonæren Hans Paludan Smith Schreuder brøt ut fra misjonsselskapet og dannet misjonsselskapet Den Norske kirkes misjon ved Schreuder. Han ønsket ikke ordinasjon av lekfolk og fikk støtte fra norske kirkemiljøer i USA. Spenningen mellom den folkelige lek og lærd fortsatte innen misjonen og førte også til opprettelse av misjonstiltak som i sin hadde sine røtter i lekmannsbevegelsen. En av dem var Evangelisk Orientmisjon som arbeidet i Kina.

Forkynnelse og praktisering

Spørsmålet om hvem som kunne forkynne var viktig både for lekfolk og teologer. Mange teologer ville fokusere på forkynnelsen og oversettelse av evangeliene. Andre, og de dominerte i lekmannsbevegelsen, ville fokusere på undervisning og helse- og sosiale tiltak. På bedehusene og misjonsforeningene var viljen til å støtte sykehus og behandlings tiltak stor.

Kvinners engasjement

Forkynnelse var forbeholdt menn i de fleste av misjonsorganisasjonene, allikevel var kvinner viktige både for støtten til misjonen og ute på misjonsmarken. I mange av områdene misjonærene reiste til var de lokale kvinnene utestengt fra å ha kontakt med menn utenfor sin egen familie. Dermed kunne bare kvinnelige misjonsarbeidere ha kontakt.

Kvinner var sentrale innen helse- og sosiale tiltak. Mange kvinner tok utdanning, blant annet som sykepleiere og leger, for å arbeide med misjon. To eksempler er legen Ragnhild Gotteberg som virket i Kina, og sykepleieren Bodil Biørn som arbeidet i de armenske områdene i dagens Tyrkia og Syria. Kvinnene som arbeidet med misjon var foregangskvinner, mange av dem ledet sykehus og behandlingssteder. De banet vei for senere generasjoner med kvinner, også utenfor misjonen.

Endringer på 1900-tallet

Kommunismen og misjonen

Kommunistenes maktovertagelse i Kina og Øst-Europa førte til at misjonen ble utestengt fra store områder der de før hadde vært aktive. I Kina fortsatte virksomheten i den britiske kolonien Hong Kong og på Taiwan. Misjonstiltak i Korea fortsatte i Sør Korea, men Øst-Europa var stengt. Misjon ble startet på nytt i form av Misjon bak jernteppet. Etter kommunismens fall fortsatte misjonen, men rettet mot nye områder der kristne var forfulgte.

Selvstendige kirker med røtter til Norge

Misjonstiltakene ble lenge styrt og kontrollert fra Norge. Etter hvert ble det utdannet prester og medarbeidere lokalt. De gamle misjonsområdene i India, Sør-Afrika og Madagaskar fikk selvstendige og selvstyrte kirkesamfunn. Det var ikke lengre grunnlag for å sende ut misjonærer, men båndene til Norge bevart i form av norsk støtte til tiltak i de tidligere misjonsområdene.

Medier

Teknisk utviklingen har gjort det mulig å formidle kristendommen over internettet, radio og TV. Et eksempel er organisasjonen Norea mediemisjon. Mange misjonsselskaper driver forkynnelse, helseopplysning og andre opplysningskampanjer over nett.

Misjon og utviklingshjelp

Den norske utviklingshjelpen som ble startet etter andre verdenskrig bygger på en tradisjon for utviklingsarbeid fra norsk misjon. Misjonsbevegelsen samarbeider med NORAD om helsekampanjer, utviklingstiltak, undervisning og humanitært arbeid. Slikt samarbeid er imidlertid skilt fra misjonens forkynnelse og menighetsarbeid.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Berentsen, Jan-Martin m.fl., red.: Missiologi i dag, 2. utg., 2004, isbn 82-15-00621-3, Finn boken
  • Myklebust, Olav Guttorm: Misjonskunnskap : en innføring, 1976, isbn 82-05-08689-3, Finn boken
  • Potts, E. Daniels (1967). British Baptist Missionaries in India 1793 – 1837: The History of Serampore and its Missions. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Simensen, Jarle (2003). Kristendommen i Afrika i det 20. århundre – politisk og sosial funksjon. Tidsskrift for teologi og Kirke, 2003 (03), side 193 – 209.
  • Simensen, Jarle og Fuglestad, Finn (1981). Norsk misjon og afrikansk historie, Madagaskar og Zululand. Trondheim: NTNU.
  • Skårderud, Finn; Stoltenberg, Camilla; Zahid, Wasim; Godøy, Bjørn med flere (2019). Blod og bein. Oslo: Nasjonalbiblioteket

Kommentarer (2)

skrev Marit Andersen

Til fagansvarlig for kristen misjonsvirksomhet, Store Norske leksikon
Hans-Jørgen Wallin Weihe

Leser litt i leksikonet om misjon og misjonshistorie:

https://snl.no/norsk_misjonshistorie

Under avsnittet «folkelig engasjement» blir det gitt inntrykk av at Norge hadde 4500 misjonsforeninger rundt 1940. Og ca 112 000 medlemmer. Dette mener jeg er helt feil. Jeg tror dette er NMS på et gitt tidspunkt.

Et interessant definisjonsspørsmål er jo hva man mener med «misjonsbevegelsen».
Er det ytremisjonsorganisasjoner? Innen Den norske kirke eller i sin helhet?
Snakker vi om misjonsbevegelsen som både indre- og ytremisjonsorganisasjoner?

Nå er jeg en bare en «hobbyhistoriker», men jeg mener hva jeg skriver nedenfor viser at disse tallene må revideres grundig.

Jeg tror at tallet på ytremisjonsforeninger rundt 1950-1960 tallet kan ha vært 15000-20000 misjonsforeninger.
Og tar vi med hele misjonsnorge – ytre og indre- så er tallet mye større.
NOU 1988: 17, Om frivilligheten, s 97 regner med at de elleve organisasjonene i Organisasjonenes Fellesråd har 29000 lokale lag. Og det var lag som var tilknyttet de org. som var i Organisasjonenes fellesråd. Norsk Luthersk Misjonssamband stod utenfor og hadde altså 4100 foreninger (se vedlegg)
Vi snakker om 33000 lokale lag og foreninger i organisasjonene innen den Norske Kirke (altså organisasjoner på luthersk grunn) i 1988.

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1988-17/id524893/

Litt mer «kjøtt på benet»:

Ser i "I tro og tjeneste", Det Norske Misjonsselskap 1842-1992(Torstein Jørgensen), s 100 at NMS i 1939 hadde 5309 misjonsforeninger+969 barneforeninger+323 unges misjonsforeninger. Tilsammen ca 6500 foreninger.
(Leste en artikkel av Magnar Kartveit der det stod at NMS hadde 7000 kvinneforeninger på det mestehttps://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/pwP1X/misjon-ein-veldig-daarleg-deal)
I tillegg NLM ca 3500-4000 foreninger, og i alle fall 4100 i 1988(Se NOU 1988: 17, Frivillige organisasjoner, s 97)
Santalmisjonen -3600 foreninger (Norsk Misjonsleksikon fra 1967)
Israelsmisjonen – Kanskje 700-800foreninger?
(Tar med en info som Rolf Gunnar Heitmann sendte meg:
«Min viktigste kilde er nok Christian Ihlens bok «Den Norske Israelsmisjons historie i 100 år», 1844-1944.
Den Norske Israelsmisjon hadde nok en del foreninger, men trolig langt flere «deleforeninger». Mange misjonsvenner hadde kanskje sitt primære engasjement i andre organisasjoner, men på grunn av sitt engasjement for jødene, ble dette inkludert i annet foreningsarbeid. Det gjør også at det er vanskelig å få oversikt, samt at det er fare for at en forening kan telles to ganger.

Her er et utdrag og oppsummering av Ihlens artikkel (s. 207 ff) per 1944:

• Oslo krets: Det nøyaktige antall foreninger vites ikke med sikkerhet, men man har oversikt over følgende, som enda eksisterer… (10 foreninger nevnes ved navn).
Foruten disse foreninger, som utelukkende arbeider for Israelsmisjonen, har også en del andre foreninger støttet misjonen ….
• Telemark krets: Av foreninger stiftet bare for Israelsmisjonen, er det ikke svært mange, men en rekke misjonsforeninger og kvinneforeninger har sendt bidrag til vår misjon
• Sørlandet krets: Kretsen har vært i stadig vekst siden starten (1932). En kan regne med at det var 5 rene israelsmisjonsforeninger og 16 andreforeninger som delte med Israelsmisjonen den gang. Med noen mindre bøsseforeninger er det i dag (1944) 15 rene israelsmisjonsforeninger og 22 som deler med denne misjon.
• Stavanger krets: Kretsen har nå ca 30 foreninger av forskjellig slag, som helt eller delvis arbeider for Israelsmisjonen
• Bergen krets: Således trakk det også i Bergen krets et stadig tettere nett av foreninger for Israelsmisjonen av alle slag: Kvinneforeninger, barneforeninger, mannsforeninger, støttekomitéer, bøsseforeninger, alt etter som det passet for folket på de enkelte steder. Fra 1939 av har denne organisasjon av små hjelpegrupper gjennomgått en rivende utvikling, slik at det nå (1944) alt i alt er henimot 450 foreninger av alle de nevnte arter i Bergen krets.
• Trøndelag krets: Foruten de foreninger som var med i kretsdannelsen (20 navngitte), er det senere stiftet 8 nye

Det er grunn til å tro at antall foreninger økte betydelig etter andre verdenskrig som følge av
a) Sympati for jødene etter holocaust
b) Opprettelsen av staten Israel og Israelsmisjonens etablering av misjonsarbeid i den nye staten
c) Økt satsing med flere nye ansatte i Norge.» Sitat slutt.)

Samemisjonen 2500 på 50-tallet(Stod i avisen Dagen for litt siden, men 25 i dag))

Sjømannsmisjonen ?
Den indre sjømannsmisjon ?
(Samemisjonen, Sjømannsmisjonen og Den indre sjømannsmisjonen har det til felles at de drev arbeid i Norge og overfor nordmenn (norske sjømenn ute i verden, norske fiskere på sesongfiske i Norge eller nordmenn som var samer. Er de da indremisjon eller en mellomting mellom indre- og ytremisjon? )

Hva med diverse profesjonsmisjonsorganisasjoner?
Lærerinnenes Misjonsforbund (100 misjonsgrupper i 1965, mot i dag ca 80 grupper) og Sykepleiernes Misjonsforbund ? Eller Telefunksjonærers Misjonsforbund?

Indremisjonsselskapet 3700 foreninger (NOU 1988: 17, frivillige organisasjoner , s 97)
Indremisjonsforbundet ?

Og sikkert mange flere på luthersk grunn som jeg ikke kommer på.

Frikirkenorge og hadde jo også en del misjonsarbeid, men det var vel organisert litt annerledes. Ut fra menighetene.
Og vi har mer interkonfesjonelle organisasjoner.

Evangelisk orientmisjon
Den evangelisk Lutherske Frikirkes China- og Japanmisjon
Det norske baptistsamfunnets Kongomisjon
Det norske Misjonsforbund
De Frie Evangeliske Forsamlingers Misjon
Frelsesarmeens Misjon
Metodistkirkens Misjonsselskap
Pinsevennenes ytremisjon
Kvinnelige Misjons Arbeidere
Den norske Tibetmisjon
Den Norske Muhammedanermisjon
Den Norske Misjonsallianse
Den Nordiske Kristne Buddhistmisjon
Etc. Etc. (Mange av disse organisasjonene har byttet navn)

På denne bakgrunnen mener jeg det er rett å anslå at misjonsbevegelsen som helhet har vært oppe i 33000- 35000 foreninger/lokallag.
Og at misjonsbevegelsen som ytremisjonsbevegelse har hatt mellom 15000-20000 foreninger/lokallag på sitt meste.
NMS 6500 foreninger (1939)
NLM 4100 foreninger (1988)
Santalmisjonen 3600 foreninger (1967)
Israelsmisjonen 700 foreningene? (Etter krigen)
Samemisjonen 2500 foreninger (1950-tallet)

(Bare et utvalg og jeg ser jo at dette er fra ulike årstall, men jeg vil bare vise en tendens og et annet bilde)

Og jeg forstår at her burde det vært gjort mye grunnarbeid for å få en skikkelig oversikt i ulike organisasjoner og i ulike tidsepoker. Håper det blir mange master- og PhD-oppgaver om misjonshistorie fremover.

Takk for oppmerksomheten og håper det var av interesse.
Lykke til med deres arbeid og tema.

Med vennlig hilsen
Marit Andersen

skrev Hans-Jørgen Wallin Weihe

Takk for kommentarer. Tallene kan beregnes på mange måter og ed lokallag er det klart at tallene er atskillig høyere enn det antall som er oppgitt i leksikon.Du konkluderer med å at misjonsbevegelsen som helhet har vært oppe i 33000- 35000 foreninger/lokallag. jeg vil ikke se bort fra at dette kan være riktig dersomman inkluderer alle mindre lag og foreninger. Jeg ser på de stedene jeg har sett på lokalt at det har vært langt flere lokallag enn det registrerte Et eksempel er i bygda Saksumdal (del av tidligere Fåberg nå i Lillehammer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg