EU-kampen

EF-striden og EU-kampen er striden om Norges tilknytning til Den europeiske union (EEC, Fellesmarkedet, EF, EU), den mest omstridte politiske sak i Norge etter 1945.

Striden om Norges tilknytning til EU kan deles i fire faser; 1961–1962, 1967, 1970–72 og 1991–94, hvorav de to siste førte frem til folkeavstemningene som endte med nei-flertall.

På 1960-tallet

Den første debatten i 1961–62 startet med debatten om Grunnloven skulle endres slik at Stortinget kunne overføre norsk suverenitet til internasjonale sammenslutninger (Grl. § 93). Våren 1962 vedtok Stortinget med overveldende flertall både å endre Grunnloven og å søke om medlemskap. Men spørsmålet ble uaktuelt etter at Frankrike under Charles de Gaulle nedla veto mot britisk (og dermed norsk) medlemskap. Det samme gjentok seg 1967.

EF-kampen 1972

I desember 1969 åpnet EF igjen døren for britene, og juni 1970 vedtok Stortinget med 132 mot 17 stemmer på nytt å søke medlemskap i EF. Forhandlingene med EF førte til at det oppstod splittelse innad i regjeringen Borten, som gikk av 1971. Samtidig hardnet debatten om EF til, perioden 1971–72 var den bitreste i norsk etterkrigstid.

Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet ble stiftet 1970 og hadde på det meste over 130 000 medlemmer. Bevegelsen var en typisk «grasrot-bevegelse», og motstanden mot medlemskap var større jo lenger man kom unna de sentrale beslutningssentra.

Av de politiske partiene var det Senterpartiet og Sosialistisk Folkeparti som representerte motstanderne. Tilhengersiden organiserte seg i Ja til EF-aksjonen 1972. Høyre var det eneste politiske parti som stod samlet på Ja-siden. De øvrige politiske partiene var til dels sterkt splittet, og for Arbeiderpartiets og Venstres vedkommende fikk denne splittelsen varige følger.

Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO stod på tilhengersiden sammen med næringslivet og nesten hele pressen. Blant motstanderne var bønder og fiskere i allianse med intellektuelle og den radikale delen av arbeiderbevegelsen.

I januar 1972 fullførte Regjeringen forhandlingene med EF om vilkårene for norsk medlemskap, og 25. september 1972 var det rådgivende folkeavstemning om saken. 53,5 prosent stemte mot medlemskap, 46,5 prosent for.

Regjeringen Bratteli gikk av, og den nye regjeringen under ledelse av Lars Korvald forhandlet om en handelsavtale med EF; denne ble utarbeidet i 1973. EF-striden kulminerte imidlertid ikke før etter stortingsvalget 1973. Det førte til rekordlav oppslutning om både Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, mens Senterpartiet og Sosialistisk Valgforbund fikk uttelling for sin motstand mot EF.

EU-kampen i 1990-årene

Det voldsomme engasjementet i 1972 førte til at det ble vanskelig å diskutere norsk europapolitikk på et fritt grunnlag, en situasjon som holdt seg langt inn i 1980-årene. Fra slutten av 1980-årene blusset Europadebatten opp igjen. De dramatiske begivenhetene som førte til oppløsning av østblokken, falt i tid sammen med EFs arbeid med å utvikle alliansen til en politisk og monetær union. Etter Maastricht-avtalen 1991 lå veien åpen for et tettere samarbeid, og fra 1993 ble EF omdannet til den europeiske union (EU).

Norge deltok aktivt i forhandlingene om EØS-avtalen fra 1989. Etter organisatorisk behandling i Arbeiderpartiet vedtok landsmøtet 1992 å gå inn for å søke medlemskap i unionen, og regjeringen søkte høsten 1992 om medlemskap og startet forhandlinger sammen med Sverige (som hadde søkt medlemskap 1991), Finland (1992) og Østerrike (1989).

Forhandlingene ble avsluttet mars 1994, og ved folkeavstemningen 28. november 1994 ble det 52,2 % nei-stemmer. På forhånd hadde da folkeavstemningene i de andre tre søkerlandene gitt ja-flertall: Østerrike 12. juni (66,4 %), Finland 16. oktober (56,9 %) og Sverige 13. november (52,2 %).

Frontene i den norske EU-striden var stort sett som i 1972: Senterpartiet var det ledende nei-partiet og fikk rekordoppslutning ved valgene 1991 og 1993. Dessuten var Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti nei-partier, men med ja-grupper innenfor partiene. Høyre var det eneste rene ja-partiet, mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var splittet. For øvrig var det nei-flertall i distriktene og blant offentlig ansatte.

Motstanderne samlet seg i organisasjonen Nei til EU, mens tilhengerne var organisert i Europabevegelsen, en egen Ja-aksjon og organisasjonen Fra nei til ja, som bestod av nei-folk fra 1972. Resultatet virket på forhånd mer åpent enn i 1972, og det avgjørende argumentet mot medlemskap var trolig skepsisen til den økte politiske integreringen i Europa og overføringen av makt til overnasjonale organer, i tillegg til frykten for å miste nasjonal kontroll over fiskeriressursene.

Dessuten hadde Norge en betydelig gunstigere økonomisk situasjon enn de øvrige søkerlandene og de fleste EU-landene. Etter folkeavstemningen ble regjeringen sittende, og mye av Norges forhold til EU-landene ble regulert av EØS-avtalen.

Den største forskjellen på debatten i 1972 og 1994 var avstanden mellom ja- og nei-siden. I 1972 var de ulike syn uforsonlige og standpunktet ble betraktet som et viktig verdivalg, mens det 1994 var mer respekt for begge syn. Illustrerende er situasjonen innad i Arbeiderpartiet, som var avgjørende for resultatet av begge folkeavstemningene.

I 1972 ble partiets nei-folk sett på som svikere, og mange av dem forlot da også partiet etterpå. I 1994 tillot Arbeiderpartiet åpent fraksjonsvirksomhet gjennom Sosialdemokrater mot EU, og i LO var det nei-flertall. Også i samfunnet ellers var frontene mindre tilspisset enn i 1972.

Resultater fra folkeavstemningene 1972 og 1994

Avstemningsresultatet i prosent av de avgitte stemmer

1972 1994
Ja Nei Ja Nei
Østfold 48,5 51,5 53,5 46,5
Akershus 56,8 43,2 63,8 36,2
Oslo 66,5 33,5 66,6 33,4
Hedmark 44,4 55,6 42,7 57,3
Oppland 39,9 60,1 44,1 55,9
Buskerud 53,9 46,1 57,2 42,8
Vestfold 56,7 43,3 57,0 43,0
Telemark 38,4 61,6 42,2 57,8
Aust-Agder 45,6 54,4 44,4 55,6
Vest-Agder 42,9 57,1 45,6 54,4
Rogaland 44,8 55,2 45,3 54,7
Hordaland 52,8 47,2 43,7 56,3
Sogn og Fjordane 30,8 69,2 31,8 68,2
Møre og Romsdal 29,2 70,8 38,4 61,6
Sør-Trøndelag 42,4 57,6 45,0 55,0
Nord-Trøndelag 31,6 68,4 36,0 64,0
Nordland 27,5 72,5 28,6 71,4
Troms 29,8 70,2 28,5 71,5
Finnmark 29,6 70,4 25,5 74,5
Hele landet 46,5 53,5 47,8 52,2

Utvalgt litteratur

  • Bjørklund, Tor: Mot strømmen : kampen mot EF 1961-1972, 1982, isbn 82-00-06338-0, Finn boken
  • Jenssen, Anders Todal & Henry Valen, red.: Brussel midt imot : folkeavstemningen om EU, 1995, isbn 82-417-0631-6, Finn boken

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 13.03.2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Norges historie etter 1990

Francis Sejersted Universitetet i Oslo

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

12. juli 2013 skrev Song Solli

Hei,
Hvorfor ønsket ikke Norge å bli medlem av EF(EU) ved opprettelsen i 1957?
Med vennlig hilsen
Song Solli

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.