Kim Friele

Faktaboks

Kim Friele
Karen-Christine «Kim» Friele
uttale:
fri:lə
født:
27. mai 1935, Bergen
Kim Friele regnes som den viktigste forkjemperen for homofile og lesbiskes rettigheter i Norge. Foto fra 2009.
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Kim Friele (i midten i hvit skjorte) under Oslo Pride i 2015 sammen med Marit Nybakk, Raymond Johansen, Tone Tellevik Dahl og Jon Reidar Øyan.
Av /NTB Scanpix.

Kim Friele er et norsk organisasjonsmenneske og aktivist i den norske homobevegelsen, først som formann i Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) fra 1966 til 1970, deretter som generalsekretær fra 1971 til 1989. Fra 1989 var Friele statsstipendiat, og hun har engasjert seg videre både innen Arbeiderpartiet, som skribent og forfatter og aktiv debattant.

Friele regnes som den viktigste forkjemperen for homofile og lesbiskes rettigheter i Norge. Hun inngikk partnerskap i 1993 med rektor og stortingsrepresentant for Høyre, Wenche Lowzow.

Bakgrunn

Friele vokste opp i et velstående skipsrederhjem i Bergen og ble beskrevet som et viljesterkt barn. Etter examen artium i 1954 tok hun språkstudier ved universitetet i Cambridge. Hun ble gift med Ole Friele jr. i 1959, ekteskapet ble oppløst året etter. I 1963 mønstret Friele til sjøs på et av farens skip. I løpet av disse månedene fikk hun for alvor øynene opp for urettferdighet og sosial marginalisering, og hun har selv fortalt at det var tiden med sjøfolket som gjorde at hun ble politisk bevisst.

Avkriminalisering og åpenhet

Generalsekretær i Det Norske Forbund av 1948, Karen-Christine (Kim) Friele, avbildet med antologien «Paragraf 213: Onde eller nødvendighet?», som ble utgitt i forbindelse med at DNF-48 arbeidet med å avskaffe forbudet mot seksuell omgang mellom menn. Antologien samlet bidrag fra aktører som hadde det til felles at de mente paragrafen burde fjernes. Paragrafen ble opphevet i 1972.
Av /NTB scanpix.

Friele flyttet til Oslo i 1958 og ble etter hvert engasjert i DNF-48, som er forløperen til dagens FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Selv om de første pionerene i DNF-48, som Øivind Eckhoff og Arne Heli, drev opplysningsarbeid og jobbet for å avskaffe straffelovens paragraf 213, som den gang kriminaliserte seksuell omgang mellom menn, var det Friele som for alvor tok tak i dette spørsmålet da hun ble valg til formann i 1966. Hun markerte samtidig et klart brudd med den såkalte diskresjonskulturen som preget foreningen de første årene. Friele ble den første lederen som signerte brev til myndighetene med fullt navn og som sto frem i offentligheten. I 1965 deltok hun i det første radioprogrammet om homofili på NRK. Den gangen var det en seier i det hele tatt å få lov til å kunne snakke om homofili i det offentlige rom.

I begynnelsen var vervet som formann ulønnet, og Friele jobbet til daglig ved Opplysningskontoret for forsikring frem til hun ble frikjøpt i 1971. De første årene gikk all innsats med til å avskaffe paragraf 213. I 1970 var Friele redaktør for antologien § 213: Onde eller nødvendighet. Denne inneholdt bidrag fra ulike aktører som hadde til felles at de alle mente at seksuell omgang mellom menn burde avkriminaliseres. Med drahjelp fra blant andre Arne Kielland, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, lyktes Friele og DNF-48 med å avskaffe paragrafen i 1972.

Avkriminaliseringen var Frieles første politiske seier, og viste for alvor de politiske og strategiske evner som hun i senere tid ble kjent og beryktet for å besitte. I antologien om paragraf 213 skriver hun for eksempel at DNF-48 ønsker å avkriminalisere homoseksualitet, men at de anerkjenner at homoseksualitet bør forebygges. Ifølge Friele formulerte forbundet seg utelukkende på en slik måte for å gjøre budskapet mer spiselig for majoritetssamfunnet, mens de innad i forbundet forfektet et annet syn.

Politisk arbeid på 1970- og 1980-tallet

Friele intervjues i forbindelse med et fjernsynsprogram om homofili som ble vist på NRK. Foto fra 1973. Programmet var det første som omhandlet homofili i norsk fjernsyn.
Av /NTB Scanpix.

Ifølge Friele var avkriminaliseringen av seksuell omgang mellom menn en strategisk viktig seier for det videre arbeidet for homofiles rettigheter. I 1977 lyktes Friele og DNF-48 med å få Norsk psykiatrisk forening til å vedta at homoseksualitet ikke skulle regnes som en psykiatrisk diagnose. I 1979 ble homofile formelt likestilt med heterofile i Forsvaret. Tidligere hadde Forsvaret avvist alle homofile som søkte om å tjenestegjøre, fordi det var å regne som en psykiatrisk diagnose. Forsvarsledelsen var dessuten redd for konsekvensene det kunne ha for heterofile soldater å måtte forholde seg til homofile.

Utover 1970-tallet ble diskrimineringsvern for homofile og lesbiske en viktig sak. Forslaget om å inkludere homofile og lesbiske fikk først ikke støtte i Straffelovrådet da saken ble behandlet i 1979. DNF-48 og Friele satset derfor på å overbevise politikerne, og i 1981 vedtok Stortinget å inkludere homofile i den såkalte rasismeparagrafen. Allerede i 1983 tok Friele og DNF-48 paragrafen i bruk, og anmeldte pastor Hans Bratterud for hatefull omtale av homofile i en direktesending på radio. Han skal blant annet ha oppfordret til å fjerne homofile «ifra deres ledende stillinger både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt». Bratterud ble først frikjent i Oslo byrett, men senere funnet skyldig da saken kom opp i Høyesterett. Han ble dømt til 30 dager betinget fengsel.

1970-tallets feministiske og marxistiske strømninger preget også homobevegelsen. Friele ble som generalsekretær i DNF-48 etter hvert uenig med de yngre aktivistene med bakgrunn fra Arbeidernes Kommunistparti (AKP), som forsøkte å gjøre organisasjonen til en del av en større bevegelse mot «monopolkapital og klasseundertrykking». I 1978 tok medlemmer i DNF-48 som var aktive i Sosialistisk Venstreparti initiativ til å stifte Arbeidsgrupper for homofil frigjøring (AHF). Organisasjonen ble allerede på stiftelsesmøtet kuppet av AKP-ere. Senere samme år ble AKP-erne bedt om å ta avstand fra sitt eget partis etter hvert så berømte fråsegn, der de beskrev homofili som et utslag av kapitalisme og borgerskapet. AKP-erne i DNF-48 tok side med sitt eget parti, og konflikten endte med kollektiv ekskludering fra DNF-48 av alle medlemmer med tilknytning til AHF. Friele var som generalsekretær sentral i håndteringen av konflikten, og stridighetene førte til en mangeårig splittelse i den norske homobevegelsen. Friele har blant mange fått ry på seg for å være uforsonlig i konflikt, noe som kom tydelig frem i de interne uenighetene i DNF-48 på 1970-tallet.

I 1979 sto Friele og Wenche Lowzow frem som et par i norsk offentlighet. Dette vakte stor oppstandelse, og endte med at Lowzow etter hvert ikke ble renominert på stortingslisten til Oslo Høyre. I 1982 skulle Friele og Lowzow til USA på invitasjon fra International Gay Association. I den forbindelse måtte de søke om dispensasjon fra amerikanske immigrasjonsmyndigheter, fordi homoseksuelle på den tiden var å regne som «seksuelle avvikere». I ettertid var paret åpne om at Lowzows diplomatpass, som hun hadde i kraft av å være stortingsrepresentant, ble merket med «a sexual deviant» («en seksuell avviker»). Hendelsen ble behørig omtalt som «visumsaken», og Friele og Lowzow benyttet den til å belyse diskriminering og ydmykelse av homofile og lesbiske.

Avgang i DNF-48 og strid om ekteskap og partnerskapslov

Kim Friele og Wenche Lowzow inngikk, som det første paret i Norge, partnerskap i august 1993.
Av /NTB Scanpix.

I 1973 vedtok DNF-48 at de skulle kjempe aktivt imot homofil ekteskapslov, fordi de mente at ekteskapet var grunnleggende usolidarisk, og diskriminerte enslige og andre som levde utenfor en slik institusjon. Friele delte dette synet, og var gjennom hele 1970-tallet aktiv motstander av ekteskapslignende former for homofile og lesbiske. Hun tok imidlertid til orde for at homofile og lesbiske burde ha rett til stebarnsadopsjon. På slutten av 1980-tallet begynte yngre aktivister i DNF-48 å arbeide for partnerskapslov. Senere gikk Friele inn for at man skulle arbeide for lovregulering av homofilt og lesbisk samliv, men hun har også i ettertid vært tydelig på at det er usolidarisk overfor enslige og ugifte å gi privilegier til samliv som organiseres innenfor ekteskapet. Friele valgte å inngå partnerskap sammen med sin mangeårige samboer Wenche Lowzow i 1993, som de første i landet. Paret så imidlertid ingen grunn til å omgjøre partnerskapet til ekteskap i forbindelse med innføringen av kjønnsnøytral ekteskapslov i 2008.

I 1983 måtte homobevegelsen begynne å håndtere aids-krisen, og dette førte til at det politiske arbeidet brått skiftet karakter. Etter hvert oppstod det uenigheter mellom Friele som generalsekretær og det daværende styret om hvordan dette arbeidet skulle organiseres. Hun var blant annet bekymret for at DNF-48 måtte finansiere aids-forebyggende tiltak på bekostning av andre aktiviteter, og mente at myndighetene måtte komme på banen med øremerkede midler til bekjempelse av aids. Friele uttalte i forbindelse med et radiointervju i 1986 at homofile menn måtte tåle å legge om livsstilen sin i forbindelse med aidsepidemien. Dette ble av styret oppfattet som usolidarisk overfor homofile menn. Uenighetene utviklet seg etter hvert til en konflikt mellom Friele som arbeidstager og styret som arbeidsgiver. Saken endte til slutt med forlik etter flere års forhandlinger, noe som innebar at Friele sluttet i jobben som generalsekretær i 1989.

Senere tid

Kim Friele ble utnevnt til Ridder av første klasse av St. Olavs Orden for sin lange innsats for homofile og lesbiskes rettigheter i 2000.

Av /NTB Scanpix ※.
Friele fikk stor støtte under markeringen mot Fritt Ords tildeling av pris til Nina Karin Monsen i 2009. Rundt 1 000 mennesker møtte opp foran Oslo S da Friele holdt appell.
Av /NTB Scanpix.
Kim Friele i 2009.
Kim Friele
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter at Friele gikk av som generalsekretær i 1989 trakk hun og Lowzow seg tilbake på Geilo. Friele ble statsstipendiat og fortsatte sitt virke som skribent og forfatter. I 1993 ble hun blant annet med i Forum for homofile og lesbiske i Arbeiderpartiet. Friele har siden vært en markant debattant, og bidrar stadig med sine meninger om homopolitikk så vel som andre menneskerettslige saker. Friele har en intellektuell stil, hun resonnerer prinsipielt og ideologisk, og er som skribent retorisk sterk og til tider litterær i stilen. I boken «De forsvant bare – fragmenter av homofiles historie» formulerer Friele seg på følgende retoriske vis: Folk som kaller seg liberalere er allierte med de religiøse brødrene på Geilo. Sosialistiske nymoralister har inngått interessefellesskap med frikirkelige åndemanere, og grupper blant forkjemperne for kvinners frigjøring har gått i taktisk kompaniskap med seksualfiendtlige søstre i Kristelig Folkeparti. Skyld, skam og «korsfest» følger i alliansens kjølvann, der fanatikere brøyter seg vei, grådige etter makt og kontroll. I et brev til en motdebattant, gjengitt i biografien skrevet av Ola Henmo, argumenterer hun på følgende vis: Kan De eller noen annen – jeg selv inkludert – måle den kjærlighet andre mennesker føler for hverandre? Kan De måle den heterofile kjærlighet nøyaktig slik at De kan bevise at den er mer verd, mer innholdsfylt, enn den homofile? I 2013 donerte Friele sitt private arkiv til Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen, til sammen ca. 15 hyllemeter.

I 2014 truet Friele med å melde seg ut av LLH, som organisasjonen FRI het på den tiden, fordi de hadde invitert daværende likestillingsminister Solveig Horne (FrP) til å åpne Pride i Oslo. Friele mente at det var historieløst å invitere en representant fra et parti som i lang tid hadde kjempet imot viktige homopolitiske saker.

Frieles seksualpolitiske syn lar seg ikke enkelt plassere i et ideologisk landskap. Hun er på mange måter en homoaktivist av sin tid, og har for eksempel lagt til grunn et syn på homoseksualitet som medfødt og uforanderlig. Friele har kritisert yngre aktivister som har vært inspirert av skeiv teori, fordi dette teoretiske perspektivet i større grad ser på seksualitet som foranderlig over tid. Samtidig sto Friele i sin tid for en radikal kritikk av ekteskapet. Hun har vært skeptisk til at homobevegelsen siden 1980-tallet har blitt mindre maktkritiske og mer konformitets- og toleransesøkende. Hun har vært kritisk til toleranse som antidiskrimineringsstrategi, fordi det impliserer at det er opp til majoriteten å velge om en ønsker å tåle minoriteten. Toleranse innebærer dermed ikke et oppgjør med den underliggende diskrimineringen av ulike samfunnsgrupper. Disse synspunktene vil fortsatt i dag oppfattes som radikale, både innad i homobevegelsen og i samfunnet for øvrig, men vil kunne finne gjenklang hos aktivister som er inspirert av skeiv teori og kritisk samfunnsforskning. Friele har i ettertid forklart at det først og fremst lå strategiske hensyn til grunn for at hun i sin tid hevdet at homoseksualitet er medfødt.

Friele møtte mye motstand som homoaktivist de første tiårene av sitt politiske arbeid. Tildelingen av Fritt Ords Pris i 1978 representerer et unntak i så måte. I de senere år har Friele til gjengjeld fått solid anerkjennelse for sin innsats for homofile og lesbiskes levekår. Hun fikk Homobevegelsens ærespris i 1994, Humanistprisen i 1999 og ble æresmedlem i Arbeiderpartiet i 2008. I 2000 ble Friele utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den kongelige norske St. Olavs Orden. En byste av Friele ble avduket i forbindelse med prideparaden i Oslo i 2005. Den er laget av billedhugger Nina Sundbye og står i Deichmanske bibliotek. Friele sa i 2009 fra seg Fritt Ords pris, i protest mot at filosof og samfunnsdebattant Nina Karin Monsen ble tildelt samme pris. Årsaken var Monsens kontroversielle og sjikanerende utsagn om homofile. Friele returnerte prispengene, til sammen 60 000 kroner, og oppfordret Fritt Ord til å gi dem til Redd Barna i stedet. Protesten førte til omfattende debatt.

Bibliografi

  • § 213: Onde eller nødvendighet, 1970 (redaktør)
  • Fra undertrykkelse til opprør. Om å være homofil – og være glad for det, 1975
  • Homofil frigjøring – Ditt ansvar!, 1980
  • De forsvant bare – fragmenter av homofiles historie, 1985
  • Troll skal temmes, 1990 (memoarbok)
  • Fangene med rosa trekant – aldri mer?, 1995

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Arntzen, Jon Gunnar, red. (1995) Med regnbuen som våpen: festskrift til Karen-Christine Friele, isbn 82-91589-00-3, Finn boken
  • Henmo, Ola (2015) Kampene. Et portrett av Kim Friele, isbn 978-82-02-56441-4.
  • Johansen, Hanne Marie (2019) Skeive linjer i norsk historie fra norrøn tid til i dag, isbn 978-82-521-9481-4.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg