Glade jul (1891). Av Viggo Johansen. Falt i det fri (Public domain)

julaften

Middagen på julaften står sentralt i julefeiringen i Norge, og mattradisjonene er de eldste av juletradisjonene.

Julekort

Av Anno Domkirkeodden.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Julekalendere teller dagene fra 1. desember til julaften 24. desember.

Julekalender fra 1940-1950-tallet.

Av Dino Makridis/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.

Lisens: CC BY NC SA 4.0

Julaften, 24. desember, er kvelden før juledag, som er minnedag for Jesu fødsel.

Faktaboks

Også kjent som: julekvelden

På julaften klokka 17 ringes julen inn. Dette kommer av at julaften lenge var den dagen det ble vasket, ryddet og pyntet til selve julehøytiden, slik det er i mange land fremdeles. Klokken 17 fikk folk fri for å ta julehelg, og da ble julen ringt inn. Tradisjonen har fortsatt, selv om det er blitt mer vanlig å gjøre klart til julefeiringen på lille julaften.

Den norske kirke holder julegudstjeneste på ettermiddagen på julaften. Mange som går i julegudstjenesten kombinerer dette med å tenne lys på gravene til døde slektninger for å minnes dem.

De eldste tradisjonene på julaften er mattradisjonene, som har røtter tilbake til norrøn tid. Mat er fremdeles viktig. De fleste kristne land har en familiemiddag som høydepunkt i julen, men tidspunktet varierer. I Norden følges den tyske skikken med å spise julemiddagen på julaften.

Fra slutten av 1800-tallet har det vært vanlig med juletrær i Norge. Denne tradisjonen startet i Tyskland på 1500-tallet. En vanlig tradisjon er å gå rundt juletreet og synge julesanger på julaften.

Høydepunktet på julaften for mange, særlig barn, er å åpne julegaver. Julegaver er en gammel skikk med røtter til 1100-tallet, men ble likevel ikke vanlig før etter midten av 1800-tallet. I mange land er det ifølge tradisjonen julenissen som kommer med gavene til snille barn. I Norden er det vanlig å åpne gavene på kvelden julaften. Gavene kan også legges under juletreet før de åpnes etter julemiddagen julaften. I en del land åpnes julegavene første juledag.

Gamle skikker og tradisjoner

Ifølge folketroen var oskoreia meget aktiv julenatten, og noen måtte være våken hele tiden for å passe på at lysene alltid brant.

Julereia

Av Nils Bergslien.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Julaften er vanligvis ikke avmerket på norske primstaver siden feiringen av julen for det meste var knyttet til julenatten og første juledag. Det viser hvor sterkt de gamle hedenske og katolske tradisjonene omkring julen og julefeiringen satt i folk.

Julefeiringen har røtter i en eldgammel fest omkring vintersolverv for å ønske solen velkommen tilbake og for å få god vekst og grøde i det kommende året. I Snorres saga om Håkon den gode fremkommer det at den kristne og den hedenske julefeiringen på 900-tallet fant sted til samme tid. Med innføringen av kristendommen ble julen en minnefest for Jesu fødsel.

Helt fra hedensk tid har lys og ild spilt en stor rolle i julefeiringen. I tillegg til å skape hygge og varme, skulle lyset beskytte mot onde makter. Ifølge folketroen var oskoreia meget aktiv julenatten, og noen måtte være våken hele tiden for å passe på at lysene alltid brant. For å beskytte seg kunne man også kaste stål i brønnen og male tjærekors i pannen og på korsbenet.

Man kunne også lese varsler om fremtiden på julaften. Var det mildt nå, ville det bli en mild vinter, og hvis natten var klar, skulle det bli et godt multeår. Ifølge folketroen kunne man også lese varsler av juleneket, som det mange steder var skikk å sette opp julaften. Ved å se hvilke fugler som satte seg i neket først, kunne man lese varsler om neste års kornhøst. Juleneket skulle også beskytte mot onde makter.

I katolsk tid frem til reformasjonen var det vanlig å dra til midnattsmesse i kirken. Fra gammelt var det også vanlig å lese juleevangeliet høyt i hjemmet på julaften.

Å skyte inn jula

På 1800-tallet var det tradisjon over hele landet «å skyte inn jula» i tillegg til at kirkeklokkene ringte jula inn. Da ble det skutt ett eller tre skudd fra gårdene. Noen skjøt for å markere starten på julehøytiden, andre trodde at skuddene jaget bort onde makter.

Julebad

Mange steder i landet var det vanlig å ta julebadet på selve julaften. Far i huset badet først, så kona, deretter ungene og til slutt tjenere hvis de hadde noen. Alle badet i det samme vannet. Når alle var rene og hadde tatt på seg sine fineste klær, kunne man gå direkte til julebordet som var dekket med det beste man kunne by på av mat og drikke.

Julebord og ofring

Det var tradisjon mange steder at julebordet sto dekket hele julen. Da kunne alle ta seg en matbit etter behov, og man hadde noe å servere uventede gjester. Ifølge folketroen fikk man besøk av familiens døde denne natten, og de skulle også kunne forsyne seg. Enkelte steder sto bordet også dekket slik at gårdsnissen kunne få seg en matbit. Det vanligste var likevel at nissen fikk sin grøt servert i fjøset. En skikk fra hedensk tid som holdt seg mange steder helt frem til moderne tid, var å gi tuntreet eller ættehaugen et offer i form av en god porsjon øl. Det var viktig å være raus overfor «de usynlige» siden det var de som sørget for godt år og god grøde. I motsatt fall kunne man bli rammet av ulykker og nød. Det skulle også brenne lys på julebordet hele natten, som beskyttelse mot onde makter.

Julegaver

Høydepunktet for barna er når julenissen kommer med gaver på julaften.

julenisse

Av Mats Linder.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Skikken med å gi julegaver er gammel. Julegavene var opprinnelig gaver som ble utvekslet mellom høy og lav i samfunnet. I Norden kjenner vi til julegaver tilbake til Eirik Jarls hoff på 1000-tallet. Han ga gaver til sine menn på åttende dag jul, det vil si nyttårsdagen, slik skikken var blant fyrster i andre land, forteller sagaen. I middelalderen var det særlig tjenestefolk som fikk nyttårsgaver. Skikken ble etter hvert flyttet over til julaften, men på midten av 1600-tallet delte man fremdeles ut gaver på nyttårsaften. Julegaver ble likevel ikke vanlig før etter midten av 1800-tallet. De vanligste gavene til barna den gang var nye klær som strikkede votter, sokker og kofter.

Mattradisjoner

Ribbe og pinnekjøtt er den vanligste julematen i Norge. I 2014 spiste 55 prosent ribbe på julaften. Hele 88 prosent spiste enten ribbe eller pinnekjøtt.

Julemat

Av Matprat / Anne Manglerud.

Lisens: Begrenset gjenbruk

En tradisjon som går langt tilbake i tid i var å spise mølje med hjemmebrygget øl til om formiddagen julaften. Mølje består av flatbrød gjennombløtt av kraft.

Selve julemåltidet varierte i de ulike landsdelene i Norge. I kyststrøkene var lutefisk og kveite delikatesser, mens kjøttretter som svineribbe, pølse og medisterkaker dominerte bordene i innlandet. På Vestlandet ble sauekjøtt mye brukt. Både julegrøt og lutefisk fantes imidlertid på bordene over hele landet. Det har lenge vært skikk å gjemme en mandel i julegrøten, og den som finner mandelen, får en marsipangris i premie. Denne skikken har holdt seg til våre dager. Til maten var det vanlig med øl og dram – også det i rikelige mengder.

Matskikkene i julen har ikke endret seg så mye. Det finnes mange lokale varianter av tradisjonsrike retter, men fremdeles serveres det svineribbe, julepølse og medisterkake, pinnekjøtt, lutefisk, torsk og kveite. Tradisjonen med øl og akevitt til julemiddagen holder seg sterk i Norge, men også her er det store variasjoner.

Julemiddagen er en skikk som binder nordmenn sammen i høytiden. Andre tradisjoner som julegudstjeneste, julegaver, julenisse og pynt kan variere med tro og generasjon, men over hele landet samles folk til bords julaften. Hver familie fører matskikkene videre fra generasjon til generasjon.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
Hallbert, Britt-Marie, Året rundt i naturen. Merkedager – tradisjoner – folketro, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1995.
Hodne, Ørnulf: Våre juletradisjoner, Cappelen, 2002, Oslo.
Holck, Per, Merkedager og gamle skikker, J.W. Cappelens Forlag a.s., Oslo, 1993.
Sivertsen, Birger 2003. Mari vassause og den hellige Margareta : Gamle norske merkedager, Damm, Oslo.