forrangsbestemmelsen – menneskerettsloven

Forrangsbestemmelsen, også kalt bestemmelsen om motstrid, er en betegnelse som brukes om menneskrerettslovens §3.

Forrangsbestemmelsen gir bestemmelser i konvensjoner som er gjort til del av norsk lov gjennom § 2, går foran annen norsk lov ved motstrid.

De fem menneskerettskonvensjonene med tilleggsprotokoller som er  gjort til en del av norsk lov gjennom menneskerettsloven (§ 2) er:

• Den europeiske menneskerettskonvensjon (1950)
• FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966)
• FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966)
• FNs barnekonvensjon (1989)
• FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (1979).

Gjennom bestemmelsen gis de internasjonale menneskerettighetene en spesiell status i norsk rett, ved at konvensjonsbestemmelsene skal gå foran annen lovgivning dersom det oppstår motstrid mellom de ulike regelsettene.

Om det foreligger motstrid eller ikke mellom den nasjonale lovgivning og de internasjonale menneskerettighetene vil ofte være uklart. Spørsmål om hvorvidt forrangsbestemmelsen skal komme til anvendelse og sette til side annen norsk lovgivning vil ofte måtte avgjøres av norske domstoler og siste instans Høyesterett.

Før forrangsbestemmelsen eventuelt kommer til anvendelse, må innholdet i de nasjonale reglene og de internasjonale menneskerettighetene tolkes, slik at en mulig motstrid kan bli fastslått. Høyesterett har i saker som omhandler menneskerettslovens forrangsbestemmelse i § 3 uttalt seg om hva som søkes oppnådd når menneskerettighetene tolkes. Det har i Høyesteretts praksis funnet sted en utvikling i synet på hvor klart et tolkningsresultat må være for at forrangsregelen skal komme til anvendelse.

Fra at Høyesterett i Bølgepapp-saken fra 1994 slo fast at en folkerettslig regel for å få gjennomslag måtte fremtre som ”tilstrekkelig klar og entydig”, ble det i Dobbeltstraff I-saken fra 2002 uttrykkelig presisert at det for at de internasjonale menneskerettigheter skal få forrang er tilstrekkelig med det tolkningsresultat ”som har de beste grunner for seg”. Dette synet har Høyesterett gjentatt en rekke ganger siden Dobbeltstraff I-saken.

• Bølgepapp-saken finnes i Norsk Retstidende 1994 s. 610 og sitatet er hentet fra side 616.
• Dobbeltstraff I-saken finnes i Norsk Retstidende 2002 s. 557 og sitatet er hentet fra side 565.