Forkastning. Skjematisk fremstilling av den store forkastningen langs Oslofjordens østside. 1) og 2) Gradvis innsynkning med påleiring av forvitringsgrus fra de oppragende fjell i øst. 3) Landskapet i dag. Fjellandet i øst er helt nedslitt.
En forkastning er en struktur som dannes i jordskorpen ved at en del av jordskorpen beveger seg i forhold til en annen langs en bruddsone eller forkastningssone. Bevegelsen inntreffer etter en periode med spenningsoppbygning og kan generere jordskjelv når spenningene utløses og forkastningen beveger seg.
Forkastninger kan vise glideflater med glidestriper, og i mange tilfeller knuses bergarten opp i en sone langs forkastningen. En slik sone med nedknust berg kalles en forkastningsbreksje, eller en leirsleppe dersom den er svært finkornet.
Forkastninger kan akkumulere mange kilometers forflytning ved gjentatte jordskjelv over lang tid. Et enkelt skjelv genererer maksimum 10–20 meter forflytning, vanligvis mindre.
Spenningene som utløser forkastningene kan variere i orientering og størrelse. Dersom største kompressive spenningsretning («trykkretning») er vertikal slik at jordskorpen blir strukket i horisontalretningen, får vi normalforkastninger. Normalforkastninger dominerer norsk sokkel og Nordsjøbassenget.
Dersom skorpen presses sammen i horisontalretningen får vi reversforkastninger (typisk for fjellkjededannelse) eller sidelengsforkastninger (som San Andreas-forkastningen i California).
Skyveforkastninger er lavvinklete reversforkastninger som dannes der bergmasser (skyvedekker) skyves opp og over yngre enheter (overskyvning). Skyveforkastninger kan involvere horisontalforskyvninger på flere hundre kilometer, og dannes ved fjellkjededannelse (orogenese).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.