(av demo- og 'styre'), en styreform der styringsautoriteten springer ut av folket, eller de som blir berørt av de styrende beslutninger. I moderne politisk forstand defineres «folket» som alle borgere over en viss alder, som regel 18 år. Hver borger har i prinsippet den samme innflytelse, eller rett til å influere; de valgte representanter i et moderne demokrati utpekes således i valg med allmenn og lik stemmerett. Demokratiet er siden kommunismens fall i Øst-Europa rundt 1990 blitt den dominerende styreform. Ved begynnelsen av det 21. århundret er demokratiet solid forankret i hele Vest-Europa og store deler av det tidligere kommunistiske Øst-Europa, i de engelsktalende land i Nord-Amerika og Oseania og i Japan. Også i de økonomisk ekspanderende områder av Øst- og Sørøst-Asia, tildels også Sør-Asia (India) skjer det en demokratisering. Det samme er tilfellet i store deler av Latin-Amerika. De minst demokratiserte land finner man i Afrika, i det vestlige og tildels sørlige Asia; men også verdens mest folkerike land, Kina, har en ikke-demokratisk styreform. I det karibiske område er fortsatt Cuba tradisjonelt kommunistisk, mens flere av de mellomamerikanske demokratier er svært ustabile.
Opprinnelse og utvikling
Læren om folkets medvirkning i statsstyret har sin vestlige opprinnelse i antikkens greske bystater (500–300 år f.Kr.). Læren gikk ut på at alle frie borgere hadde rett til å delta i de beslutninger som berørte dem alle. Den gikk også ut på at denne deltagelsesretten måtte forstås på en direkte måte: alle møttes til forhandlinger om byens styre. Det greske demokrati omfattet imidlertid ikke alle, bare de frie borgere; både slaver og alle kvinner var utelukket. Det moderne demokrati, som vokste frem og fikk sin begrunnelse etter renessansen, og særlig fra det attende århundre av, var et indirekte og liberalt demokrati. I store og mer kompliserte samfunn fortonte det direkte demokrati seg som praktisk umulig. Fremveksten av liberale og individualistiske holdninger gjorde også at tanken om å gi uttrykk for politiske oppfatninger gjennom valg der den enkelte stemte hemmelig og «privat» (uten å måtte begrunne sitt syn), ble mer naturlig. Tankegods fra læren om det direkte demokrati spiller likevel fortsatt en rolle. I Sveits har man tatt vare på deler av arven fra 1300-tallets skogkantoner med lokale folkeforsamlinger; samtidig som folkeavstemninger spiller en stor rolle i statsstyret. I Ny England-statene i USA spiller ennå folkemøter en rolle, samtidig som folkeavstemninger hyppig brukes på lokalt nivå de fleste steder i USA. Også i andre demokratier har folkeavstemninger en viktig rolle, bl.a. i Danmark. Det norske demokrati er nesten helt indirekte; folkeavstemninger holdes sjelden og er bare rådgivende. Det britiske demokrati er rent indirekte; folkeavstemninger brukes ikke, men som ledd i den økende integreringen i EU kan det være aktuelt med folkeavstemning bl.a. om EU-grunnloven.
Indirekte demokratier kan være ulikt organisert. Et særlig viktig skille går mellom demokratier som er parlamentariske og der styringsmakten springer ut av ett valg, valget til en nasjonalforsamling, og demokratier som er presidentielle og der styringsmakten springer ut av to valg, ett til nasjonalforsamlingen og ett for valg av president og statsoverhode. De fleste europeiske demokratier er parlamentariske, mens USAs er presidentielt. De franske og finske demokratier representerer mellomformer.
Det moderne demokrati vokste opprinnelig frem i Vest-Europa og de engelske settlernasjoner. Det er også her det i dag er dypest forankret. Men fremveksten tok lang tid og var preget av tilbakeslag. Utviklingen gikk skrittvis i England, Nederlandene, Sveits og tildels Skandinavia, mens den var mer preget av omveltninger, fremgang og tilbakeslag i hele det katolske Europa og i de tyske områder. Også i nyere tid har demokratiet møtt stor motstand i Europa. Etter at motstanden fra aristokrati og kongemakt var brutt ned ved utløpet av det nittende århundre, vokste det frem en sterk motstand fra det nasjonalistiske høyre gjennom fascismen, nazismen og lignende bevegelser. Fra denne siden ble demokratiet angrepet for å være ineffektivt og for å ta for mye hensyn til de svakeste og minst ytende. Omtrent samtidig vokste det frem demokratimotstand fra den proletære venstresiden. Sosialister og kommunister hevdet at demokratiene var fordekte borgerdiktaturer; de undertrykket de lavere klasser, spesielt arbeiderklassen. Da kommunistene kom til makten i Russland i 1917 fikk demokratimotstanden fra venstresiden betydelig styrke. Etter at først nazismen (1945) og så kommunismen (ca. 1990) brøt sammen, har demokratiet fått en ideologisk nokså dominerende status, nesten på verdensbasis.
Moderne demokratikritikk
Likevel er det fortsatt debatt om demokratiet og det som oppfattes som truslene mot det. Det uttrykkes bekymring for at ekspertenes rolle skal bli for stor; det tales både om faren for teknokrati og «meritokrati» (de flinkes styre). Det uttrykkes også bekymring for de voksende byråkratiers betydning og for interesseorganisasjonenes innflytelse (korporatisme). Videre hevdes det at de mange meningsmålinger gjør at valgte representanter kommer under et vedvarende og folkeavstemningslignende trykk som kan undergrave deres vilje og evne til å opptre selvstendig og ta «upopulære» avgjørelser. Enn videre hevdes det at massemedias person- og dramaorienterte reportasjer skaper politikere som er mer opptatt av markedsføring enn av den ansvarlige styring og ledelse et demokrati krever for å beholde tillit. Det fremholdes også at den oppmerksomhet politikk nå får, og den beskjedne økonomiske belønning som er forbundet med politisk arbeid, gjør at færre kompetente personer rekrutteres til politikken og at også det kan true oppslutningen om demokratiet. I senere tid har det også oppstått en viss debatt, særlig i faglige fora, om mange sider ved demokratiet og spesielt om nasjonalforsamlingens plass og rolle.
Også en annen debatt er oppstått om demokratiet som styreform: ulike demokratier kommer i stigende grad i konkurranse og til dels konflikt med hverandre, og det er ikke åpenbart hvilket demokrati man skal gi forrang. Langs en territorial akse oppstår det spenninger mellom det nasjonale demokrati og de lokale demokratier i den ene retningen og de overnasjonale demokratier i den annen (EU blir for medlemslandene et eksempel på det). I tillegg oppstår det spenninger mellom territorielt baserte demokratier og funksjonelt baserte demokratier; eksempler på det siste er bedriftsdemokratier (fra små lokale bedrifter til flernasjonale selskaper) og organisasjonsdemokratier (hierarkiet fra klubber og lokale fagforeninger, via LO til Euro-LO, den internasjonaliserende og demokratiserende idrettsbevegelsen, profesjonene osv.).