literacy

Literacy kommer av ordet littera, som betyr bokstav. I sin opprinnelig betydning viste begrepet til å kunne lese og skrive, altså det å beherske alfabetet. Da FN organisasjonen UNESCO ble opprettet i 1946 og startet sitt arbeid for literacy i alle land, var dette først og fremst en kamp mot analfabetisme. Siden den gang har literacy-begrepet fått utvidet betydning. Dette har flere årsaker.

Mediene har blitt mer komplekse, samfunnet forventer mer av borgerne og forskerne har utviklet forståelsen av hva det vil si å kunne lese og lære i ulike situasjoner. Det å forstå skriftlig tekst er ikke bare viktig innen språkfag og litteratur, men også andre fag som matematikk, naturfag og enhver disiplin som benytter symboler, tabeller og figurer som skrifttegn. Dagens literacy-begrep tar høyde for at mening skapes i et samspill av tekst, bilder, lyd, i en rekke sjangere, på ulike plattformer, og ofte med et element av brukermedvirkning. Å lese er ikke bare å forstå bokstaver og kjenne igjen ord, men innebærer også evnen til å skaffe seg relevant informasjon, utøve kildevurdering og lese tekster kritisk. Skriving er ikke bare å kunne produsere bokstaver, men å kunne ta valg om hva slags sjangere, stiler og teksttyper som egner seg i ulike situasjoner.

I sin utvidede form tar literacy-begrepet også høyde for at tekster alltid er en del av en større sosial og kulturell sammenheng. Dette påvirker hvordan tekster blir skrevet, hvordan de blir lest og hvordan de blir oppfattet. Fra å beskrive det å mestre grunnleggende lese- og skriveferdigheter, henviser dermed literacy i dag til en sammensatt og kompleks tekstkompetanse som gjør en i stand til å skape mening i egne og andres tekster i en rekke ulike sammenhenger.

Fremdeles er literacy knyttet til å lese, skrive og regne, men disse ferdighetene forstås nå som del av sosiale praksiser som er i endring. De er dermed ansett mer som komplekse kompetanser enn som enkle ferdigheter. Samtidig tillegges disse kompetansene større viktighet og ses i sammenheng med andre mål. UNESCO argumenterer for at økt literacy gir økt livskvalitet, og viser til at literacy kan være med på å minke fattigdom, barnedødelighet, overbefolkning og kjønnsforskjeller, samtidig som det øker likestilling, bærekraftig utvikling, fred og demokrati. UNESCO definerer i dag literacy som en menneskerettighet og en grunnleggende forutsetning for livslang læring.

Literacy, i sin utvidede betydning, er også et begrep som legger premisser for norsk utdanningspolitikk. Læreplanen for Kunnskapsløftet legger til grunn at all faglig kunnskap formidles gjennom språklige og kulturelle fellesskap, i planen omtalt som grunnleggende ferdigheter. I den offentlige utredningen Fremtidens skole: fornyelse av fag og kompetanser (NOU 2015:8) understrekes også betydningen av literacy for læring.

Gjennom tidene har skolens ansvar og rolle endret seg. Mens alle i dag har tilgang til skole og høyere utdanning, var dette tidligere forbeholdt en mindre elite i samfunnet. Også omfanget av læringsmål har økt. Tradisjonelt sett har tekstkompetansen skolen forventer av elevene vært snever og preget av gjengivelse og memorering. Mens skoleelevene på 1700-tallet ofte måtte pugge og gjengi religiøse tekster, forventes det i dag at elevene skal vise refleksjon og selvstendighet i egne tolkninger av det de har lest, samt i tekster de selv produserer. Det er også en uttalt ambisjon i norsk skole at elever skal kunne forholde seg kritisk til tekster de leser. Dette ser vi blant annet gjennom at kritisk tenkning er fremhevet som en verdi i overordnet del av læreplanen, samt at norskfaget har et eget kjerneelement i sin læreplan kalt "kritisk tilnærming til tekst".

Mens det innen pedagogisk forskning er utviklet gode metoder for å vurdere om noen har grunnleggende lese- og skriveferdigheter, er det langt mer krevende å vurdere i hvilken grad de har utviklet en mer kompleks tekstkompetanse som ruster for samfunnsdeltakelse og livslang læring. Når literacybegrepet utvides, blir det også vanskeligere å måle literacy.

Det har vist seg vanskelig å utvikle en felles vitenskapelig forståelse av hvordan menneskers mer komplekse lese- og skriveferdigheter skal måles. Flere internasjonale tester forsøker likevel å måle literacy i bred forstand, da gjerne med autentiske tekster fra en rekke områder.

PIRLS er en internasjonal studie som måler leseferdigheter på fjerde trinn. For å kunne studere utviklingen av elevenes leseferdigheter over tid gjennomføres undersøkelsen hvert femte år. I PIRLS måles elevers leseinnsats og leseferdigheter. Prøvene inneholder både skjønnlitteratur og sakprosa.

PISA er en internasjonal-undersøkelse som kartlegger 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag. PISA-undersøkelsen vektlegger kompetanse som man antar blir viktig for unge mennesker i arbeidslivet og samfunnet mer generelt. Lesekompetanse (reading literacy) i PISA forutsetter at leseren både forstår innholdet og er i stand til å bruke skrevne tekster som redskap for egen læring og utvikling

Også de nasjonale prøvene måler elevenes leseferdigheter i bred forstand. Prøvene i lesing på norsk og i regning kartlegger i hvilken grad elevenes ferdigheter er i samsvar med læreplanenes mål for de grunnleggende ferdighetene lesing på norsk og regning, slik de er integrert i kompetansemål i læreplanene for fag etter fjerde og syvende trinn. De nasjonale utvalgsprøvene i skriving avdekker elevers skrivekompetanse etter henholdsvis fire og sju års undervisning.

Fordi literacy er en så sentral del av alle skolefag, er det vanskelig å tenke seg vurderingssituasjoner i skolen som ikke også et forsøk på å måle elevers tekstkompetanse, muntlig eller skriftlig. For eksempel vil avgangseksamen i norskfaget gi vesentlig informasjon om elevers tekstkompetanse. Det vil også enhver annen vurdering der elever skal reflektere skriftlig, bruke kunnskap fra ulike skriftlige kilder eller på andre måter vise egen kompetanse gjennom skriftlige eller muntlige tekster. Dette var tilfellet også lenge før dagens læreplaner uttalte vektlegging av grunnleggende ferdigheter som lesing og skriving.

Literacy-begrepet favner nå svært vidt og kan til en viss grad forstås som en moderne og justert versjon av gamle dannelsesidealer, som de norske begrepene allmenndannelse og folkeopplysning, og det svenske begrepet folkbildning. Med disse begrepene forsto man kunnskaper og ferdigheter som burde være felles for befolkningen og som var nødvendige for å delta i samfunnet. Men literacy-begrepet er utviklet i forhold til spesifikke nye læringsteorier og en ny medievirkelighet, hvor man i økende grad kommuniserer, handler og forholder seg til det offentlige på digitale plattformer.

• analfabetisme
• utdanning
• UNESCO
• skole og utdanning i Norge
• skole og utdanning i Mexico
• skole og utdanning i Kasakhstan
• skole og utdanning i Kina

• UNESCO om literacy
• Tidsskriftet Nordic journal of literacy research
• UDIR om grunnleggenede ferdigheter
• UDIR om kompetanse