Madagaskars eldre historie er nærmere knyttet til Asia enn til Afrika, og et mindretall av øystatens befolkning er av afrikansk opprinnelse. Øyas eldste historie er lite kjent, men er knyttet til utviklingen av handelen over Det indiske hav. Det er flere syn på når øya ble bebodd; enten så langt tilbake som før vår tidsregning, eller så sent som i det 7. eller 8. århundre.

Koloniseringen skjedde gjennom en betydelig innvandring østfra, særlig fra Indonesia og Malaysia, som følge av at de nordlige deler av Madagaskar ble inkludert i handelsnettverket mellom Sørøst-Asia, Afrika og Arabia. Ulike deler av øya ble bebodd til forskjellige tider, kystområder først og innlandet senere; i noen grad også gjennom tilflytting fra Øst-Afrika.

Flere forsøk på europeisk kolonisering mislyktes, vesentlig på grunn av et ugjestmildt klima, men det ble drevet handelsstasjoner på kysten, blant annet den franske Fort-Dauphin (Tôlanaro), etablert 1643, og den britiske Saint Augustine Bay-kolonien, etablert 1645. Pirater etablerte baser på kysten i nord og vest.

Europeisk interesse for Madagaskar hang blant annet sammen med utviklingen av en plantasjeøkonomi på La Réunion og Mauritius, som dermed hadde behov for arbeidskraft og matvarer, og som i stor utstrekning – til dels med tvang – ble skaffet fra Madagaskar. Særlig Frankrike og Storbritannia var ute etter å etablere fotfeste på øya, men også Portugal, fra sin koloni Mosambik på østkysten av Afrika, drev handel på Madagaskar og inngikk avtaler med lokale herskere. Arabiske handelsinteresser drev også en utstrakt virksomhet mot Madagaskar, blant annet gjennom kjøp av slaver. Britiske handelsinteresser var mest aktive og eksporterte slaver til Barbados og Jamaica.

Kampen om kontroll med eksporten av slaver og importen av våpen bidro til fremveksten av Merina-kongedømmet i det sentrale høylandsplatået (Imerina) på 1800-tallet. En rekke mindre høvding- og kongedømmer hadde vokst frem på Madagaskar fra 1500- og 1600-talltet; først i sørøst, senere også i andre deler av landet. Disse lå i utstrakt grad i væpnet konflikt med hverandre, hvilket bidro til tilførsel av slaver. Det første større og sentraliserte kongedømmet var Sakalava i vest, som vokste frem på 1700-tallet. Sentralisert styresett bidro til at landet siden fremstod som én gassisk nasjon.

Merina styrket sin posisjon gjennom en allianse med britene i 1820, hvorpå eksport av slaver ble forbudt, misjonærer ble mottatt og modernisering igangsatt. Alliansen ble brutt, og merinaene utviklet et selvstendig og selvforsynt styre med etablering av industriproduksjon – basert på europeisk teknologi og lokalt tvangsarbeid. Fra midten av 1800-tallet ble monarkiet konstitusjonelt, og den selvstendige staten opprettet diplomatisk kontakt med europeiske stater.

Grunnleggeren av det moderne Merina-kongedømmet var Andrianampoinimerina, som regjerte 1792–1810. Han samlet de småkongedømmene som da fantes på platået til ett merina-rike, og utvidet det. Han etablerte seg i Antananarivo, som er forblitt Madagaskars hovedstad. Etterfølgeren, kong Radama 1 (1810–28), regnes som Madagaskars store modernisator og inngikk en vennskaps- og handelstraktat med Storbritannia. Med britisk hjelp utviklet han en moderne administrasjon med en sterk hær, ønsket misjonærer og kristendommen velkommen og etablerte et skolesystem.

Under ham og hans etterfølger, dronning Ranavalona 1 (1828–61), ble Merina-riket utvidet til å omfatte størstedelen av øya, med unntak av Mahafaly i sør og Boina i vest. Hun ville sikre Madagaskars selvstendighet, men kom i konflikt med Frankrike da hun forbød handel med Mauritius og La Réunion, hvorpå Frankrike bombet to kystbyer og deretter gjorde krav på øya.

Det er ulike syn på betydningen av Merina-kongedømmet i forhold til å skape en felles nasjonal identitet. En vanlig fremstilling er at utviklingen av en slik skyldtes merinaenes ekspansjon, som samlet landet under ett styre, mens andre mener at kongedømmet skapte motsetninger som hindret fremveksten av en felles, gassisk identitet – og som snarere samlet den øvrige befolkning gjennom motstand mot merinaene. Kongedømmet ble svekket fra midten av 1800-tallet, blant annet på grunn av væpnet konflikt med sakalavaene og baraene.

I tillegg til kamp om makten på Madagaskar møtte Merina-kongedømmet krav fra de europeiske stormaktene, særlig Frankrike. En fransk ekspedisjon tok 1818–19 øya Nosy Boraha samt Tintingue og Fort-Dauphin. I 1845 var det en felles britisk-fransk skvadron fra La Réunion og Mauritius som angrep Tamatave. Da slagne Sakalava-høvdinger trakk seg tilbake til de tre små øyene Nosy Be, Nosy Faly og Nosy Mitso ba de om fransk beskyttelse, noe som ble imøtekommet i 1841.

Flere avtaler mellom Madagaskar og Frankrike ble inngått i 1860-årene, under kong Radama 2 og dronning Rasoherina. Handelen med Madagaskar var avgjørende for de franskkontrollerte øyene i Det indiske hav. Madagaskar etablerte også handelsforbindelser med USA; slaver ble eksportert også dit. En britisk-gassisk avtale fra 1847 gjorde formelt slutt på slavehandelen.

Madagaskar er et av de få afrikanske land som gjennom mer enn hundre år har hatt et nært forhold til Norge. Dette har i første rekke sammenheng med misjonsvirksomheten, som kan spores tilbake til 1866 og fortsatt har et betydelig omfang gjennom Det Norske Misjonsselskap. Et viktig trekk ved norsk misjon har vært at dens skoler og kirkesamfunn holdt gassisk språk i hevd under kolonistyret, da fransk ellers ble stadig mer fremherskende. Norske utsendinger arbeider nå innenfor en selvstendig gassisk-luthersk kirke, og deres virksomhet er spredt over områder som undervisning, helsevesen og landbruk.

Nordmannen Otto Christian Dahl var en av pionerene i forskning omkring gassisk språk- og kulturhistorie. Mye av norsk misjon har hatt utspring fra byen Antsirabe, og har blant annet bidratt innen landbruk og landsbyutvikling. Madagaskar har også vært et marked for norsk skipsfart, som begynte linjefart på øya i 1912 og som senere har vært engasjert både i linjefart mellom Europa og øyene i Indiahavet og i kysttrafikk på Madagaskar.

Flere europeiske stormakter viste interesse for Madagaskar, men særlig Frankrike og Storbritannia kivet om innflytelse og kontroll over øya i siste halvdel av 1800-tallet. I 1890 anerkjente britene Frankrikes dominerende posisjon i landet, og i 1895 ble øya okkupert av Frankrike. Året etter ble Madagaskar fransk koloni. Okkupasjonen møtte motstand, og Menalamba-opprøret 1895–97 regnes som en av de første nasjonale reisninger mot kolonistyre i Afrika – men er også tolket som en kamp mot Merina-kongedømmets undertrykking.

Fra 1905 var hele øya under fransk kontroll, og fransk kultur, skolevesen og styresett ble innført. Nasjonalistkampen, særlig fra merina-folket, fortsatte, og opprettelsen av en fransk-gassisk rådgivende forsamling i 1924 tilfredsstilte ikke kravet om indre selvstyre.

Fra 1945 valgte Madagaskar delegater til den franske nasjonalforsamling, og fra 1946 ble landet et oversjøisk territorium innenfor den franske republikk. Innbyggerne var dermed borgere av Frankrike, men bare et fåtall hadde stemmerett. Mange opposisjonelle ble fengslet av kolonimakten, og i 1947 kom det til omfattende opprør etter at koloniadministrasjon ikke fulgte pålegget fra franske myndigheter om å oppheve ordningen med tvangsarbeid. Revolten, som var knyttet til nasjonalistbevegelsen Mouvement Démocratique de la Rénouvation Malgache (MDRM), rettet for gassisk selvstendighet og mot kolonistyret generelt, og ble slått ned. Antallet omkomne er anslått å kunne være så høyt som 100 000, hvorav om lag 11 000 ble drept i den franske militære aksjonen direkte. Årene etter opprøret ble preget av undertrykking, men også utvikling av landets infrastruktur og økonomi. I 1956 ble alminnelig stemmerett innført.

Madagaskar valgte i en folkeavstemning 1958 selvstendighet innenfor Den franske union, og en selvstyrt gassisk republikk ble proklamert 14. oktober 1958, ledet av Philibert Tsiranana fra partiet Parti Social Démocrate (PSD). Den 26. juni 1960 fikk Madagaskar full selvstendighet med Tsiranana som landets første president. Den eneste opposisjon av betydning var det radikale Parti du Congrès pour l'Indépendance de Madagascar (AKFM), dannet i 1958.

PSD, som førte en sosialdemokratisk politikk med brede utenrikspolitiske kontakter, vant klart valgene i 1970, og Tsiranana var eneste kandidat til presidentvalget i 1972. Men to uker etter at han ble gjeninnsatt brøt det ut opptøyer i Antananarivo, og etter tre dagers kamper gikk Tsiranana av og overdro makten til forsvarssjefen, general Gabriel Ramanantsoa. Alle folkevalgte organer ble oppløst, og en mer nasjonal og radikal politikk ble ført. Tilknytningen til andre radikale afrikanske stater ble tettere, og kulturpolitikken la vekt på bruk av det gassiske språk. Madagaskar trakk seg ut av franc-sonen og sa opp avtalene om franske militærbaser på øya.

I 1975 overdro general Ramanantsoa makten til oberst Ratsimandrava, som seks dager senere ble myrdet. Vakuumet ble etterfulgt av et militært råd og etter hvert av oberst Didier Ratsiraka, som ble valgt til president gjennom en folkeavstemning i 1975, gjenvalgt 1982 og 1989. I 1976 organiserte Ratsiraka bevegelsen Avant-garde de la révolution malgache (AREMA) og iverksatte en radikal sosialistisk politikk, med økt nasjonalisme og statlig deltakelse i det økonomiske liv. I 1984–85 kom det til alvorlige sammenstøt mellom kung fu-utøvere og politiet. 1987 fant nye opptøyer sted, vesentlig ansporet av arbeidsledighet og matmangel.

Fra slutten av 1980-årene vokste det frem en sterk demokratibevegelse på Madagaskar, med krav om reelt flerpartistyre og frie valg. Kirken spilte også en aktiv rolle, og i desember 1990 inviterte Det gassiske kirkerådet, Conseil chrétien des églises de Madagascar (FFKM), alle politiske grupper til en konferanse for å drøfte arbeidet for demokrati. Her samlet en stor del av opposisjonen seg i en allianse, Forces vives (FV), som tok initiativ til masseaksjoner for demokrati. Demokratibevegelsen arrangerte i et halvt år en masseansamling i Antananarivo, og sammenstøt mellom demonstranter og militære førte til at flere hundre ble drept.

Samme år ble det innført flerpartisystem, og en rekke partier ble dannet, blant andre Union national pour le développement et la démocratie (UNDD), ledet av Albert Zafy. I 1991 dannet FV en alternativ regjering, og i maktkampen mellom denne og det sittende regimet måtte president Ratsiraka gi etter. Et overgangsstyre ledet av Zafy overtok makten og forberedte valg. Da flerpartisystemet ble innført i 1990, stilte 120 partier opp.

Ratsiraka tapte mot Zafy ved presidentvalget 1992, men kom tilbake og vant igjen i 1996. En ny grunnlov ga presidenten utvidet makt; samtidig ble et føderalt system innført, hvorigjennom de seks provinsene ble gitt større indre selvstyre. I 2002 gjennomlevde landet sin alvorligste konstitusjonelle krise siden selvstendigheten. Etter presidentvalget 2001 var det uoverensstemmelse om hvem som vant, idet både president Ratsiraka og den fremste opponenten, Marc Ravalomanana, bekjentgjorde at de hadde vunnet. Ravalomanana erklærte seg som president og lot seg innsette – uten at Ratsiraka ga avkall på embetet. Ravalomanana hadde tilhold i Antananarivo; Ratsiraka etablerte seg i kystbyen Tamatave – og landet ble langt på vei delt. Flere provinser erklærte selvstyre med tanke på å etablere en føderal stat. Også det gassiske forsvaret ble delt, og det var frykt for borgerkrig. Etter ny opptelling av stemmene ble Ravalomanana erklært som valgets vinner, med sammenstøt mellom partene som følge. Ratsiraka gikk deretter i eksil, og ble i 2003 dømt in absentia til ti års tvangsarbeid for korrupsjon.

Ved presidentvalget 2006 ble Ravalomanana gjenvalgt. Valget foregikk i fredelige former, selv om den avgåtte general Andrianafidisoa kunngjorde militær maktovertakelse for å forhindre borgerkrig, med et mindre sammenstøt i en militærbase som følge. I en folkeavstemning 2007 ble grunnlovsendringer som ga president større makt vedtatt; samtidig ble engelsk innført som et tredje offisielt språk, ved siden av gassisk og fransk. Presidenten skrev ut nyvalg til parlamentet, der det regjerende Tiko I Madagasikara (TIM) fikk rent flertall.

Madagaskar har i flere perioder gjennomlevd politisk og sosial uro, og en maktkamp mellom president Ravalomanana og ordføreren i hovedstaden Antananarivo, Andry Rajoelina, førte et omfattende opprør i januar 2009. Da myndighetene i februar avsatte ordføreren etter voldelige demonstrasjoner, tiltok uroen. I mars valgte Ravalomanana å gå av, og overdro makten til et militært triumvirat, som igjen ga makten til Rajoelina. Med støtte fra hær og høyesterett ble han innsatt som ny president i mars, med lovnad om å avholde valg i oktober 2010.

Ravalomanana gikk i eksil i Swaziland, og ble i juni – in absentia – dømt til fire års fengsel og en bot på 70 millioner USD for maktmisbruk. Maktskiftet ble allment oppfattet som et statskupp og internasjonalt fordømt. Madagaskar ble suspendert fra Den afrikanske Union og den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC, og flere land frøs bistanden til landet. Den politiske krisen fortsatte ut 2009, også etter at en avtale om en overgangsregjering ble inngått i august, hvorpå Rajoelina dannet regjering dominert av egne tilhengere, til protester fra blant andre Ravalomanana. En ny maktfordelingsavtale ble inngått i oktober, men avvist av Ravalomanana. En ny avtale inngått i november åpnet for sistnevntes støtte gjennom at det ble opprettet to medpresidentstillinger, som forutsetning for at Rajoelina kunne fortsette som president. Også de tidligere presidentene Ratsiraka og Zafy undertegnet avtalen.

Madagaskar er tidvis utsatt for tropisk uvær, og ble 2008 hardt rammet av syklonen Ivan; i 2009 syklonen Jade – som begge krevde menneskeliv og førte til betydelige materielle ødeleggelser. I etterkant av tsunamien i 2004 ble arbeidet med etablering av et varslingssystem styrket i hele regionen.

Madagaskar har en lang historie med utenrikspolitiske relasjoner fra før kolonitiden – da landet særlig hadde nære kontakter med Frankrike, Storbritannia og USA. Nære forbindelser til den tidligere kolonimakten Frankrike ble opprettholdt etter selvstendigheten, selv om Madagaskar – særlig under Ratsirakas styre i 1970- og 1980-årene – førte en mer radikal utenrikspolitikk rettet mot nærområdet i Det indiske hav. Samtidig etablerte landet nære forbindelser med Sovjetunionen, dels på bekostning av nærheten til Frankrike. Ratsiraka holdt like fullt fast på en i prinsippet alliansefri politikk. Det anstrengte forholdet til Frankrike begynte å bedre seg i 1980-årene, da Frankrike på ny fikk anledning til å benytte marinebasen Antisiranana. Forbindelsene ble ytterligere styrket i 1990-årene.

Ikke minst på grunn av Madagaskars svært pressede økonomi ble den utenrikspolitiske kursen fra Ratsiraka-regimet sterkt endret i 1990-årene, med samarbeid med Sør-Afrika, Israel, Sør-Korea og Taiwan. Samtidig ble kontakten med flere radikale stater opprettholdt. Disse kontaktene ble ikke endret etter at Ratsiraka igjen kom til makten, men forholdet til Taiwan ble avviklet til fordel for forbindelser med Kina.

En uoverensstemmelse om kontrollen med fire ubebodde øyer i Mosambik-kanalen som Frankrike gjorde krav på ble avklart i 2000, med enighet om felles administrasjon fra Frankrike, Madagaskar og Mauritius. Madagaskar sluttet seg til Den afrikanske union i 2003 og til den regionale samarbeidsorganisasjonen Southern African Development Community i 2006.

Maktskiftet i 2009 ble fordømt av en rekke land, såvel som av FN og EU. Madagaskar ble deretter suspendert fra AU og SADC, samtidig som en rekke land frøs bistanden til landet. Blant stater som anerkjente det nye regimet var Libya. I 2014 ble tidligere finansminister Hery Rajaonarimampianina valgt til president; denne gangen anså internasjonale observatører valget som troverdig.

Madagaskar er avhengig av utenlandsk bistand, som anslås å utgjøre om lag 60 prosent av statsbudsjettet. Bistanden mottas særlig fra Frankrike og EU. Norge har også i en årrekke ytt økonomisk og faglig bistand til Madagaskar, ikke minst gjennom Det Norske Misjonsselskap. I senere år har den vesentligste delen av norsk bistand til landet vært kanalisert til utdanning, samt til antikorrupsjonsarbeid. 

Madagaskar har også søkt økonomisk samarbeid østover til land i Asia, blant andre India og Kina, som begge ønsker å styrke sine politiske og økonomiske forbindelser i Afrika.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.