norsk misjonshistorie

Den norske Santalmisjon var en dansk og norsk misjonsorganisasjon som ble endel av Den norske kirke. Fotografiet er antakeligvis tatt cirka 1900-1910, og viser grunnleggerne Hans Peter Børresen og Lars Olsen Skrefsrud sammen med en gruppe indiske menn foran Santalmisjonen i India.

av /Norsk Teknisk Museum. CC BY 4.0

En internatskole drevet av samemisjonen i 1913.

av /Digitalt museum. Falt i det fri (Public domain)

Hans Egede. Maleri i Vågan kirke, kopi etter et maleri J. Hørner, 1740.. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Hans Egede av /※. Gjengitt med tillatelse

Thomas von Westen. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Thomas Von Westen av / ※. Gjengitt med tillatelse
Bodil Catharina Biørn var en norsk misjonær som arbeidet som hjelpepleier, jordmor og sykepleier blant armenere i den østlige delen av det osmanske riket.
Bodil Biørn av /Riksarkivet. Falt i det fri (Public domain)
Arbeidsløse står i kø ved Calmeyergatens Misjonshus for å få en porsjon grøt. Bildet er tatt cirka 1910-1915.
Indremisjon av /Oslo Museum. CC BY-SA 4.0

Norge har hatt en stor kristen misjonsvirksomhet, og har vært et av de landene som, i forhold til folketallet, har hatt flest misjonærer. På sitt største var misjonsbevegelsen i Norge en folkebevegelse med støtteforeninger over hele landet. De moderne misjonsbevegelsene kom på midten av 1800-tallet, men har røtter tilbake til 1700-tallet.

På 16- og 1700-tallet var Norge sammen med Danmark en kolonimakt i områder i India, Afrika og Vestindia. Etter unionsoppløsningen i 1814 fortsatte Norge som kolonimakt i de samiske områdene. Bakgrunnen som kolonimakt ga Norge en tradisjon for å påvirke andre land med egne verdier, religion, kultur og organisering.

Den norske misjonsbevegelsen har hatt stor påvirkning på norsk kristenliv, den folkelige kristne bevegelsen, norsk utviklingsbistand og kvinners deltakelse i samfunnet. Misjonsbevegelsen er fortsatt virksom i Norge, men bevegelsen er kraftig redusert og endret siden storhetstiden. Mange av de mindre misjonsforeningene har slått seg sammen, og noen har blitt nedlagt. Det er færre støtteforeninger, og misjonsbevegelsen er ikke lenge en folkebevegelse.

Dansk-norsk misjon

Kongeriket Danmark-Norge startet de første misjonstiltakene rettet mot ikke-kristne befolkninger i de tropiske koloniene landet hadde i India og de nordlige arktiske områdene på Grønland og den samiske befolkningen i Norge. Misjonskollegiet i København ble opprettet i 1714. Den første oppgaven var misjon i kolonien Tranquebar i India. Noen år etter i 1715 fikk kollegiet ansvar for misjon rettet mot samene i Finnmark og i 1720 også mot samene i Finnmark. I 1737 ble også Grønland inkludert og kollegiet fikk også ansvar for misjon i Vestindia der den ikke-kristne befolkningen var slaver på sukkerplantasjene.

I norsk misjonshistorie er det vanlig å inkludere Hans Egede som 'Grønlands apostel', den første og viktigste misjonære på Grønland, og Thomas von Westen som 'samenes apostel'. Samemisjonen i Norge kan trekke røttene tilbake til denne perioden. Mange av misjonærene som reiste til tropene tilhørte brødremenigheten og hadde tysk bakgrunn, men brødremenigheten hadde også norske avleggere.

Kolonien Serampore

I 1755 fikk Danmark-Norge en koloni i Bengal som het Serampore. I 1818 etablerte baptister fra England og USA Serampore College som ble det første moderne universitetet i India. Mange av tjenestemennene i kolonien var nordmenn. Selv om unionen var oppløst, var kontakten med Norge fortsatt sterk. Noen av de tidlige norske misjonstiltakene, slik som Santalmisjonen, hadde tett kontakt og samarbeid med baptistmiljøet i Serampore. Mange av de norske misjonstiltakene som kom senere var inspirert av det arbeidet disse baptistene startet.

De første moderne norske misjonene

I 1842 ble konventikkelplakaten opphevet i Norge, og det ble lov med religiøse sammenkomster utenfor kirkens kontroll. Både uavhengige protestantiske kirkesamfunn og den katolske kirke etablerte menigheter. Opphevelsen førte til at det ble startet en rekke religiøse forsamlinger og foreninger. Samme året ble Det Norske Misjonsselskap (DNMS) stiftet. To år etter ble Israelmisjonen og den første misjonsforeningen for kvinner stiftet. Utviklingen i Norge var den samme som i andre vestlige land. En lang rekke misjonsorganisasjoner ble startet, ofte med fokus på misjon i spesielle områder, eller rettet mot spesielle grupper. Mange av de norske organisasjonene ble startet etter modell fra organisasjoner i Storbritannia, Tyskland og de andre nordiske landene.

De første misjonstiltakene fra misjonsselskapet ble startet i Sør-Afrika og senere på Madagaskar. Det handlet både om forkynnelse av den kristne troen og om humanitært arbeid. På Madagaskar ble det startet behandling og institusjoner for spedalske (lepra). Ingen andre vestlige land hadde en slik utbredelse som Norge, og det var i Norge leprabasillen først ble identifisert.

Indremisjon og ytre misjon

Misjon handlet om å formidle moral og tro både i utlandet og i eget land. Det ble startet indremisjon, den første foreningen kom i 1851, og misjon rettet mot norske sjøfolk og fiskere. Sjømannsmisjonen ble startet i 1864 og en indre sjømannsmisjon i 1880. Det samme engasjementet, og ofte de samme menneskene, var engasjert både i indremisjon og ytremisjon. Misjonsarbeidet ble koblet opp mot avholdssak og utviklingen av helse- og sosiale tiltak. Religiøse foreninger var en viktig arena for debatt om hvordan samfunnet skulle organiseres og om moral.

Urbanisering og emigrasjon

Tiden fra midten på 1800 tallet og frem mot første verdenskrig var preget av omfattende endringer. Norge hadde en økende industrialisering og urbanisering, samtidig som det var stor emigrasjon til Amerika. Mange religiøse forsamlinger med tette bånd mellom emigrantmiljøer og Norge ble etablert. Misjonsforeningene arbeidet ofte på tvers av landegrenser. Misjonærer, prester og andre som arbeidet innen misjonen ble rekruttert og utdannet både i Norge, andre nordiske land og USA.

Folkelig engasjement

Misjonsorganisasjonene ble en av de store norske folkebevegelser I 1940 hadde Norge rundt 4 500 misjonsforeninger og 112 500 medlemmer av misjonsforeninger. En stor del av støtteforeningene var rene kvinneorganisasjoner, og rundt år 1900 var omtrent en av fire støtteforeninger en kvinneforening. Bedehusene var samlingssteder for misjonsforeningene, og ble bygget over hele landet.

Forholdet til Den norske kirke

Det folkelige engasjementet stod i et spenningsforhold til de delene av misjonsbevegelsen som ønsket en misjon drevet av Den norske kirke med ordinerte prester med teologisk utdanning. I Sør- Afrika førte det til at misjonæren Hans Paludan Smith Schreuder brøt ut fra misjonsselskapet og dannet misjonsselskapet Den Norske kirkes misjon ved Schreuder. Han ønsket ikke ordinasjon av lekfolk og fikk støtte fra norske kirkemiljøer i USA. Spenningen mellom den folkelige lek og lærd fortsatte innen misjonen og førte også til opprettelse av misjonstiltak som i sin hadde sine røtter i lekmannsbevegelsen. En av dem var Evangelisk Orientmisjon som arbeidet i Kina.

Forkynnelse og praktisering

Spørsmålet om hvem som kunne forkynne var viktig både for lekfolk og teologer. Mange teologer ville fokusere på forkynnelsen og oversettelse av evangeliene. Andre, og de dominerte i lekmannsbevegelsen, ville fokusere på undervisning og helse- og sosiale tiltak. På bedehusene og misjonsforeningene var viljen til å støtte sykehus og behandlings tiltak stor.

Kvinners engasjement

Forkynnelse var forbeholdt menn i de fleste av misjonsorganisasjonene, allikevel var kvinner viktige både for støtten til misjonen og ute på misjonsmarken. I mange av områdene misjonærene reiste til var de lokale kvinnene utestengt fra å ha kontakt med menn utenfor sin egen familie. Dermed kunne bare kvinnelige misjonsarbeidere ha kontakt.

Kvinner var sentrale innen helse- og sosiale tiltak. Mange kvinner tok utdanning, blant annet som sykepleiere og leger, for å arbeide med misjon. To eksempler er legen Ragnhild Gotteberg som virket i Kina, og sykepleieren Bodil Biørn som arbeidet i de armenske områdene i dagens Tyrkia og Syria. Kvinnene som arbeidet med misjon var foregangskvinner, mange av dem ledet sykehus og behandlingssteder. De banet vei for senere generasjoner med kvinner, også utenfor misjonen.

Endringer på 1900-tallet

Kommunismen og misjonen

Kommunistenes maktovertagelse i Kina og Øst-Europa førte til at misjonen ble utestengt fra store områder der de før hadde vært aktive. I Kina fortsatte virksomheten i den britiske kolonien Hong Kong og på Taiwan. Misjonstiltak i Korea fortsatte i Sør Korea, men Øst-Europa var stengt. Misjon ble startet på nytt i form av Misjon bak jernteppet. Etter kommunismens fall fortsatte misjonen, men rettet mot nye områder der kristne var forfulgte.

Selvstendige kirker med røtter til Norge

Misjonstiltakene ble lenge styrt og kontrollert fra Norge. Etter hvert ble det utdannet prester og medarbeidere lokalt. De gamle misjonsområdene i India, Sør-Afrika og Madagaskar fikk selvstendige og selvstyrte kirkesamfunn. Det var ikke lengre grunnlag for å sende ut misjonærer, men båndene til Norge bevart i form av norsk støtte til tiltak i de tidligere misjonsområdene.

Medier

Teknisk utviklingen har gjort det mulig å formidle kristendommen over internettet, radio og TV. Et eksempel er organisasjonen Norea mediemisjon. Mange misjonsselskaper driver forkynnelse, helseopplysning og andre opplysningskampanjer over nett.

Misjon og utviklingshjelp

Den norske utviklingshjelpen som ble startet etter andre verdenskrig bygger på en tradisjon for utviklingsarbeid fra norsk misjon. Misjonsbevegelsen samarbeider med NORAD om helsekampanjer, utviklingstiltak, undervisning og humanitært arbeid. Slikt samarbeid er imidlertid skilt fra misjonens forkynnelse og menighetsarbeid.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Berentsen, Jan-Martin m.fl., red.: Missiologi i dag, 2. utg., 2004, isbn 82-15-00621-3, Finn boken
  • Myklebust, Olav Guttorm: Misjonskunnskap : en innføring, 1976, isbn 82-05-08689-3, Finn boken
  • Potts, E. Daniels (1967). British Baptist Missionaries in India 1793 – 1837: The History of Serampore and its Missions. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Simensen, Jarle (2003). Kristendommen i Afrika i det 20. århundre – politisk og sosial funksjon. Tidsskrift for teologi og Kirke, 2003 (03), side 193 – 209.
  • Simensen, Jarle og Fuglestad, Finn (1981). Norsk misjon og afrikansk historie, Madagaskar og Zululand. Trondheim: NTNU.
  • Skårderud, Finn; Stoltenberg, Camilla; Zahid, Wasim; Godøy, Bjørn med flere (2019). Blod og bein. Oslo: Nasjonalbiblioteket

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg