En juridisk avtale innebærer en enighet mellom to eller flere parter om hvordan rettslige forhold skal løses.

En avtale består normalt av et tilbud og en aksept. Et tilbud er et løfte som skaper en plikt for avgiveren og en rett for mottakeren. En aksept er et påbud som skaper en rett for avgiveren og en plikt for mottakeren. 

Det er som hovedregel ikke formkrav til hvordan avtaler skal inngås. En muntlig avtale er derfor normalt like bindende som en skriftlig avtale. Et eksempel på et tilbud kan være at eieren av en bil sier til en potensiell kjøper; «du får den for kr 100 000». Dersom den potensielle kjøperen svarer bekreftende; «ok», «ja» eller lignende, foreligger det en avtale.

Tilbud og aksept er bindende fra de kommer til adressatens kunnskap. Både et tilbud og en aksept kan fritt tilbakekalles før dette tidspunkt. 

Et sentralt tema i avtaleretten er grensen mellom det rettslig forpliktende og det rettslig uforpliktende utsagn. Denne grensen kan ikke angis ved helt klare og entydige kriterier, men sentralt i vurderingen står hensynet til å beskytte mottakerens berettigede forventninger om at avsenderen av utsagnet har forpliktet seg. Hvorvidt mottakers forventninger er berettigede i denne sammenheng, beror blant annet på hvordan utsagnet er formulert, konteksten det er avgitt i og om det er klart, endelig og uttømmende sett i forhold til ytelsene som skal utveksles.

En avtaletype som ikke bygger på tilbud og aksept-modellen, er såkalte forhandlingsavtaler. Når partene er bundet ved forhandlinger, beror på en konkret vurdering der det legges betydelig vekt på om det er oppnådd enighet på vesentlige punkter, så som pris, ytelsens karakter og når oppfyllelse skal skje. Et eksempel på denne type avtale foreligger der en grunneier forhandler med potensielle leietakere til et bygg som skal føres opp på tomten. Slike forhandlinger kan innebære at partene forhandler om flere spørsmål, så som pris på lokalet, størrelsen på det, hvilken standard det skal ha, leiekontraktens varighet og så videre. Når partene er enige på vesentlige punkter, foreligger det en bindende avtale.

Inngåelse av avtaler er regulert i lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fullmakt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven). Lovens kapittel 1 inneholder alminnelige bestemmelser om tilbud, aksept og akseptfrist, og enkelte andre bestemmelser om når en avtale skal ansees å være kommet i stand. Kapittel 2 gir bestemmelser om rettsvirkningene av disposisjoner foretatt ved fullmektig og om tilbakekallelse av fullmakt. I kapittel 3 gis bestemmelser om ugyldighet for viljeserklæringer som er fremkalt ved tvang, svik eller ved utnyttelse av avgiverens nødstilstand, lettsinn, forstandssvakhet og lignende.

En prinsipielt viktig bestemmelse er den regel at selv om en viljeserklæring (f.eks. tilbud eller aksept) ellers måtte ansees for gyldig, binder den ikke den som har avgitt den hvis det på grunn av omstendigheter som forelå da den annen part fikk kunnskap om erklæringen og som det må antas at han kjente til, ville stride mot redelighet eller god tro om han gjorde erklæringen gjeldende (§ 33). Et tilfelle som rammes av denne regelen, foreligger der eieren selger en travhest som han vet er halt, uten å opplyse kjøper om det. Kjøper kan da i medhold av denne regelen få kjent avtalen ugyldig. Dessuten inneholder lovens § 36 en generell formuesrettslig lempingsregel hvoretter en avtale helt eller delvis kan settes til side eller endres hvis det vil virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende etter avtalens innhold. Avtaleloven inneholder ingen uttømmende regulering av spørsmålene om avslutning av avtaler, og suppleres for så vidt av andre lovregler eller regler utviklet i rettspraksis.

  • Jo Hov og Alf Petter Høgberg.: Alminnelig avtalerett, 2009
  • Knophs oversikt over Norges rett, 14. utg., 2014, s. 217–27.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.