forrangsbestemmelsen (menneskerettsloven)

Artikkelstart

Forrangsbestemmelsen, også kalt bestemmelsen om motstrid, er en betegnelse som brukes om menneskerettslovens § 3.

Forrangsbestemmelsen sier at bestemmelser i konvensjoner som er gjort til del av norsk lov gjennom § 2, går foran annen norsk lov ved motstrid.

De fem menneskerettskonvensjonene (med tilleggsprotokoller) som er gjort til del av norsk lov gjennom menneskerettsloven (§ 2) er:

Gjennom bestemmelsen gis de internasjonale menneskerettighetene en spesiell status i norsk rett, ved at konvensjonsbestemmelsene skal gå foran annen lovgivning dersom det oppstår motstrid mellom de ulike regelsettene. Bestemmelsen er ikke anvendelig for menneskerettigheter i Grunnloven: hvis det oppstår motstrid mellom bestemmelser i Grunnloven og bestemmelser i en av konvensjonene nevnt i menneskerettsloven § 2, er det Grunnloven som gis forrang. Forrangsbestemmelsen gir heller ikke forrang for bestemmelser i menneskerettslige konvensjoner som ikke er nevnt i § 2.

Tolkninger

Om det foreligger motstrid eller ikke mellom den nasjonale lovgivning og de internasjonale menneskerettighetene, vil ofte være uklart. Spørsmål om hvorvidt forrangsbestemmelsen skal komme til anvendelse og sette til side annen norsk lovgivning vil ofte måtte avgjøres av norske domstoler og siste instans Høyesterett.

Før forrangsbestemmelsen eventuelt kommer til anvendelse, må innholdet i de nasjonale reglene og de internasjonale menneskerettighetene tolkes, slik at en mulig motstrid kan bli fastslått. Høyesterett har i saker som omhandler menneskerettslovens forrangsbestemmelse i § 3 uttalt seg om hva som søkes oppnådd når menneskerettighetene tolkes. Det har i Høyesteretts praksis funnet sted en utvikling i synet på hvor klart et tolkningsresultat må være for at forrangsregelen skal komme til anvendelse.

Fra at Høyesterett i Bølgepapp-saken fra 1994 slo fast at en folkerettslig regel måtte fremtre som ”tilstrekkelig klar og entydig” for å få gjennomslag i norsk rett, ble det i Dobbeltstraff I-saken fra 2002 presisert at det er tilstrekkelig for at forrangsbestemmelsen skal gjelde at det oppstår motstrid mellom norsk lovgivning og den tolkingen av en konvensjonsbestemmelse ”som har de beste grunner for seg”. Dette synet har Høyesterett gjentatt en rekke ganger siden Dobbeltstraff I-saken.

Aktuelle saker og dommer

  • Bølgepapp-saken finnes i Norsk Retstidende 1994 s. 610 og sitatet er hentet fra side 616.
  • Dobbeltstraff I-saken finnes i Norsk Retstidende 2002 s. 557 og sitatet er hentet fra side 565.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Menneskerettigheter

Kjetil Mujezinović Larsen
Professor, Universitetet i Oslo