Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark

Blåfjella-Skjækerfjella og Lierne nasjonalparker (oransje), landskapsvernområder (grønt) og naturreservater (rødt).
Blåfjella-Skjækerfjella og Lierne nasjonalparker
Lisens: CC BY SA 3.0

De indre deler av nasjonalparken er preget av fattige flyer og lave fjell som her mot Bukvassfjellet.

Blåfjella

Stedvis er det urskog av gran med mange døde trær, et rikt miljø for mange sopp og insektarter.

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er en nasjonalpark i Trøndelag fylke. Den ble opprettet ved kongelig resolusjon 17. desember 2004. Nasjonalparken utgjør 1924 km2 og ligger i kommunene Verdal, Steinkjer, Snåsa, Grong og Lierne.

Verneområde

Rundt nasjonalparken er det samtidig opprettet Skjækra landskapsvernområde og Berglimyra og Klumplifjellet naturreservater, som igjen er knyttet sammen med Lierne nasjonalpark. Til sammen utgjør området et av Norges største sammenhengende verneområder på 2369 km2, som igjen er knyttet sammen med verneområder på svensk side av grensen. Den tidligere Gressåmoen nasjonalpark er en egen sone innen nasjonalparken.

Geologi

Berggrunnen parken er nokså ensartet og består av nokså sure bergarter som ikke gir underlag for en rik og variert flora. Mest interessant geologisk er noen spredte forekomster av den ultrabasiske bergarten serpentitt. Den er rød, og på grunn av sitt høye innhold av blant annet krom, er det få planter som greier å etablere seg på den. Terrengmessig står derfor forekomstene fram som rødlige knauser og er lette å få øye på.

Kvartærgeologisk er imidlertid parken mer interessant idet områdene i nordøst lå på en overgang mellom brekomplekset i dagens Sverige og utløpet på kysten i Trøndelag. En spesiell lokalitet er Gamstugguhaugan litt øst for Gressåmoen, som er en sidemorene av stort format. Over en strekning på snaut en kilometer har en stor istidselv lagt opp kolossale grus- og sandmasser i sitt løp mellom brekanten og fjellet mot nord. Mens fjellet er treløst, blankskurt og grått med lyng og spredte gras- og starrtuer, så er det nesten som å komme inn i en botanisk hage på morenen. Her er det en urskog av storvokst gran med spredt hegg og rogn og enger av turt, tyrihjelm, skogstorkenebb og andre høystauder. Slike flekker med sidemorener og gamle elveavsetninger er for øvrig ganske hyppige i nasjonalparken.

Biologisk mangfold

Med sine vekslende terreng og geologi gir nasjonalparken livsrom for et stort antall arter, og det er blant annet registrert 28 arter pattedyr i parken, blant annet er det yngleområde for fjellrev. Det er også mange fuglearter. Botanisk er nasjonalparken møtested for kyst- og fjellplanter samt sørlige, østlige og nordlige arter. Det er fisk i alle vann og elver. Samer har brukt området i uminnelige tider, og tamrein er et vanlig innslag på snaufjellet om sommeren.

Forvaltning

På tross av det store arealet er flere verneverdige områder ikke med i nasjonalparken. Dette gjelder fjellgårdene Gjevsjøen og Gaundalen, som selv har fått avgjøre om de skulle være med i nasjonalparken, samt Raudfjellet i Snåsa, der det foretas utredninger av bergverksressurser. Forvaltningen av nasjonalparken skjer med stor grad av lokal medvirkning. Området er sentrale sørsamiske bruks- og bosettingsområder hvor det er drevet reindrift i århundrer. Verneforskriftene legger opp til at denne virksomheten skal kunne opprettholdes.

Ekstern lenke

Litteratur

  • Sandnes, Jørn m.fl.(1973). Gressåmoen. isbn 82-531-4049-5, Finn boken
  • Ryvarden, Leif (2007). Norges nasjonalparker. isbn 978-82-04-09324-0.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg