svineribbe

Svineribbe serveres tradisjonelt sammen med surkål laget av hvikål eller rødkål, gjerne i følge med medisterkake og medisterpølse, svisker eller epler. Medister er farseprodukter, også med utgangspunkt i svin. Poteten hører også med, som for mange andre norske middagsretter.

Svineribbe tilberedes i steikeovn. Det ligger mye prestisje i å få sprø svor på ribba. En utbredt framgangsmåte for å lykkes med dette er å innlede steikeprosessen med å dampe ribba med svorsiden ned. Deretter snus ribba og steikes videre. Mot slutten av steiketiden skrus varmen opp, ofte med grillfunksjonen på, slik at svoren «popper opp» og blir sprø. Det er vanlig å skjære svoren i rutemønster før steiking.

Svineribbe har sitt kjerneområde i områder hvor det dyrkes korn, som flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag. Dette kan forklares ut fra kanaliseringspolitikken i etterkrigstiden, der korn- og svineproduksjonen skulle konsentreres til områdene med best forhold for korndyrking, mens drøvtyggerne skulle kanaliseres til områder med best forhold for grasproduksjon. 76 prosent av østlendingene spiser svineribbe på julaften, mot 14 prosent på Vestlandet, hvor pinnekjøtt dominerer.

Slik svineribba serveres i dag, med følge av medister, surkål og poteter, er den avhengig av et mer avansert kokested enn pinnekjøttet. Retten ses derfor i sammenheng med støpejernkomfyrens utbredelse. Denne ble vanlig eie for folk flest fra begynnelsen av 1900-tallet. Før den tid var kokestedet åpen ild, og mulighetene var færre for å sette sammen kompliserte retter.

Kjøttproduksjon på svin ble ikke særlig utbredt før poteten kom til Norge på 1700-tallet. Dette henger sammen med grisens fordøyelse. I motsetning til drøvtyggerne, med sine fire mager tilpasset fordøyelse av gras, har grisen kun én mage. Grisen og mennesket konkurrerer derfor i stor grad om den samme maten.

Før poteten fikk rotfeste med solide og årvisse avlinger, var det ikke nok matavfall fra husholdningen til å fø mange griser. Sauehold var en mindre ressurskrevende måte å produsere kjøtt på, siden det alltid fantes beitemarker som bare drøvtyggerne kunne utnytte som føde. Disse grunnleggende forskjellene mellom grisen og sauens meny, sett i sammenheng med kanaliseringspolitikken, kommer den dag i dag til uttrykk i svine- og saueribbas geografiske utbredelse som middag på julaften.

• norsk julemat
• pinnekjøtt
• lutefisk
• rakfisk

• Høberg, E. N. 2015. Alt du trenger å vite om julekjøttet.
• Riddervold, A. 1994. “Julens tradisjoner i historiens lys”. Dugnad nr.4 s. 27-39.