Hukommelse er evnen til å lagre og gjenkalle informasjon, tidligere erfaringer og lærte ferdigheter. Hukommelse handler om å bevare inntrykk, erfaringer, kunnskaper og ferdigheter over kortere og lengre tid.

Vi kan skille mellom tre faser i hukommelsesprosessen: ervervelse, lagring og gjenhenting:

  • Ervervelse: Hva man husker på et senere tidspunkt vil i stor grad være bestemt av hva som foregår i denne fasen: Hva man er oppmerksom på, og hvordan inntrykkene tolkes, kategoriseres, organiseres, repeteres og berikes (elaboreres).
  • Lagring: Når det gjelder den neste fasen, skilles det ofte mellom korttidshukommelse, det vil si bevaring av inntrykk i sekundene umiddelbart etter påvirkningen har funnet sted, og langtidshukommelse, som handler om bevaring etter minutter, timer og år.
  • Gjenhenting: I gjenhentingsfasen spiller det en rolle hvilken metode som blir benyttet; om hukommelsen for eksempel måles ved gjenkjenning (slik som ved flervalgsprøver hvor man blir bedt om å merke av alternative svar), eller ved gjenkalling (hvor man må produsere svarene selv). Det er videre av vesentlig betydning om det finnes holdepunkter i situasjonen som assosieres til det man skal huske.

Korttidshukommelsen er også omtalt som arbeidshukommelsen; den fungerer som «skrivebordet» hvor det man er opptatt med i øyeblikket ligger klar til videre bearbeidelse og eventuell lagring i langtidshukommelsen.

Kortidshukommelsen har snevre grenser både hva angår omfang og varighet. Hvis man for eksempel skal gjenta en tallserie umiddelbart etter at det blir lest opp, vil de fleste ha vanskeligheter med å huske mer enn 6–7 sifre. Slik informasjon bevares i kort tid (sekunder, kanskje opp til et minutt), men tiden kan forlenges ved at man repeterer for seg selv. Annen informasjon som kommer til vil lett forstyrre.

Videre lagring i langtidshukommelsen avhenger av flere forhold. Eksempelvis vil en tallrekke som hyppig brukes på en meningsfull måte (et telefonnummer) lett lagres i langtidshukommelsen og da bevares lenge, kanskje livet ut. Langtidshukommelsen omfatter kunnskap vi tilegner oss, personlige erfaringer, samt ferdigheter vi har lært. Langtidshukommelsen har ikke begrensninger i kapasitet.

Den tradisjonelle forestillingen av hukommelse som en enhetlig evne, hvis oppgave er å bevare og gjengi en slags reproduksjon av de opprinnelige inntrykkene, har liten støtte i hukommelsesforskningen. Ofte tenker man seg et samspill mellom ulike hukommelses-systemer, som kortids-/langtidshukommelse, visuell/verbal hukommelse, eller etter hva som huskes. En vanlig inndeling her er:

  • Episodisk hukommelse: Hukommelse for enkelthendelser og erfaringer man selv har gjort ("Jeg husker første gang jeg ...")
  • Semantisk hukommelse: Hukommelse for kunnskaper ("Oslo er hovedstaden i Norge")
  • Prosedyrell hukommelse: Hukommelse for hvordan noe gjøres

Et annet skille er mellom:

  • Deklarativ eller eksplisitt hukommelse, som omfatter minner og ferdigheter personen kan bevisst redegjøre for.
  • Implisitt hukommelse, hvor hukommelsen viser seg uten at vi direkte kan redegjøre for hva vi kan, eksempelvis gjennom atferd.

Det å huske kan best beskrives som en aktiv prosess som handler om å rekonstruere mer enn å bidra med en passiv gjengivelse av tidligere inntrykk. Dette er særlig dramatisk demonstrert i vitnepsykologien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.