intellektualisme

Innen erkjennelsesteori er intellektualisme blant annet representert gjennom rasjonalismen, som legger vekt på tenkning, fornuft og det som er gitt a priori (forut for erfaring) i motsetning til gjennom sanseerfaring og observasjon. Hovedtanken her er det er fornuften og intellektet som gir opphav til all annen sikker erkjennelse og kunnskap. Dette synet er representert ved filosofer som René Descartes (1596–1650), Baruch Spinoza (1632–1677), Gottfrid Willhelm Leibniz (1646–1716), Christian Wolff (1679–1754) og Anne Conway (1631–1679).

Innen metafysikk er intellektualisme representert ved ulike syn som identifiserer det virkelige med det som er fornuftig, for eksempel hos Parmenides, Platon, Baruch Spinoza og Georg Willhelsm Friedrich Hegel. Ideen her er at virkeligheten har en grunnleggende fornuftig eller rasjonell struktur, som enten korresponderer med eller står i nær relasjon med de grunnleggende strukturene i fornuften. Virkeligheten er derfor rasjonell, på samme måte som menneskets sinn er rasjonelt.

Innen etikk finnes intellektualisme i form av teorier som betoner etisk kunnskap som utgangspunkt for etisk handling, eller ved å betone bruken av fornuft og tenkning for å vinne etisk innsikt. Slike tanker finnes eksempelvis hos Sokrates, Immanuel Kant og i ulike former for etisk rasjonalisme. Felles for disse er at de henviser til fornuft og tanke som utgangspunkt for etisk refleksjon.

Intellektualisme sees gjerne i kontrast til voluntarisme (betoner viljen) eller sentimentalisme (betoner følelsene).

Utover på 1800 og 1900-tallet oppstod det en rekke antiintellektualistiske strømninger og bevegelser hvor man fremhevet et menneske- og samfunnssyn der man la vekt på viljes- og følelseslivet fremfor fornuft og tankeliv.

• erkjennelsesteori
• metafysikk
• etikk
• filosofi